KOMMENTAR

Roan vindpark, som er en del av Fosen-utbyggingen, trekkes gjerne frem som rasering av naturen.
Roan vindpark, som er en del av Fosen-utbyggingen, trekkes gjerne frem som rasering av naturen.

Bearbeidet natur

Mange kaller det rasering av uberørt natur. Jeg kaller det kulturlandskap, sivilisasjon.

Publisert Sist oppdatert

Motstanden mot utbygging av vindkraft er sterk i Norge, og begynner å få politisk gjennomslag. Her skal jeg ikke ta for meg de energipolitiske og økonomiske argumentene for og imot, men et premiss som er nærmest uimotsagt – at vindmøllene er stygge og ødelegger omgivelsene.

Jeg har alltid syntes vindmøller, som en rekke industrielle installasjoner, er vakre – enten det er de gamle hollandske eller de nye hypereffektive. De passer ikke alle steder – jeg hadde ikke satt dem opp i Vigelandsparken, men andre steder er de snarere forskjønnende enn ødeleggende. Når jeg av og til er på harrytur til Sverige, og nærmer meg Ørje, har jeg lagt merke til en ny rekke vindmøller som pryder åskanten ved grensen. De er symbolet på sivilisasjon.

Mennesket har alltid påvirket landskapet vi lever i, men før vi ble bofaste bønder var påvirkningen liten. I naturtilstanden levde menneskeheten liv som, med Thomas Hobbes ord var «solitary, poor, nasty, brutish and short». Jordbruksrevolusjonen, der vi endret landskapet - skapte kulturlandskap, var det første trinnet på veien til velstand, frihet, orden og sivilisasjon.

Industribyene var et svært viktig neste trinn, og her står det ikke til å nekte at mange av anleggene og byene knyttet til dem innebar et bytte – velstand mot noe som ofte ikke var så vakkert. Men det behøver ikke være slik. Forrige helg besøkte jeg Rjukan, en småby i en velstående kraftkommune som er langt vakrere enn den gjennomsnittlige norske bygdebyen.

Her troner en statue av Sam Eyde på den fineste plassen i byen – ingen har hittil foreslått å rive den på grunn av hans «forbrytelser» mot naturen. Før ham bodde det nesten ingen her. De som bor på Rjukan kan hver dag glede seg over å bo et fint sted med en god blanding av murbygninger fra industrialiseringen og trehus, og med en flott jugend-kino fra 1912.

En riktig perle er Såheim Kraftstasjon som ligger helt nede i dalen, bygget i monumental jugend-stil i 1914. Her er Rjukanfossen og Svelgfossen temmet til fordel for arbeidsfolks velferd – og Norsk Hydros overskudd og ekspansjon.

Såheim kraftstasjon, Rjukan.
Såheim kraftstasjon, Rjukan.

Og sjekk generatorakslingen fra Aurland 1. For meg er dette og Såheim vakrere enn de aller fleste vannfall. (Jeg gjør et unntak for Iguazu på grensen mellom Brasil og Argentina). Det betyr ikke at jeg er en kraftsosialist som mener at alt vann som ikke går i rør er bortkastet. Men sivilisasjon er også vakkert.

Den store vindkraftutbyggingen på Fosen trekkes ofte frem av motstanderne som et monsterprosjekt. Men jeg synes altså at fjellet tar seg bedre ut med disse installasjonene enn som rent snaufjell. Jeg innser at det er en mindretallsposisjon, men holder fast på den åkkesom.

Generatoraksling Aurland 1.
Generatoraksling Aurland 1.

For mange nordmenn er drømmen å gå timesvis i uberørt natur uten å møte et annet menneske. Det er fristende å spørre: Hvorfor hater dere mennesker? Og dere som vil tilbake til det opprinnelige og «ekte», er det Hobbes’ naturtilstand dere lengter etter?

Men det ville jo være en karikatur. Og apropos karikatur: Arve Kalvø skriver morsomt om det norske urmennesket i Hyttebok frå helvete. Et par utdrag om den norske dragningen mot naturen:

«Folk går til naturen for å finne svar. Da Jonas Gahr Støre takka ja til å bli leiar i Norges største politiske parti, og i praksis dermed også sa ja til å ta opp kampen om å bli statsminister, då fortalde han på pressekonferansen at han tok den avgjerda på ein fjelltur: Heilt åleine.

Og mange nikkar anerkjennande når dei les slikt. Men eg tenker: Verkeleg? Du bestemte deg for at du ville bli statsminister åleine i fjellet. Burde du ikkje heller snakka med nokon? Ein vaksen, for eksempel. Eller familien din? (…)

«For eit par generasjonar sidan, då folk faktisk jobba lange harde dagar og kom heim til gedigne familar i bitte små heimar, då folk verkeleg måtte hatt behov for lommer av luft og ro, då var det nesten ingen som dreiv og gjekk omkring i fjellheimen for kosens skuld.»

Jeg respekterer at andre har preferanser som er ulike mine egne. Det jeg ikke har sans for er at så mange tilsynelatende tar for gitt at uberørt natur er bedre enn bearbeidet.

Selv har jeg langt mer utbytte av en rusletur rundt i mitt selvvalgte hjemmemiljø på Frogner, med sine flotte bygårder og gateløp (og grønne lunger som er ytterst bearbeidede – det plantes nye kastanjer i Bygdøy allé nå) enn å traske rundt i skauen og på snaufjellet. Byen er sivilisasjon.