Spaltist

Whiteshift – hvordan innvandring skaper hvit identitetspolitikk

Hvite briter marginaliseres dels fordi de opplever at de er avstengt fra å definere sine fellesinteresser på lik linje med andre etniske grupper, hevder Birkbeck-professoren Eric Kaufmann. På bildet: tradisjonelt engelsk sauehold i Lugwardine i West Midlands, den regionen som i størst grad stemte for Brexit.

Bilde: Les Haines/Flickr, CC BY 2.0

Høyresiden raser mot identitetspolitikk. Men det er hvit identitetspolitikk som er den viktigste politiske kraften i dag.

Identitetspolitikk har endret den politiske topografien i Vesten. De etablerte politiske bruddlinjene – det være seg klasse, statens rolle eller individets frihet – utfordres av en ny politikk grunnet i kultur og i våre grunnleggende identiteter, som rase, etnisitet eller seksuell legning.

Identitetspolitikk har pådratt seg et radioaktivt rykte på høyresiden. Det er blitt et synonym for alt de misliker med den nye venstresiden. Mange mener identitetspolitikk er skadelig og bør bekjempes. Birkbeck-professoren Eric Kaufmann mener det toget er gått, og at hvit identitetspolitikk, drevet av uro over innvandring, er motoren i den nye høyresiden i Europa og Nord-Amerika.

I vinterens omdiskuterte fagbok, Whiteshift- Populism, Immigration and the Future of White Majorities, viser Kaufmann at kombinasjonen av hudfarge og etnisk tilhørighet er en mer treffsikker indikator på den populistiske oppblomstringen enn foretrukne sjablonger som klasse, utdanningsnivå, alder eller sentrum-periferi. Tesen er at demografisk endring endrer politikken.

Hvorfor er boken kontroversiell? Fordi Kaufmann forsvarer hvit identitetspolitikk basert på kollektiv egeninteresse; og mener at utvidelsen av rasismebegrepet er blitt et problem. Han skriver: «Å undertrykke hvit identitet som rasistisk og demonisere den hvite fortiden, gjør vondt verre i kontekst av denne gruppens demografiske tilbakegang.»

Uviktig, privilegert, farlig

Jeg fikk anbefalt boken av en venn, Trevor Philips, tidligere ordførerkandidat i London for Labour. Han nesten grep meg i lapellene: – Du må lese den! Og før leserne tror at vi her snakker om lettbent og lettlest analyse à la Christopher Caldwell eller Douglas Murray: dette er 600 hardstappede sider kvantitativ statsvitenskap.

Alt tallfestes, med samme påfallende nidkjærhet som Kaufmann oppviser når han understreker sitt eget multietniske opphav. Det er nesten som om akademisk stringens, tall og fakta ikke er et fullgodt vern mot karriereavsporende rasismeanklager. Etter å ha lest boken, intervjuet jeg Kaufmann etter siste fakultetsmøte for dagen.

Jeg startet med å spørre om hvorfor det er så lett å snakke om sort identitet, men ikke hvit? Kaufmann hevder det har å gjøre med en stilltiende konsensus i den kulturelle eliten og i akademia, som ble enerådende parallelt med at universitetene ansetter stadig færre konservative.

– Konsensus var at hvit identitet er uviktig, skråstrek privilegert, skråstrek farlig.

Resultatet var at innvandringsstandpunkter som i dag er tilnærmet universelle ikke ble representert i media eller legitimert av akademia.

Stedfortrederargumentasjon

– Den liberale venstresiden har en tendens til å tro at ønske om innvandringskontroll må bunne i fremmedfrykt, mens mange konservative vil si de er motivert av tilknytning til sin egen gruppe og samholdet dette skaper. Data viser at det ikke er noen sammenheng mellom at hvite som er opptatt av sin gruppes kollektive identitet, misliker andre grupper, sier han.

I boken hevder Kaufmann at problemet med å snakke om hvit identitetspolitikk gjør at politikken preges av stedfortrederargumentasjon: «Vi snakker ofte om økonomi når vi mener demografi», skriver han. For det er legitimt å uroe seg om velferdsstatens fremtid, men ikke at den nasjonsbærende gruppen kan komme i undertall i sitt eget land. Han motsier dermed dem som hevder at suspekte regnestykker om NHS stjal seieren i Brexit-debatten.

Kaufmann hevder det var masseinnvandring – og en manglende mulighet til å ha en åpen debatt om dette – som mobiliserte den hvite befolkningen, på en måte som nå truer de økonomiske interessene som liberale verdensborgere holder kjær. For mange velgere er nasjonens fremtid viktigere enn å maksimere økonomiske hensyn.

Dette er, grunnleggende sett, Jonathan Haidts metafor om «den moralske elefanten». Rytteren er bevisstheten med sin rasjonalitet og sin artikuleringsevne. Men elefanten er alt annet: alle individuelle forutsetninger, underbevisste drivere, genetiske tilbøyeligheter, samt lag på lag med levd erfaring. Elefanten velger veien og rytteren rasjonaliserer det for seg selv.   

Så sent som 1991 var den utenlandsfødte andelen av Storbritannias befolkning på 6 prosent, i 2017 var den 17,4 prosent. I boken viser Kaufmann at dersom dagens trender fortsetter, vil hvite briter utgjøre under halvparten av befolkningen innen utgangen av hundreåret. I London er de alt i undertall, 45 prosent av befolkningen.

Kaufmann mener det var et stort feilgrep å tillate at rasisme-begrepet ble utvidet til å inkludere alle former for innvandringsmotstand.

Å elske sin kone

– Parallelt med masseinnvandring forsøkte Labour å omdefinere det å være britisk til å bety kosmopolitisk. Dette umuliggjorde en åpen og kritisk debatt og beredte grunnen for en dragkamp mellom hvit etno-tradisjonalisme og antirasistisk moralisme.

Kaufmann hevder at hvite briter marginaliseres dels fordi de opplever at de er avstengt fra å definere sine fellesinteresser på lik linje med andre etniske grupper. Britisk identitet er blitt et minste felles multiplum, åpent for absolutt alle; tømt for innhold, tømt for samhold.

– Britene ble fortalt at de vil marginaliseres og at det er noe som burde ønskes velkommen. Dette handler essensielt om bekymring over etno-kulturell endring og trussel mot identitet, hevder Kaufmann.

Han mener vi må se på kollektiv identiteter som noe som kan være positivt, også når det gjelder hvite. Det at du elsker din kone medfører altså ikke at du hater andre kvinner.

Så vi er i et uføre: hvordan løser vi dette? I boken skisserer Kaufmann fire måter for det hvite flertallet å håndtere den etniske transformasjonen på: De kan bekjempe forandringen. Eller de kan prøve å undertrykke sine reaksjoner. De kan flykte (segregering). Eller de kan «bli med» gjennom blandede ekteskap. Han kartlegger ulike scenarier og anbefaler at vi begynner å ta nasjonal identitet på alvor. «Hvis vi vil unngå mer radikal politisk fragmentering», skriver han, «må vi åpne diskusjonen om det hvite flertallets fremtid.»

Jeg må innrømme at det ga meg glede å lese denne boken, ikke mist siden min dissens i Brochmann 2-utvalget forsøkte å løfte frem disse problemstillingene. Jeg tror vi kan enes om at jeg tapte den påfølgende debatten 10-1, som omtrentlig samsvarer med antallet innlegg pro og kontra i media. Det er bare å håpe at Whiteshift med sine imponerende datasett og sindige analyser vil berike debatten også i Norge.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden