Kultur

Volden er helt nødvendig

Det er til og med vanskelig å tro på at Julias kjærlighet er oppriktig, skriver Meisingset.

Bilde: Nationaltheatret / Erika Hebbert

Og nei, George Orwells 1984 er på ingen måte «skremmende aktuell».

Spoileradvarsel: Teksten røper noe av handlingen i stykket.

Mot slutten av forestillingen 1984 på Torshovteatret skjer det: O’Brien fra det indre partiet og fire menn med stivnede masker foran ansiktene overrasker Winston Smith.

De har overvåket ham lenge. De vet at han er en tankeforbryter. Nå skal de kurere ham.

Kuren består av voldshandlinger: De kutter av fingre, trekker tenner, henger ham opp-ned i en lenke midt i scenerommet, bare noen få meter fra publikum i den intime salen, og de setter på ham en slags hjelm som gir ham elektriske støt når han svarer feil.

«Hvor mange fingre holder jeg opp?» spør O’Brien. «Fire», svarer Smith og får et støt. Han skal lære at hvis partiet mener at det er slik, så er to pluss to lik fem.

De setter et kamera nært inntil ham når han ligger skjelvende på gulvet, og bildet dukker opp på det enorme lerretet bak skuespillerne. Det blødende ansiktet hans er flere meter stort.

Volden tar en god del tid. Voldsscenene er insisterende. Teaterblodet renner. Kroppen rister. Det virker usunt å henge opp ned. Sigurd Myhre overbeviser som en mørbanket og vettskremt Smith. Noen blant publikum gisper og gjemmer hodet i fanget til nabopersonen.

Makten er målet, og partiet griper til alle nødvendige virkemidler for å nå målet.

«Vi gjør oppmerksom på at deler av forestillingen inneholder vold som kan vekke reaksjoner», skriver teateret på nettsiden, en advarsel regissør Kjeldsberg ikke ønsket å ha med.

Kanskje var teaterledelsen nervøs: Da Robert Icke og Duncan Macmillans teaterversjon av George Orwells 1984 ble satt opp på Broadway i år, besvimte enkelte under prøveforestillingen, og ordet «politisk torturporno» forekom ble brukt av teaterkritikerne, forteller Dagsavisen.

Også i Norge har volden blitt kritisert.

Teateret kunne «med fordel forkortet torturscenen og gjort volden som hovedpersonen utsettes for mindre grafisk», skriver Kjersti Juul i Vårt Land. Aftenpostens Mona Levin mener scenen er «motbydelig konkret» og «dryg», og hun skriver: «Hvorfor det er nødvendig med eksplisitt vold, mord, voldtekt og tortur på scenen, kommer jeg aldri til å forstå.»

Kritikerne tar feil: Volden er nødvendig. Og for å argumentere for det, vil jeg ta en omvei.

Volden i Tyskland, Sovjet og Kina

Poenget med George Orwells bok var å beskrive diktaturene i Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Når man leser romanen, er det særlig påfallende hvor mange assosiasjoner den gir til Stalins Sovjet, med alt fra beskrivelsen av Storebrors ansikt til store utrenskninger og terror i partiet.

Det totalitære regimet i 1984 er altomfattende og har – tilsynelatende, for vi får bare tilgang til det Winston Smith ser, og vi vet ikke mer enn ham om hva som er sant og hva som er løgn – tatt et grep om samfunnet som selv nazistene og kommunistene aldri var i nærheten av.

For å komme dit har partiet forkastet alle pretensjoner om «gode» formål: Makten er målet, og partiet griper til alle nødvendige virkemidler for å nå målet. Proletarene – i stykket heter de «folket» – er redusert til frivillige slaver for systemet. De har det ikke så veldig vondt, men de har knapt tilgang på materielle goder, ingen kunnskaper og ingen påvirkningsmuligheter.

I boken og i stykket framstår diktaturet som ekstremt manipulerende. De samler inn og redigerer alle aviser, bøker, arkiver og andre informasjonskilder slik at alt partiet til enhver tid mener, er sant, alltid har vært sant og aldri kan motbevises. Når Oseania er i krig med Østasia, har de alltid vært i krig med Østasia. Når de er i krig med Eurasia, har de alltid vært i krig med dem. Smith har selv en jobb i dette systemet: Han retter avisartikler og andre kilder.

Smith tror først at O’Brien er til å stole på.

Nationaltheatret / Erika Hebbert

Diktaturet manipulerer og lurer også borgerne direkte. Smith gjør opprør, men famler etter noen og noe å stole på. Han finner en medsammensvoren i Julia, men selv ble jeg aldri sikker på om hun egentlig støtter ham eller om hun er en «provokatør» fra regimet. Han tror at O’Brien kan stoles på, men O’Brien lurer ham og torturerer ham til slutt egenhendig.

Det finnes ingenting Smith virkelig kan tro på. De gamle avisartiklene han retter, har vært rettet mange ganger før, så man kan ikke vite hva som er sant. O’Brien sørger for at han får overlevert en bok som er skrevet av opprøreren Emmanuel Goldstein, og boken bekrefter Smiths tanker om hvordan verden henger sammen og hva partiet bedriver. Men så viser det seg at O’Brien selv har skrevet boken. Inneholder den kun løgner som leder Smith videre i sannhetslabyrinten?

For å forstå diktaturet

Partiet er også ekstremt voldelige mot innbyggerne sine. Når O’Brien skal kurere Smith i boken, tar han i bruk enda verre virkemidler enn de vi får se på scenen. Smith er på et tidspunkt helt innskrumpet, slik som fangene i nazistenes konsentrasjonsleirer eller Sovjets arbeidsleirer. Før han så blir konfrontert med sin ultimate frykt, forråder Julia og «kureres».

Volden i boken og i stykket er så realistisk den kan bli: Nazistenes Tyskland og kommunistenes Sovjet og Kina behandlet sine fiender – eller sine innbilte fiender – på en måte som egentlig er uforståelig. Kun om man reduserer fiendene sine til dyr, eller til en slags ofre besatt av en ond makt, kan det være legitimt å utsette dem for slik vold. Man rensker dem ut, eller gjør alt for å fordrive den onde innflytelsen, nesten som religiøse djevelutdrivelser, bare verre.

Skal man forstå diktaturene, må man kjenne volden på kroppen.

Diktaturene og volden var tett sammenbundet. De var ett. Slik som kommentarfelt, leserinnlegg og masende journalister er ett med dagens vestlige demokratier, var Maos livsfarlige rødegardister ett med det nådeløse diktaturet hans. Konsekvensen var grei: Var du en fiende av staten, eller av en av de mange lokale «kongene», ble du ofte torturert og ikke så sjelden drept.

Volden i boken 1984 og på scenen på Torshovteateret er en mild og frisk bris sammenlignet med det som har foregått i virkeligheten. Selvfølgelig er det sterkt å se slikt på scenen, bare få meter unna seg. Men det er nødvendig for å vise fram hvordan diktaturer fungerer.

O’Brien gir Smith en grusom og kjærlig omfavnelse.

Nationaltheatret / Erika Hebbert

Det verste torturrommet man kan bli sendt inn i, som partifange i 1984, kalles «Rom 101». «Man kan ikke sette opp ‘1984’ uten å gå inn i rom 101. Og i rom 101 er det en lang torturscene. Det kommer man ikke forbi. Jeg er ikke redd for at oppsetningen skal bli for brutal», sa regissør Kristina Kjeldsberg til Dagsavisen. Hun har rett. Det finnes et rom i alle diktaturer hvor det foregår tortur og vold. Skal man forstå diktaturene, må man kjenne volden på kroppen.

Fortellingen får dessuten fram hvordan volden kan være uttrykk for en blind omsorg, et ønske om å kurere og utdrive det onde: Etter noe av den verste torturen, kryper Smith noen sekunder sammen i armene til O’Brien, som spilles av Håkon Ramstad. Ramstad er omsorgsfull, og man skjønner at han i egne øyne er kjærlig både når han omfavner og når han utøver vold mot Smith.

Demokrati versus diktatur

Volden er til slutt nødvendig for å skape en avstand mellom dagens samfunn og samfunnet i 1984. Det er nemlig en utbredt misforståelse at noe i romanen advarer oss mot ting i dagens Norge.

«Dette er en advarsel», skriver teatersjef Hanne Tømta i programmet og trekker linjer til Datalagringsdirektivet. 1984 er «mer aktuell enn noensinne», skriver lege, lektor og hjerneforsker Kaja Nordengen i programmet. Hun mener at reklame, redusert personvern og hacking bringer samfunnet vårt i samme retning: «På mange måter er vi minst like overvåket som 1984s hovedperson Winston Smith.»

Flere kritikere følger opp. Historien «føles sørgelig nok svært aktuell», skriver Kjersti Juul i Vårt Land. Hun refererer til Edward Snowden og innsettelsen av Donald Trump og mener at stykket setter i sving tanker: «Lever vi egentlig i et fritt samfunn? Hvem drar nytte av kodene som skjuler seg i våre digitale fotavtrykk? Kanskje er vi bundet av strukturer vi ikke umiddelbart selv ser?»

Mode Steinkjer i Dagsavisen mener at historien gror i godt jordsmonn i en verden med informasjonssamfunnets fallgruver, varslere i eksil, ytre høyre og Donald Trumps «fake news», i tillegg til Nord-Korea, teknologisk overvåkning og sporsøkning. Med alt dette i bakhodet «kan man knapt tenke seg en bok eller et teaterstykke som har større aktualitet i dag».

Vi er kanskje ufrie. Vi er kanskje bundet av strukturer. 1984 har ‘blitt reell for lenge siden’.

Den som går lengst, er Mona Levin i Aftenposten: «George Orwells dystre fremtidsskildring fra 1948 er blitt reell for lenge siden. Overvåkingssamfunnet er en realitet. Vi må beskytte oss og det er fiender overalt. Språket er under angrep og går i oppløsning. Ordene betyr ikke det de betydde. Historien relativiseres og endres. Fortiden utviskes og glemmes. Tanken sensureres. Nazister marsjerer i norske gater. Trump, med sine ‘fake news’, vil endre den kollektive hukommelsen. I dag lever Storebror i Nord-Korea.» Jeg måtte lese avsnittet to ganger.

Men for å oppsummere kritikernes budskap: Vi er kanskje like overvåkede som Winston Smith. Vi er kanskje ufrie. Vi er kanskje bundet av strukturer. 1984 har «blitt reell for lenge siden».

Dette er med respekt å melde bare tull: 1984 er «skremmende aktuell» kun med tanke på de verste regimene på jord, som Nord-Korea. Norge er et liberalt demokrati. Her er tanken fri. Ett overvåkningskamera gir ikke Storebrors teleskjermer på hver vegg. De som påstår at 1984 er relevant for oss, glemmer hvordan diktaturets terror ødelegger sinn og kropp. Derfor er det nødvendig og viktig at oppsetningen understreker dette: Partiet ­ødelegger Smith.

«Les heller boken», skriver Levin, og slik konkluderer også Juul. Selv vil jeg oppfordre skoler: Ta med elevene på teater og lær dem forskjellen på diktaturer og demokratier.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden