Forsiden

Villedende om voldtekt fra Amnesty

Et nei er et nei. Men Amnestys kampanje er villedende og går for langt. Man kan ikke bekjempe all uønsket seksuell omgang med loven i hånd.

Et nei er et nei. Men Amnestys kampanje er villedende og går for langt. Man kan ikke bekjempe all uønsket seksuell omgang med loven i hånd.

Amnesty har for tiden en kampanje hvor målet er at norske myndigheter skal utvide definisjonen for hva som skal defineres som voldtekt. Ifølge kampanjen bør dette være «seksuell omgang uten oppriktig samtykke».

Amnestys kampanje har alle gode hensikter, og jeg støtter fullt ut arbeidet for å få fokus på festvoldtekter, og for å støtte jenters og gutters rett og kraft til å bestemme over egen kropp.

Allikevel er kampanjen villedende på et par viktige punkter: Den gir inntrykk av at sex uten samtykke er lovlig per i dag, og den gir inntrykk av at det som skjer i kampanjefilmen ikke er voldtekt. Begge deler er — ut fra hva jeg kan se — direkte feil.

For det første: Seksuell handling med noen som ikke har samtykket til det, er straffbart (§ 200). Det er riktignok ikke juridisk definert som voldtekt, men som en seksualforbrytelse.

For det andre: Voldtekt er definert som seksuell omgang via vold eller truende atferd (i følge straffelovens § 192). Og «vold» i voldtektsbestemmelsen dekker alle former for utøvelse av fysisk makt eller trusler med den hensikt å overvinne en «alvorlig ment motstand». Det ser klart ut som at jenta i filmen gjør fysisk motstand i det gutten forsøker å kle av henne, og dette ser dermed ut til å være en voldtekt, også i juridisk forstand.

Det saken dermed dreier seg om, blir dermed i hvilken grad partene i en seksuell relasjon skal gjøres ytterligere ansvarlig for å innhente hverandres eksplisitte samtykke. Og her melder problemene seg.

Dette handler nemlig om komplisert kommunikasjon mellom potensielle partnere. Kampanjer som Amnestys forenkler virkeligheten til én mektig partner (gutten) og én avmektig partner (jenta). I virkeligheten foregår eksplisitte og implisitte «forhandlinger», i tillegg til at hele skalaen av motivasjon, følelser, lyst og begjær er tilstede i uendelig mange kombinasjoner.

Å forsøke seg på en ytterligere rettsliggjøring av gråsonene i dette minefeltet fører ikke nødvendigvis noe godt med seg. Departementet vurderte visstnok en utvidels av det strafferettslige vernet for «seksuell omgang uten samtykke» i forbindelse med ny straffelov, men kom til at bevissituasjonen vanligvis ville være for tvilsom, og at det straffverdige i handlingen ville bli ivaretatt av § 200 om seksuell handling.

Amnestys forslag innebærer imidlertid ikke bare samtykke, men at det må være «oppriktig». Det holder altså ikke engang å spørre og få et «ja», man må være sikker på at den andre _mener_ det også. Dette går langt i retning av at sex er voldtekt med mindre noe annet er eksplisitt avtalt. En kan også se for seg hvor vanskelig det blir å etterforske slike saker.

Om Amnesty fikk det som de ville her, er jeg redd det rett og slett vil føre til enda mindre ressurser og muligheter til å oppklare voldtektene som skjer nettopp med vold. At det foregår sex der en av partnerne ikke oppriktig samtykker er selvsagt trist og problematisk, og bør motarbeides. Sannsynligvis skjer dette bedre med andre midler enn de rettslige. Amnestys kampanje kunne være et godt eksempel på bevisstgjøring innen dette området, om de byttet ut lovlig/ulovlig-retorikken med rett/galt-retorikken.

Det er nemlig stor forskjell på «dette kan ikke vårt rettssystem bevise og straffe» og «dette er helt greit». De som presser noen til sex mot deres vilje bør brenne et visst sted, og de bør aldri et sekund være i tvil: Et nei ER et nei.

Fra forsiden