Politikk

Who’s afraid of Breitbart News

Milo Yiannopoulos på Breitbart News støtter Donald Trump og sammenligner feminisme med kreft. Men i stedet for å fordømme, må vi forstå hvor bevegelsen kommer fra.

I takt med at medievirkeligheten forandret seg gjennom 2000-tallet, har det vokst frem en stor underskog av blogger og ikke-redaksjonelle medier. Blant disse nye – eller «alternative» – mediene har de høyreorienterte fått størst oppslutning og oppmerksomhet.

I Sverige har Avpixlat.se skapt stor furore, spesielt gjennom koblingen til Sverigedemokratene, mens Document.no har skåret seg ut en plass i den norske offentligheten. Ingen har likevel vært i nærheten av lesertallene til amerikanske Breitbart News, som har blitt en betydelig aktør i det amerikanske medielandskapet og knapt lenger kan kalles «alternativt».

Breitbart News ble etablert av Andrew Breitbart i 2005 som en nyhetsaggregator med artikler fra New York Post, Reuters og Fox News, men også flere mindre, høyreorienterte nettsteder og blogger. Andrew Breitbart uttalte at han var «committed to the destruction of the old media guard», og etablerte i 2007 også en videoblogg som ble starten på et mer selvstendig medium.

I begynnelsen var det Andrew Breitbart selv som skapte publisiteten. Han ble kjent som en rappkjeftet, småkonspiratorisk «anti-establishment»-figur uten særlig filter. «I like to call someone a raving cunt every now and then, when it’s appropriate, for effect», uttalte han til The New Yorker. Breitbarts affinitet med konservative bråkebøtter ble kommentert av flere. «[He] has a bad habit of championing unreliable nuts with destructive tendencies», skrev Gawker i 2010, noe som tvilsomt ble tatt svært ille opp av hovedpersonen.

Breitbart som nyhetsside gjorde seg først reelt bemerket med den nå velkjente Anthony Weiner-skandalen, og har også lenge blitt referert i den høyreorienterte bloggosfæren også i Skandinavia.

Breitbart fungerer som en konkav linse som samler all kritikk og innvendinger mot det eksisterende politiske etablissementet.

Da Breitbart døde i 2012, hadde han utvidet staben til 20 personer. De potensielle lederskikkelsene var mange, og de hadde svært forskjellige oppfatninger om hvordan nettsiden skulle drives videre. Et uttalt felles mål var å være et høyreorientert alternativ til The Huffington Post (som Andrew Breitbart var med på å starte). Det ble Steve Bannon som tok over stafettpinnen, ble redaktør og videreutviklet Breitbart til dagens form, og protestene på utviklingen har vært mange, også fra tidligere medarbeidere.

Pisker opp stemningen

Underskogen av alternative blogger og små nyhetsmedier har eksistert lenge, men i USA har de fått en renessanse med Breitbart. Breitbart.com er i dag den 138. mest besøkte nettsiden i USA. De leder overlegent i aktivitet på sosiale medier, og hadde ifølge dem selv 31 millioner unike lesere i juli, noe som helt sikkert har blitt høyere nærmere valget.

Breitbart er en politisk kraft, enten man liker det eller ikke. Breitbart fungerer som en konkav linse som samler all kritikk og innvendinger mot det eksisterende politiske etablissementet, og har slik bidratt til å gjøre alternative stemmer hørbare for et langt bredere publikum.

I likhet med floraen av alternative blogger har Breitbart et sterkt fokus på innvandring og omhegning av kristen, vestlig kultur fra spesielt islamsk innflytelse. De definerer seg også som en motvekt til tradisjonelle, «mainstream» media og gjør et poeng av å dekke saker som de andre mediene ikke vil ta i. En gjennomgangstone er at journalister i tradisjonelle medier har en såpass alvorlig politisk slagside at man ikke kan stole på deres fremstilling av virkeligheten.

Et godt eksempel kom allerede på 90-tallet. Bloggen drudgereport.com, som Breitbart.com lenket hyppig til i sin begynnelse, var den første til å rapportere om Lewinsky-skandalen. En journalist i Newsweek hadde avdekket forholdene, men saken ble stoppet få timer før den skulle til trykk. Episoden ble stående som et kroneksempel på hovedproblemet med de etablerte mediene og de tette båndene mellom politikere og journalister.

Det politiske etablissementet er generelt under hardt skyts på Breitbart. En stor del av dekningsflaten retter seg mot politikere i Washington, både gjennom meningsjournalistikk, artikler og reportasjer. Til tross for sin størrelse har Breitbart holdt seg tro til den samme kontrære retorikken og klarer fremdeles å gjøre seg uspiselige blant større, mer etablerte mediehus.

Både Yiannopoulos og «alt-right»-bevegelsen er mer fokusert på «performance» enn «policy», ifølge journalisten Joel Stein.

En særskilt bidragsyter til kontrovers er Milo Yiannopoulos, Breitbarts profesjonelle troll og tech-redaktør, som gjennom stadig drøyere utsagn bidrar til å piske opp stemningen og holde på oppmerksomheten. Både Yiannopoulos og «alt-right»-bevegelsen er mer fokusert på «performance» enn «policy», ifølge journalisten Joel Stein.

Det er vanskelig å ta Yiannopoulos seriøst når han sammenligner feminisme med kreft, mener at p-piller gjør kvinner stygge, og at kjøreforbudet for kvinner er det eneste Saudi-Arabia gjør riktig.

Trumps eget partiorgan

Den amerikanske valgkampen er en perfekt representasjon av skillelinjene som definerer de alternative medienes politiske ståsted. Ikke bare for Breitbart, men også for sider som Document.no.

Fremveksten av de alternative mediene speiler den politiske dreiningen som har skjedd både i Europa og nå i USA. Hvis vi ser på Trump som et politisk jordskjelv, glemmer vi at høyrepopulismen allerede har et solid fotfeste i Europa. Trump-lignende skikkelser finnes i mange europeiske parlamenter.  Man skal være forsiktig med lettvinte sammenligninger, men det overrasker ikke at strømningene også eksisterer i USA, og at de nå har fått en gallionsfigur i Donald Trump.

Trump er således en drømmekandidat for Breitbart: Han målbærer den samme motstanden mot karrierepolitikere i Washington D.C., mot økt globalisering og innvandring, og en sterk kritikk av de ikke alltid vanntette skottene mellom kandidater og mediehus. Nesten samtlige artikler på Breitbart handler om disse temaene, og det gjorde de også før Trump.

Breitbart News har også tatt på seg rollen som Trumps eget partiorgan, noe som ble understreket da nevnte redaktør Steve Bannon gikk over til å lede Trumps valgkampanje i august. Breitbart har til og med en nettbutikk som levner liten tvil om hvilken kandidat de støtter.

Valgkampen har bidratt til at Breitbart har vokst til å bli en innflytelsesrik medieaktør. I august bidro også Hillary Clinton til enorm medieoppmerksomhet gjennom å navngi Breitbart som «racist, radical and offensive» og et eksempel på «the alt-right»-bevegelsen som hun anklaget Trump for å være forbundet med. Uttalelsene bidro kun til å oppildne motstanderne og til å gjøre Breitbart og «alt-right» til en prominent stemme i valgkampen.

Relativt godartede saker

Både liberale og konservative stemmer mener at Breitbart, og spesielt deres bidragsytere, utelukkende skader den politiske samtalen og er farlige. Men mens det er mye hovmod i omtalen av Trump-supportere, er det liten vilje til å forstå hva «bevegelsen» er og hvor den kommer fra.

Overskriftene på Breitbart.com gir inntrykk av at verden går til helvete, men de fleste artiklene er relativt godartede.

Forbindelsen til «alt-right»-bevegelsen er problematisk, selv om det er tvilsomt om alle «alt-right-ere» identifiserer seg som rasister. Når man leser Breitbart, er det likevel langt mellom de ekstreme uttalelsene. Overskriftene på Breitbart.com, som en journalist i The Guardian påpekte, gir inntrykk av at verden går til helvete, men de fleste artiklene er relativt godartede. Toppsakene på Breitbart er i skrivende stund en sak om arbeidsledighet, en Shakespeare-siterende sak om Brexit, og (nok) et positivt Trump-resultat fra LA Times’ meningsmåling (som åpenbart er skjev).

Både Breitbart og «alt-right» representerer et sjikt av det amerikanske folket som er misfornøyd med tingenes tilstand. Fra et analytisk perspektiv bør man likevel skille mellom Breitbarts generelle appell og appellen til mer ekstreme politiske holdninger. Selv om skikkelser som Milo Yiannopoulos er høylytte, er de en relativt liten del av dekningsflaten til Breitbart.

Tilhengerne er mer ekstreme

Når et medium som Breitbart plasserer seg på en politisk ytterkant, er det ingen grense for hvem som mener at mediet representerer dem. Document.no har for eksempel en posisjon som i seg selv er legitim. Men mange med mer ekstreme holdninger oppfatter samtidig Document som sine nærmeste allierte. Det kan (av og til) sees i kommentarfeltene til Document.no og (ganske ofte) hos Breitbart.com.

Hvis et nytt nisjemedium hadde fokusert på politiske saker mellom Ap og Rødt, så er ikke tilfanget av ulike meninger like bredt. Utenfor ytterpunktene finnes det derimot ingen skott som avgrenser meningsmangfoldet. Det gjør at det dukker opp kontroversielle ytringer som skaper betydelig negativ oppmerksomhet når de blir kjent i den større offentligheten.

Mediene står med andre ord i en konstant fare for guilt by kommentarfelt-association.

Anklagen blir at de alternative mediene står for det samme som de mer ekstreme stemmene i kommentarfeltene, og at de fyrer opp under farlige holdninger som bør bekjempes. Men hvis man leser sidene, er det vanskelig å se klare indikasjoner på det. Langt fra alle artiklene holder en saklig standard, og de er ofte sterkt vinklet. Det er likevel vanskelig å finne eksplisitt rasistisk eller hatefull retorikk. Mediene står med andre ord i en konstant fare for guilt by kommentarfelt-association.

Å avskrive sider som Breitbart og Document som utelukkende skadelige, fører ingensteds. Det som derimot er skadelig, er å konkludere med at en stor del av befolkningen står for farlige tanker kun fordi de føler seg representert av et medium som ikke er stuerent. Slikt skaper avstand.

Alternative medier har en åpenbar appell som må forstås og tas på alvor. Spørsmålet er hvorfor de finnes, og svaret er i hvert fall ikke at alle som leser dem er forkastelige rasister.

Bilde: Milo Yiannopoulos. Av «Official Leweb Photos», CC BY 2.0.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden