Kommentar

Vindmøller er antikonservativt

Den moderne klimabevegelsen risikerer å skade egen sak når den kommer i et motsetningsforhold til lokale hensyn.

Hvordan skape en allianse mellom naturvernere og folk på høyresiden som både elsker lukten av eksos og synet av oljeplattformer? Den siste tidens debatt om vindmøller inneholder tilsynelatende svaret.

Lektor Jørg Arne Jørgensen skrev nylig om hvordan den storslagne norske naturen ofres til fordel for industriområder i form av vindmølleparker. Så vidt jeg kunne se var applausen unison blant høyreorienterte folk på sosiale medier (samt folk uten noen spesiell politisk tilknytning).

Det finnes også eksempler fra utlandet. Tucker Carlson, den kjente programlederen på Fox News, er til vanlig klimaskeptiker. Men i boken Ship of Fools som han gav ut i fjor, er han overraskende mildt stemt mot «liberals», så lenge de er av den gamle skolen som ikke var alliert med storkapitalen i Silicon Valley eller energibransjen. Han forklarer for eksempel hvordan kraftselskaper har fått unntak fra lovbestemmelser slik at de står fritt til å massakrere hvitehodehavørner, kondorer og annet fugleliv. Miljøbevegelsen fortjener anerkjennelse for å ha fått politikerne til å gjøre amerikanske elver rene igjen, skriver han, men nå flyter det visstnok av søppel langs elvebredden der han pleier å fiske fordi den samme bevegelsens ledere har flyttet fokuset bort fra de nære ting.

Onde tunger vil sikkert hevde at denne typen enga-sjement ikke er genuin. Det er bare et resultat av at man misliker den moderne klimabevegelsen enda mer enn man misliker naturvern. I noen tilfeller stemmer det sikkert også. Men for de fleste vil jeg tro det handler om at ulempene for naturen ikke veies opp av fordelene, noe som spesielt gjelder for vindmøller. Det er unektelig vanskelig å bli klok på hvordan abstrakte klimahensyn rettferdiggjør slike inngrep i naturen. Dermed forsterkes engasjementet for naturvern, også blant folk som ikke hadde et sterkt engasjement fra før, men det skjer på bekostning av tilliten til klimabevegelsen.

For at det skal skapes engasjement for begge deler, må de nemlig virke sammen. Konservative innsikter som har blitt brukt i klimadebatten de senere årene, tilsier i alle fall det. En slik innsikt, blant annet fremført av erkekonservative Roger Scruton i hans bok Green Philosophy, er at mennesker ikke motiveres godt nok av abstrakte mål om temperaturen i år 2100 eller av moralprekener fra kjendiser. (Dette er for så vidt innlysende. Selv folk som påstår at de er motiverte, fortsetter å kjøre bil og reise med fly. De aller fleste oppfører seg som om de såkalte klimarealistene har rett, og som om to-tre  graders oppvarming ikke ville være så farlig.) Scruton fremhevet istedet de mange naturvern- og friluftsorganisasjonene som finnes i Storbritannia og USA. Disse inspirerte til «oikofili» – kjærlighet til hjemmet. Slikt hjelper når man skal ta vare på nærmiljøet og fremelske forvalteransvaret overfor neste generasjon. Scrutons poeng i boken var at en miljøpolitikk som ikke vet å utnytte vanlige folks ønske om å ivareta sine omgivelser, var dømt til å mislykkes.

En annen erkekonservativ brite, forfatteren og psykiateren som skriver under pseudonymet Theodore Dalrymple, skapte på samme tid stort engasjement rundt en bok om hvordan Storbritannia flyter over av søppel som folk hensynsløst kaster fra seg. Dette er et miljøargument som appellerer til borgerlig anstendighetssans og ønsket om å ha det rent og pent rundt seg (samt frykten for moralsk forfall).

Ideelt sett skal altså slike lokale engasjement også gagne klimasaken. Noen ganger er denne sammenhengen dessverre i tynneste laget. Aksjonistene som vil bevare småhusbebyggelsen på Oslo vest, gjør ikke mer for klimaet enn at de bremser noen utbyggingsprosjekter. Det samme gjelder for så vidt motstanden mot Røkketårnet på Fornebu utenfor Oslo, der det var planlagt at kapitalistene i skjønn forening med miljøverns-NGO-er skulle sitte å redde verdenshavene. Lokalpolitikerne lot seg heldigvis overbevise om at selv ikke det var en god nok begrunnelse til å reise en gigantoman verkebyll i landskapet. Klassisk naturvern var strengt tatt klimafiendtlig i og med at aksjonistene engasjerte seg mot utbygging av vannkraft. I ettertid er det derfor bra at de ikke fikk viljen sin, i alle fall i de fleste tilfellene.

Men i dag flyter Norge over av ren energi. Ny utbygging til eksport skal delvis erstatte atomkraftverk som skal legges ned i land som Sverige og Tyskland. Vi bør ikke rasere norsk natur for å løse det som er et menneskeskapt, politisk problem i disse landene. Derfor bør klimabransjen være seg bevisst at de med store inngripen i natur og landskap nå som før kan komme i konflikt med folks oikofile tilbøyeligheter. Og da gir de folk en ytterligere grunn til å møte klimasaken med kynisme.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden