Spaltist

Volden har nådd den svenske middelklassen

Hvordan beskytter man seg og sine, når politiet ikke lenger makter å gjøre det, spør Lars Anders Johansson.

Bilde: Peter Isotalo, Creative Commons.

Ikke ha en dyr klokke. Ikke kjøp en dyr bil, selv om du skulle ha råd. Ikke bo for fint, så du ikke risikerer å dra andres øyne mot deg selv.

Tipsene er fra en middag for en tid tilbake. Få hadde for ti år siden kunnet  ane at det var et råd folk på noenogtredve skulle gi hverandre over et middagsbord i Sverige i 2018. I dag er det et tilbakevendende samtaleemne blant unge voksne midt i livet. Hvordan beskytter man seg og sine, når politiet ikke lenger makter å gjøre det?

Stadig flere oppgir at de ikke engang finner det bryet verdt å politianmelde småforbrytelser de utsettes for. Innbrudd og sykkeltyveri anmeldes, men bare fordi forsikringsselskapene krever det. Ingen forventer lengre at politiet skal utrede sakene eller at de skyldige skal straffes. Såvel ordensmakten som borgerne synes å ha resignert. Småforbrytelser er rett og slett noe man får lære seg å leve med. Politiet har mer alvorlige saker å drive med, og har ikke engang nok utredningskapasitet for de virkelig alvorlige sakene. Voldtektsanmeldelser havner i en bunke, og mishandlingssaker henlegges. I forstedene eskalerer den stadig grovere gjengvolden med automatvåpen smuglet inn fra Balkan.

Lenge kunne den svenske middelklassen lukke øynene for den eskalerende gjengkriminaliteten. Skyteepisodene skjedde i hovedsak langt fra de dyre leilighetene i sentrum eller de rikes villaområder. Det ble rett nok stadig flere dødelige skyteepisoder, men ettersom de ikke skjedde foran ens egne øyne, var det mulig å tenke dem bort. Voldsforbrytelser i samfunnet som helhet så lenge ut til å være på vei ned. Selv om det ble flere dødelige skyteepisoder, hadde middelklassen aldri vært tryggere.

I skuddlinjen

De siste årene har dette begynt å endre seg. De dødelige skyteepisodene har spredt seg fra utenforskapsområdene til bysentra og middelklasseområdene. Nylig ble en 22 år gammel mann skutt ihjel i et villaområde i Huddinge syd for Stockholm. Ifølge politiet dreide det seg om et bestillingsdrap i underverden, der gjerningsmannen tok feil person. Hvem som helst kan nå havne i skuddlinjen for oppgjør mellom kriminelle. I begynnelsen av året ble en nederlandsk utvekslingsstudent skutt på en pizzeria i Uppsala, bare noen timer etter at han hadde landet i Sverige. Årsaken var at han slumpet til å befinne seg på pizzeriaen samtidig som en mann fra den kriminelle underverdenen som var målskive for skuddløsningen.

Men det er ikke bare oppgjør mellom kriminelle som er kommet nærmere middelklassens tidligere beskyttede tilværelse. Bakgrunnen for middagsdiskusjonen med tips om hvordan man unndrar seg kriminelles oppmerksomhet, var en ny type utstudert kriminalitet, direkte rettet mot middel- og overklassen, som har eskalert det siste året. Velstående Östermalm i Stockholm er gjennom året blitt rammet av en bølge personran, der ranerne har innrettet seg spesifikt på å tiltvinge seg dyre merkeklokker fra ensomme nattevandrere.

En enda grovere form av personran rettet mot velstående er den bølge av såkalte «home invasions» som har funnet sted i Stockholms nordre villaforsteder. Ved et titalls tilfeller har bevæpnede forbrytere trengt seg inn i menneskers hjem mens beboerne selv har vært hjemme, og med vold eller trusler om vold tiltvunget seg verdisakene og bilnøklene deres, og deretter forsvunnet med familiens bil – ofte en dyr modell. Politiet står rådville overfor ransbølgen og har ennå ikke lykkes i å gripe de skyldige.

For et par uker siden ble en 16 år gammel gutt i Haninge syd for Stockholm kidnappet og mishandlet av fire unge menn, inntil foreldrene hans betalte løsepenger for at han skulle slippes fri. De fire gjerningsmennene var ifølge mediene på rømmen fra et «hjem» i Sør-Sverige. En av kidnapperne, en 17-åring, er tidligere dømt for drapsforsøk på en vaktmester i Malmö. Vaktmesteren hadde stått og skuffet sne da han helt uprovosert ble skutt med flere skudd, men overlevde på mirakuløst vis.

Manglende tillit til politiet

Det går ikke lenger an å lukke øynene for den grove kriminaliteten. Ikke engang om du bor i et velstående område, kan du regne med å være trygg i ditt eget hjem. Enda mindre kan du regne med at ordensmakten kommer til å være der når du trenger den. På landsbygda, der politiet i mange år har glimret med sitt fravær, har mennesker allerede for lenge siden vendt seg til selv å holde oppsyn med sin egen sikkerhet og eiendom. I beste fall skjer det gjennom organiserte nabosamarbeid, i andre tilfeller tar det form av borgervern med privat rettshåndhevelse.

I 2014 ble tre menn fra Ljungby i Småland dømt til fengsel for kidnapping etter å ha bortført og mishandlet en mistenkt tyv. Syv utenlandske statsborgere var tidligere arrestert etter å ha stjålet en kjøregressklipper og en firhjuling. Seks av de mistenkte ble sluppet fri, mens en ble siktet. Frustrasjonen i bygda var stor, og et borgervern ble opprettet som sporet opp og mishandlet en av de frislupne. Bare året før hadde det vært 65 innbrudd i kommunen, og innbyggernes tillit til politiet var lav.

Om ikke politiet makter å håndtere gjengkriminaliteten og overfallsran, er det sannsynlig at vi vil se en lignende utvikling også i storbyene. «Gated communities» – inngjerdede boområder med en vakt som har kontroll på hvem som går inn og ut – har oppstått flere steder i landet. Vanlige boligsameier skjerper også stadig sikkerheten. Et omtalt tilfelle er et boligsameie i Göteborg som har satt opp et piggtrådgjerde rundt lekeparken sin, etter gjentatte problemer med uvelkomne gjester som har ødelagt og opptrådt ubehagelig. Piggtrådgjerdet opprører naboene i leiehusområdet like ved, og representanten for det kommunalet boligselskapet, som mener at «det forsterker følelsen av at ‘vi vil ikke ha dere her’», og det har han naturligvis rett i. Piggtrådgjerder setter man opp for å slippe uvelkomne gjester.

Inngjerdede boområder beskyttet av av private vaktselskaper og oppfordringer til ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet gjennom dyre biler eller armbåndsur er hverdagskost i store deler av verden. I mange land i den tredje verden er trygghetspuslespillet en del av hverdagen. I en svensk kontekst er det imidlertid noe nytt. I Sverige er vi vant til å kunne bevege oss fritt nesten overalt, uten å trenge å se oss over skulderen.

Tillitssamfunnet

Sverige er et av landene i verden som har høyest mellommenneskelig tillit. Svensker er vant til å kunne stole på hverandre, og går ut fra at deres medmennesker vil godt. Det avspeiles også i tilliten til myndighetene, som er blant de høyeste i verden. Ifølge en rapport fra Nordisk ministerråd fra i fjor er den sosiale tilliten i de nordiske landene en medvirkende faktor til den historisk sterke økonomisk utviklingen, og det lave korrupsjonsnivået i offentlig sektor. Et samfunn med høy sosial tillit preges i mindre grad av formaliteter, konflikter og rettsprosesser.

For mange svensker har det innebåret en brysk oppvåkning å innse at det ikke engang er mulig å være trygg i sitt eget hjem, at det ikke går an å flykte fra samfunnsproblemene gjennom å bosette seg i et gentrifisert område. De kriminelle kommer alltid til å ha en større voldskapital enn den lovlydige og produktive delen av befolkningen. Det finnes en overhengende risiko for at hittil bare har sett begynnelsen på en utvikling med stadig grovere forbrytelser rettet direkte mot middelklassen, ettersom de kriminelle har innsett at politiet ikke makter å beskytte engang de velstående områdene. Hvorfor risikere liv og lemmer i krig mot andre kriminelle når middelklassens boområder ligger ubeskyttede og det bare er å ta for seg?

Spørsmålet er hvilke sosiale, økonomiske og ikke minst politiske konsekvenser dette får hvis det offentlige ikke klarer å snu utviklingen. Det er kanskje ikke så rart at ingen av de politiske partiene synes å være sugne på å ta ansvar for utviklingen. Uansett hvilken regjering som til slutt tiltrer, burde dette være høyeste prioritet. Et annet tilbakevendende samtaleemne blant velutdannede i 30-årene midt i karrieren er nemlig hvilket land man skal flytte til om man ikke vil oppdra barna sine i et land der sikkerheten ikke lenger kan tas for gitt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden