Spaltist

Wergelands åre

Det var på Grei Kafé Wergeland møtte sitt livs kjærlighet, Amalie Sofie Bekkevold.

Bilde: Mahlum, Wikimedia Commons

Hvorfor klarer vi ikke finne et husrom til Wergelands minne i dag?

I diktet «Republikanerne» legger Johan Sebastian Welhaven scenen til en «ydmyk liten kafé».  En slik kafé var kafé Grei i Skippergaten.

Jeg vet ikke om Welhaven noen gang avla den et besøk, men det gjorde hans rival, Henrik Wergeland. Ikke bare besøkte han den, men han falt for den, eller rettere sagt for den unge kvinnen som arbeidet der, Amalie Sofie Bekkevold, krovertens datter. Hun lå på alle fire og skurte gulvet, forteller biografene, da poeten kom inn.

Kort tid etter skriver Wergeland strofer som dette:

Guld er Sølv og Purpur pjalt,

Ædelsind er det ei Alt?

Kan jeg større Rigdom finde

Da end hos min tro veninde?

Før dette møtet hadde Henrik svermet for mange unge kvinner, beilet til noen og fått avslag av alle. Så mante han dem inn i sin poesi i stedet, og skapte sin himmelbrud, Stella. Men selv om Wergeland i likhet med den svenske mystiker Emanuel Swedenborg trodde at sjeler som er bestemt for hverandre ikke alltid kan forenes på jorden, bød han sin Stella farvel og tok glad imot sin jordiske brud.

Møtet som førte til det «Det første  Haandtryk» fant altså sted på den lille kafeen i Skippergaten. En høyst reell kafé, et håndgripelig traktørsted i hjertet av Christiania.

Det er ikke så mange steder igjen etter vår nasjonalpoet.

Kafé Grei er nylig stengt. Bak disken i kjelleretasjen sto i mange år en annen krovert, en vennlig pakistaner, som var stolt av at han kunne servere sine gjester i nettopp dette lokalet, der Henrik og Amalie hadde sitt legendariske møte.  Det er ikke så mange steder igjen etter vår nasjonalpoet. Vi har «Grotten», selvfølgelig. Huset han fikk bygget med penger fra Karl Johans personlige kasse, en slags hoffpensjon som han fikk mye kritikk for, også fra folk han hadde kjent som venner.

Men usikre venner kan fort bli sikre fiender, som vi vet. I vår kulturhistorie er Grotten og Henrik Wergeland nesten like uadskillelige som Henrik og Veslebrunen. Og det stemmer at han ble svært glad i huset, som han likevel måtte skille seg av med da pengene forsvant.

I Grotten hadde Wergeland en boksamling. Han lot byens borgere og folk fra almuen komme inn og låne bøker. Han ønsket et åpent hus. Mange har ment at nettopp Grotten kunne blitt et åpent hus igjen, et foredragssted, et hus for Wergeland-studier og andre litterære studier, eller et hus der forfattere som er byens gjester kan få bo og arbeide.

Som vi vet er det opptatt. Det er statens æresbolig. Selv om kulturpersoner og Wergeland-entusiaster nærmest stilte seg i kø for å be en tidligere minister om å tenke annerledes, og åpne Grotten for nasjonen i byggherrens ånd, fikk denne aksjonen ikke gjennomslag. Når det gjelder å finne et permanent hus for Henrik Wergeland, er Grotten, i alle fall i overskuelig fremtid, ute av bildet.

Wergeland mistet Grotten. Den gikk med i dragsuget etter saken mot prokurator Praëm, som bragte poeten til konkursens rand. Diktet ”Auksjon over Grotten” er et vitnesbyrd om det:

Nu skal jeg blive — o saa arm,
saa arm som ribbet Straa:
mit Huus og Grund,
min Hest og Hund
skal sælges nu i denne Stund.
Men jeg har Noget i min Barm,
Juristen ei skal naa.

Det er et Hjerte med et Slag.
jevnt som mit Stueuhr.
I al min Nød
en Viin saa sød
jeg har dog i dets dunkle Skjød.
Begeistret er deraf hver Dag
min freidige Natur.

Noen auksjon – og den ydmykelse det ville medføre – kom heldigvis ikke i stand. Diktet som først ble trykket etter Wergelands død ble skrevet anonymt til en venn, som tok hintet og ga dikteren en god pris for huset. For det Wergeland hadde til overs etter rettssaken fikk han på denne måten bygget et enklere sted i Pilestredet, Hjerterom, etter egne tegninger. Han ble glad i dette huset også. Hjerterom ble stående i mange år etter dikterens død. Det ble revet i 1880-årene og bygget opp igjen – på Ski. Og der sto det i hundre år – til midt på nitten-åttitallet. Da ble det revet, noe som gikk de fleste hus forbi. Ingen husket lenger at Henrik Wergeland hadde bodd der de siste månedene av sitt liv.

Bortenfor Vår Frelsers gravlund, hvor Wergeland hviler under en eksotisk himling – et gravmonument som var en gave fra jøder utenfor landets grenser som ikke hadde glemt hva han gjorde for dem – ligger en annen bolig som er forbundet med Henrik Wergeland.  I dette huset ved Akersveien bodde Wergeland sammen med Amalie etter at de giftet seg på Eidsvoll. I hagen i det lille lysthuset skrev han det vidunderlige diktet Jan van Huysums Blomsterstykke. Paviljongen står på folkemuseet på Bygdøy, en kopi er oppført på samme sted nær Veslebrunens stall. Men den store trebygningen er i dag kommunal barnehage. Og uaktuelt som Wergeland-hus.

Skippergaten står igjen, Skippergaten er ledig. Men det er andre planer med huset enn at det skal kunne bli et Wergeland-museum eller senter for Wergeland-studier, hvis man håpet på noe sånt. For eiendomsutviklerne har tatt hånd om det. Og eiendomsutviklere vet hva de gjør.  Deres planer innebefatter ikke noe litterært, verken museum eller annet man ikke kan tjene penger på.  Og om det gamle huset, et intakt Christiania-hus fra før Wergelands tid, i det hele tatt skal få stå, eller hvordan det kommer til å se ut hvis de nye byggherrene får det som de vil, er ingen gitt å si. Det skumles om at det er lagt planer i høyden som bryter med gammel byggeskikk og historisk autensitet. Vi får håpe riksarkivaren er oppmerksom på hva som er i ferd med å skje.

Er det ikke en idé å bruke huset til noe som kan komme nasjonen til gode? Et hus for Henrik, som nedla så stort arbeid for det felles beste?

Er det ikke en idé å bruke huset til noe som kan komme nasjonen til gode? Et hus for Henrik, som nedla så stort arbeid for det felles beste? Han var en poet som kunne klart seg med sine dikteriske ritt og syner, sin indre poetiske billedstorm. Men han valgte å bruke så mye av sine krefter på sin såmannsgjerning. Er det ikke snart på tide å ære ham ved å gi ham et eget hjem? Et Wergelandshus, slik Adam Mickiewicz har fått sitt hus i Warszawa. Og hvorfor ikke nettopp på en ydmyk liten kafé, som kan bli og bør bli et nytt hjerterom? Hører jeg et rungende ja!

I England ble et annet hus ledig for en stund siden. En «cottage», en av de pittoreske engelske landlige middelalderske hus med hvitkalket mur og en hatt av et halmtak, den ligger i landsbyen Felpham i Sussex.  Der hadde den visjonære diktermaleren William Blake holdt til. Der tilbragte han sine «tre år ved havets bredd», som han skrev i diktet Milton, et verk han tok fatt på nettopp her, mellom alvene og åndene i hagen, i kamp med sitt sinns vetter og demoner.

I motsetning til Henrik Wergeland, som Norge aldri fikk rotet seg til å eksportere, til tross for hans poetiske potensial – ja ordet ”geni ”er i hans tilfelle ingen floskel – er WiIliam Blake et verdensnavn.   Hans skrifter og profetiske bøker studeres i California og Tokyo, utstillinger holdes i de store kunstmuseer i London, Paris og New York. Blake ble etter sin lange inkubasjonstid oppdaget av psykologiens pionerer og omfavnet av sekstitallets hippier. Hans slagord prydet veggene på amerikanske opprørs-universiteter i sekstårene. «Fordøm det som bremser, velsign det som løser.»

Helvetes ordtak, kalte han dem. Noen fant hans fyndord mer slagkraftige, og langt mer poetiske, enn sitater fra Marx og Marcuse. Langt senere, da millenniet skulle feires, valgte Tony Blair på vegne av både Labour og det engelske folk, denne urkraften som utgikk fra folkedypet, i stedet for Shakespeare, som man kanskje hadde regnet med. Men Blair valgte Blake. Så er det da også Blake som skrev den manende appell i Englands uoffisielle nasjonalhymne, den briter synger i kirkene og som toner mektig fra tv-apparatene hvert år under avslutningen av The Proms i Albert Hall: Bring me my bow of burning gold, bring me my arrows of desire. Bring me my spear! O clouds unfold. Bring me my chariots of fire.

En vennlig gammel dame hadde bodd i Blakes hus. Der hadde hun tatt imot mange professorer fra inn-og utland. Der hadde hun servert te til forfatteren Peter Ackroyd mens BBCs reportasjeteam fanget inn atmosfæren, fra rosehagen til de mørke takbjelkene. Jeg ble selv traktert av henne i huset i Felpham i den tiden jeg skrev min bok om den billedskapende seer. Hun var en kultivert dame som kunne sin Blake. Hun var klar over at huset burde tilhøre nasjonen.

Likevel ble det etter hennes tid lagt ut til for salg på det åpne marked. I den kulturelle verden ble varsellampene tent. En storstilet kronerulling kom i gang. Folk over hele landet, ja også fra utlandet, sendte inn sine bidrag til et fond øremerket for formålet, administrert av The Blake Society. Det gikk. Blake-selskapet fikk kjøpt huset, Og dikter-malerens «bolig i evigheten» vil heldigvis bli allment tilgjengelig.

Det er noe med et steds egenart. En egen atmosfære som ikke kan måles.

Det er noe med et steds egenart. En egen atmosfære som ikke kan måles. Romerne kalte det «genius loci», stedets ånd. Det er noe med å ha vært der hvor begivenheter har funnet sted, der spesielle mennesker har levet og virket. På Tangen ved vakre Mjøsa ligger gården Fredheim hvor Ingeborg Refling Hagen drev sin virksomhet i Wergelands ånd. På veggen på Fredheim hang et dekorert skilt med devisen: «Boghyllen er den stige, hvorved du kan bli overmandens lige.» Generasjoner av ungdommer fikk komme dit og lære – om Wergeland, men også Kink, Dante og Shakespeare – for Ingeborg Refling Hagen var overbevist om at slik kunnskap, så unyttig i seg selv, ut fra en blott og bar sosialøkonomisk vinkel, ville styrke og berike det indre mennesket. Hun hadde fått lære hva et mentalt forsvar har å si under sitt fangenskap på Grini. Hun visste at det gamle skriftsted der det står at ånden gjør levende, gir mening når man blir prøvet. Denne erfaringen var nyttig da hun senere kunne fortelle barn og ungdommer som samlet seg rundt henne, om Henrik Wergeland. Det er det som er kultur, å dyrke, å bringe noe verdifullt frem til nye generasjoner.

Ett sted å begynne er å ta vare på stedene som står igjen etter våre åndshøvdinger. Våre kulturelle forbilder.

På Grei kafé, som i dag er et tomt lokale, hang lenge et par årer på veggen. Det var her Henrik satte fra seg årene etter å ha rodd over Bjørvika fra Grønlien hvor hans enkle hytte lå. En av årene ble døpt «Wergelands åre»; den er en vandrepris som blir overrakt personer eller institusjoner som har gjort seg fortjent til en slik påskjønnelse, som har gjort en bragd i Wergelands ånd.  Det slo meg at den eller de har virkelig gjort seg fortjent til Wergelands åre som kan stille seg i spissen for en aksjon som kan redde Wergelands hjerterom i Skippergaten for nasjonen. Det var på denne ydmyke lille kafé han fant og vant sin elskede. Og skrev dikt til henne, med strofer som disse i «Min elskedes overfart»:

Tys! Det pladsker over Vandet.
Det er hende! Det er hende!
Hendes Forbud har alt Landet:
Denne glade Angst for hende.
Aaretakten kan jeg kjende:
Uden Regel, uden Lag
Som mit eget Hjertes slag.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden