Debatt

Villedende resultatrapportering fra Innovasjon Norge

Innovasjon Norge slipper ufullstendige og misvisende tall om sine resultater mens direktør Anita Krohn Traaseth er under sterkt press, mener Magnus N. Reitan.

Bilde: Tom Hansen

Det deles ut og lånes ut mer penger. Det er ikke det samme som suksess.

I en pressemelding datert 12. mars skryter Innovasjon Norge av at etaten leverte sitt «beste resultat så langt», og ramser opp en rekke punkter som skal underbygge denne påstanden.

Da medier som Aftenposten og TV2 ukritisk rapporterer saken med smiskende titler som «Tidenes beste resultat for Innovasjon Norge», og selv den presumptivt objektive Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås bøyer seg i støvet for Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth, tenkte jeg det er på sin plass å se på resultatrapporten gjennom litt mer kritiske briller. For måten Innovasjon Norge rapporterer tall på er intet mindre enn absurd.

Lån og tilskudd er ikke tjenester

Først av alt kan det være greit å ha klart for seg hva Innovasjon Norge er. I prinsippet er den mang-slungne etaten en statlig eid bank som gir lån og deler ut tilskudd til næringsdrivende. Finansieringen kommer fra staten, ikke fra markedet, i form av innlån og avsatte tapsfond. Så lenge Innovasjon Norge ikke taper mer på utlån og utdeling av tilskudd enn tapsfondene har dekning for, har ikke utlånstapene noen nettoeffekt på Innovasjon Norges regnskap. Hvis Innovasjon Norges utlånstap blir større enn tapsfondene gir dekning for, må staten formodentlig skyte inn mer penger – (selv om den tidligere altomfattende eiergaranti for selskapets forpliktelser opphørte ved lovendring i kraft fra 1.1.2017).

Når Innovasjon Norge åpner sin resultatmelding med å si at «i 2017 leverte Innovasjon Norge tjenester for 7,3 milliarder kroner til norsk næringsliv». Å dele ut penger er IKKE det samme som å levere tjenester. Å si at en virksomhet leverer tjenester for 7,3 milliarder antyder at virksomhetens omsetning er 7,3 milliarder. Som at oljeserviceleverandøren Archer leverte produkter og tjenester for 7,4 milliarder kroner i fjor. Innovasjon Norges omsetning, som består av netto renteinntekter og driftsinntekter fra i hovedsak offentlig sektor, er vesentlig lavere, (1,6 milliarder kroner i 2016).

Innovasjon Norge gir også råd til bedrifter som mottar støtte, men det må ses som en underordnet aktivitet sammenlignet med utdeling av lån og tilskudd, og verdien av denne rådgivingen kan ikke sammenblandes med lån- og tilskuddsbeløp. I 2016 var etatens eksterne inntekter fra brukere 152,6 millioner kroner.

Hastverk med ufullstendige tall

Det blir ekstra misvisende når Innovasjon Norge publiserer resultatmelding med et kirsebærplukket tallutvalg, uten fullstendig resultat- og balanserapport. I fjor publiserte Innovasjon Norge sin årsrapport for 2016 i slutten av mars og ingen resultatmelding før det. En kan undres over hvorfor etaten fikk slikt hastverk med å gå ut med en ufullstendig resultatmelding uten regnskap og revisorberetning i år – tilfeldigvis rett etter styreleders dramatiske avgang.

Tallet 7,3 milliarder kroner er ikke et uinteressant tall, men det sier ingenting om produktiviteten eller verdiskapningen i Innovasjon Norge. Så hvordan seriøse (og ifølge seg selv kritiske) medier som Aftenposten kan rapportere om «tidenes beste resultat» for Innovasjon Norge før resultatet (som var på 211,5 millioner kroner i 2016) er offentliggjort, er mildt sagt betenkelig.

Utlån er enkelt

Å benytte totalsummen Innovasjon Norge deler ut i lån og tilskudd som et parameter for suksess er dypt problematisk, som alle med en minimumskjennskap til bankvirksomhet (herunder ikke inkludert journalister) umiddelbart vil forstå. Å gi lån er ikke vanskelig. Finessen er å få lån tilbakebetalt. Svarene på det ligger frem i tid. Det var nettopp bankansattes hårete incentiver for å pumpe ut flest mulig lån tidlig på 2000-tallet, som gjorde at bankvesenet ble sittende med så mye råtne lån i 2008. For banker eller banklignende virksomheter er det aldri et mål i seg selv å maksimere utlånsvolum uten hensyn til utlånskvalitet. Når en bankdirektør får det for seg kan man banne på at det er fare på ferde.

Følgelig blir det også feil når Innovasjon Norge påstår at: «Innovasjon Norge har over en fireårsperiode økt kostnadseffektiviteten med 24 prosent. Det vil si at selskapet leverer mer med mindre ressurser, selv i en krevende intern omstilling.» Nei, det vil det ikke si. Kostnadseffektivitet er et relevant parameter for en bedrift som har en produksjonskostnad for varer eller tjenester den selger i markedet; la oss si at en pizzafabrikk over en fireårsperiode klarer å redusere produksjonskostnaden for en pizza fra 15 til 12 kroner uten å forringe produktkvaliteten.

Men for en bankvirksomhet blir det meningsløst å måle kostnadseffektivitet ved å sette driftskostnader opp mot utlånsvolum. Det krever mer arbeidsinnsats å produsere 1000 pizzaer enn ti, men en bankfunksjonær må ikke legge ned mer arbeid for å signere et utlån på ti millioner kroner enn et på to.

Kostnadskutt og inntektskutt

Det er riktig at Innovasjon Norge har kuttet kostnadene – som de strengt tatt har vært pent nødt til ettersom statsbudsjettet for 2015 gav klar kommando om kutt. Driftskostnadene ble redusert med 3,4 prosent fra 2014 til 2016. Men driftsinntektene falt også med 7,9 prosent i samme periode. Så påstanden om at Innovasjon Norge produserer vesentlig mer med mindre ressurser, holder rett og slett ikke vann. Faktisk reiser måten Innovasjon Norge presenterer sine regnskapstall for offentligheten og deres valg av prestasjonsparametere, seriøse spørsmål om ledelsen av etaten forstår sin egen virksomhet.

Under har jeg gått gjennom noen av de andre påstandene i Innovasjon Norges resultatmelding, og kommentert i kolonnen til høyre:

Vårt Land-redaktør Åshild Mathisen skriver i en kommentar at Anita Krohn Traaseth «beviselig har levert resultater», uten å nevne et eneste eksempel. Men når man leser Innovasjon Norges resultater med mer kritisk blikk, er det langt fra så åpenbart at Anita Krohn Traaseth er en så fantastisk leder som hennes mange fans vil ha det til.

Hver gang det stormer rundt Innovasjon Norge-lederen, er diehard Krohn Traaseth-fans som Mathisen og Susanne Kaluza raskt ute med støttekronikker. Men felles for disse forsvarerne er at de ikke diskuterer merittene til Krohn Traaseths lederskap, men ser saken som en global kjønnskamp hvor Krohn Traaseth står som en heltmodig Hypatia, alene mot et samlet patriarkat. Ironisk nok siterer Mathisen og Kaluza samme kjønnsstudie fra Markedshøyskolen hvor det viste seg at en gruppe studenter foretrakk den hypotetiske lederen «Hans» over hypotetiske «Hanna», selv om de ble oppgitt å ha identiske egenskaper – som om et slikt klasseromseksperiment forteller noe som helst om Anita Krohn Traaseth er en egnet leder av Innovasjon Norge.

Politisk innblanding

Takket være næringsminister Torbjørn Røe Isaksens utidige intervensjon har Anita Krohn Traaseth fått konsolidert sin makt over Innovasjon Norge. På tross av at «Styret har på nært hold opplevd hvordan daglig leder skaper konflikter, konfrontasjoner og splid», i avgåtte styreformann Per Otto Dybs ord. Krohn Traaseth fikk en skriftlig advarsel med 13 punkter av styret allerede i 2016, men sitter fortsatt. Et svakt styre et blitt svekket ytterligere.

Dette er andre gang på kort tid at en statsansatt daglig leder seirer over sin styreleder i en intern maktkamp, etter at Sigve Brekke utmanøvrerte Gunn Wærsted i Telenor i desember 2016. Dette er altså ikke isolerte hendelser, men symptomer på et systematisk eierstyringsproblem i statlige (og delstatlige) virksomheter. Her har næringsminister Røe Isaksen en jobb å gjøre, men han har kommet meget skjevt ut fra start.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden