Kommentar

Warren kan presse ut Sanders

Elizabeth Warren fikk en treg start på valgkampen, men seiler opp som det fremst alternativet til Joe Biden.

Bilde: Marc Nozell, CC 2.0 Generic

Warren kan overta rollen som venstresidens fremste kandidat. Detaljerte planer for område etter område legges frem, og hyperaktiviteten har begynt å bære frukter.

De siste to-tre ukene har Elizabeth Warren vært i tydelig fremgang i meningsmålingene, både nasjonalt og i mange delstater. Samtidig har Bernie Sanders tapt oppslutning, i den grad at Warren i noen målinger, også en nasjonal (YouGov) er forbi ham som nummer to. Det gjør at det nå er økende sjanser for at hun blir den sterkeste av de to kandidatene på venstrefløyen.

Ingen klare blokker

Det er fristende å dele det demokratiske feltet opp i ulike grupper – sentrum, sentrum-venstre og venstre, og tenke seg at når noen av kandidatene i hver gruppe dropper ut eller mister oppslutning, så vil stemmene deres holdes innenfor blokken. En mulig strategi ville da være at Sanders (eller Warren) trakk seg for å styrke dem de ligger nærmest.

Men slik er det langt ifra. Mange av primærvelgerne lar seg rett og slett ikke plassere slik, fordi inndelingen fra sentrum til venstre er temmelig flytende, og mange i tillegg legger mest vekt på personlige egenskaper, og ikke minst evnen til å stå Trump.

Morning Consult offentliggjør nasjonale målinger hver uke, og spør også hva som er andrevalget til respondentene. Den siste målingen er tatt opp 10-16. juni, og da har Biden 38 prosent, Sanders 19 og Warren 11 prosent. På denne målingen har Warren ikke gått frem siste uke.

Det interessante her er at de som støtter ytre venstres mann Sanders har sentrum-venstres Biden som andrevalg, hele 33 prosent av dem. Deretter følger Warren med 21 prosent. Blant Bidens supportere er Sanders en klar nummer to. Blant Warrens velgere er Kamala Harris det fremste andrevalget, med 22 prosent, tre prosentpoeng foran Sanders og Biden.

Selv om det er et visst sammenfall i Sanders svekkelse og Warrens fremgang, kom det store fallet for Sanders da Biden gikk kraftig frem etter sin lansering. Vi ser at mange velgere på dette tidspunktet i prosessen har disse to gamle hvite mennene som hverandres andrevalg.

Biden ofte andrevalget

Bidens dominans består altså ikke bare i at han på de fleste målinger drar over 30 prosent av velgerne, men at han er andrevalget til mange andre.

Når han likevel bare er favoritt, og ikke knusende favoritt, er det fordi mange er usikre på om han kan stå løpet ut. Støtten er nok bred, men stikker ikke særlig dypt. Biden samler ikke store nok folkemasser, og støtteerklæringene fra ledende demokrater har vært færre enn han skulle ønske seg, selv om han leder også på dette punktet. Mange sitter på gjerde, og er ikke minst spente på hvordan han vil gjøre det i den første debatten mellom kandidatene, som foregår 26. og 27. juni, der feltet er delt i to.

Hyperaktivitet

Warren var den første av de seriøse kandidatene som lanserte sitt kandidatur, men fikk egentlig ikke sving på sakene før ganske nylig, etter at hun har pepret mediene og offentligheten med til dels detaljerte planer på en rekke områder, i alt omkring 20, ifølge New York Times.

Hun er rett og slett glad i å være konkret. En slik tydelighet kan hjelpe henne med å synes, men gir også mange mål å skyte på. Biden satser motsatt, relativt vag på politikk, og satser mer på å snakke om Trump allerede nå. Han skal velges som anti-Trump, den som skal samle nasjonen igjen, mens Warren ønsker å bli president som progressiv demokrat – et klart alternativ.

Et annet problem ved å være så konkret er at velgerne kommer til å bli skuffet dersom Warren faktisk skulle bli president. Mange av hennes mest radikale forslag vil møte motstand fra de moderate i eget parti, som fremdeles finnes, men viktigere: Det er små sjanser til at demokratene vil gjenvinne flertallet i Senatet i 2020, dersom da ikke valget blir et massivt nei til Trump som drar hele det republikanske partiet med seg. Og selv med et knapt demokratisk flertall er det fremdeles igjen tenner i en filibusterordning som betyr at støtte fra 60 senatorer må til i en del vedtak.

Stor stat, ikke sosialisme

Flertallet i USA kan holde med Warren i mange av hennes store utvidelser av offentlig ansvar og dermed økte utgifter, og hennes skatteøkninger, siden de er rettet mot de superrike. Men regnestykkene går ikke i hop, selv ikke om man er veldig optimistisk og tror at skatteøkninger for de rike ikke utløser adferdsendringer.

Warren har alltid markert seg på forbrukerrettigheter og strengere reguleringer av finansbransjen, og det var særlig på det siste området at hun etter finanskrisen gjorde seg så bemerket at hun ble innvalgt som senator fra Massachusetts i 2012, og gjenvalgt i fjor, med marginer som til denne svært liberale staten å være, ikke var imponerende.

I motsetning til Sanders, kaller ikke Warren seg sosialist, ja tar eksplisitt avstand fra begrepet. Hun unngår dermed å skape vanskeligheter for seg selv, siden sosialisme fremdeles ikke er noe positivt ladet begrep for de fleste amerikanere, uansett om man som Sanders setter «demokratisk» foran.

La de rike blø

Men det er mye som minner om skandinavisk sosialdemokrati her, og noen av forslagene går lenger til venstre. La oss starte med skattepolitikken, der hun vil innføre formueskatt for beløp over $50 millioner. Og satsen blir høy – 2-3 prosent. Så høy at det er vanskelig å tro at dette ikke vil medføre at mange rike amerikanere finner et annet land for seg selv og sine penger, dersom de ikke klarer å skatteplanlegge seg ut av dem.

Hun vil også ha en progressiv bedriftsskatt, slik at satsen for inntekter over $100 millioner øker fra dagens 21 prosent til 28 prosent, og i tillegg at skattegrunnlaget økes. Det er svært delte meninger om hvor mye proveny dette vil innbringe, og om det vil skade vekstkraften i amerikansk økonomi.

Når hun i tillegg vil splitte opp store teknologiselskaper som Amazon, Google og Facebook, er profilen klar: De rike skal svi og de store selskapene skal krympes.

Å bryte opp de store selskapene er en politikk som har lange historiske røtter – «anti-trust», men er omstridt blant demokratenes kandidater. De slites mellom en populistisk trang til å være mot big business, som mange amerikanere er, og å bli oppfattet som næringslivsfiendtlige. Beto R’Rourke forsøker å finne en nisje som moderat og næringslivsvennlig, særlig til teknologiselskaper, og har markert seg som motstander av Warren på dette området.

Når Warren går etter Big Tech vil noen applaudere, for eksempel de som er misfornøyd med Facebook (som gir dem en verdifull gratis tjeneste i bytte mot personopplysninger). Men hvor mange er egentlig misfornøyd med Amazon, som gir dem billige varer rett på døra?

Warrens profil som de rikes verste mareritt har ført til at hun ikke vil samle inn penger fra store donorer.

Utgifter øker kraftig

På utgiftssiden har Warren foreslått gratis høyere utdanning, det vil si på de offentlige institusjonene som kalles «community college», et forslag hun deler med andre demokrater. Men hun vil i tillegg ettergi studiegjeld opptil $50.000 for dem med husholdningsinntekt under $100.000, mindre for dem som tjener mer. Dette er hun foreløpig alene om.

Dette forslaget får kritikk også fra venstre, siden det i stor grad vil komme dem med greie inntekter til gode – Warrens hvite middelklasse fra Massachusetts. Liberale Urban Institute og Brookings Institution har regnet på fordelingsvirkningene av forslaget, som vil koste $955 milliarder og som vil avskrive to tredeler av samlede studielån.

Hennes forslag om gratis barnehage for alle som tjener mindre enn 200 prosent av fattigdomsgrensen, og at ingen skal bruke mer enn syv prosent av inntekten på barnehageutgifter er også svært radikalt i amerikansk kontekst. Men et slikt tak, her på seks prosent, ble innført av den norske regjeringen i 2015.

Warren støtter også Green New Deal og «Medicare for all», men det gjør de fleste demokratiske kandidatene. Selv om disse programmene vil være langt dyrere enn hennes egne unike forslag, har heller ikke Warren noe i nærheten av en realistisk inndekning av disse kostnadene. Hennes skatteøkninger går til hennes unike planer.

Pocahontas

Kandidatens kjønn og etnisitet er blitt et viktigere kriterium for partiene, og til en viss grad for velgerne de siste årene. Mens demokratene bevisst har sett seg om etter noe annet enn eldre, hvite menn (men likevel har to av dem i teten så langt), har republikanerne tilfeldigvis alltid nominert akkurat eldre, hvite menn.

I år er også alder mye omtalt, siden Trump, Biden og Sanders alle er godt opp i 70-årene. Her skårer Warren bare på kjønn, siden hun blir 70 år på lørdag.

Etnisitet er et ømtålig område for henne. Trump kaller henne Pocahontas (etter den kjente «indianerprinsessen») fordi hun har påstått at hun er delvis indianer – Cherokee, også i offisielle sammenhenger. Det er imidlertid ikke bevist at hun har trukket noen fordel av dette.

I fjor bet hun på Trumps agn, og fikk gjort en genetisk analyse som pekte mot at hun kunne ha en (forsvinnende liten) andel indiansk blod i årene, noe som skapte en ny runde med oppmerksomhet, og kritikk fra cherokeer en god del «rødere» enn henne. Det kan virke som om amerikanerne nå er lei av den saken, og at den ikke lenger hefter vesentlig ved henne. Men skulle hun vinne nominasjonen, vet vi godt hva Trump vil kalle henne i valgkampen.

Opp på andreplass

Mens målinger til nominasjonen kan si oss en del også på dette tidlige tidspunktet, er feilmarginen for president-matchup stor. Men det betyr ikke at slike målinger er uviktige, siden de signaliserer noe om hvem som har størst sjanse til å slå Trump. Korrekt eller ikke vil dette påvirke mange når de skal stemme i nominasjonsvalgene.

Mens Biden har en solid ledelse over Trump nå, ofte tett etterfulgt av Sanders, ligger Warren i gruppen etter, som er temmelig jevne med Trump. Men som jeg har skrevet om tidligere, kan dette langt på vei forklares med at for de mer ukjente kandidatene er det fremdeles mange av dem som heller mot demokratene som svarer vet ikke.

Warrens fremgang i meningsmålingene har også gjort seg utslag i bettingmarkedene, der hun de siste dagene har rykket opp på andreplass med odds omkring 6-7, klart etter Bidens 3.40, men litt bedre enn Sanders, Harris og Buttegieg i intervallet 7-9.

Tidligere kandidatanalyser her: Joe Biden, Kamala HarrisBernie SandersAmy KlobucharBeto O’Rourke

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden