DEBATT

Etablissementet har ikke vist noen systematisk motstand mot wokeness

DEBATT: Wokeness har raskt kommet inn i varmen, mens kritikk stort sett enten er blitt ignorert eller mistenkeliggjort. Mange på høyresiden begynner å oppfatte dette som et institusjonelt problem.

Publisert

I Minerva 23. oktober skriver Bård Larsen en del harde ord mot konservative som har uttrykt varierende grad av støtte til Donald Trump, og det som noen ganger kalles høyrepopulisme. Dette ble møtt av et motsvar av Kathrine Jebsen Moore den 26. oktober, som så igjen fikk et svar av Larsen den 28. oktober, der han stort sett sier at alt Moore skriver bekrefter synet hans. Det er ganske tydelig her at Moore og Larsens verdensbildet er såpass forskjellige, premissene de legger til grunn er så annerledes, at de ikke klarer å kommunisere. Det som virker klart, er at Larsen ikke klarer å stille seg spørsmålet om hvorfor såpass mange, i hans egen innrømmelse, ellers kloke og fornuftige konservative, støtter populisme. Larsen hevder sin kritikk av wokeness som et bevis på at han overhodet ikke er en apologet for venstresiden, og det er greit det. Jeg tror den store uenigheten ligger ikke i ens moralske vurdering av fenomenet wokeness, ikke engang i en forståelse av Trump (skjønt å sammenligne Trump, med alle sine feil, med Adolf Hitler slår meg som pussig fra en historiker), men snarere i forståelsen av hvordan makt og innflytelse fungerer i våre vestlige samfunn, og hvordan dette henger sammen med wokeness.

Våre såkalte liberale demokratier er ikke rene demokratier, som jeg er sikker på at Larsen vil være enig i. På papiret er våre samfunn organisert som representative demokratier, men videre, særlig i USA, er dette støttet av et omfattende byråkrati, i stor grad drevet av ekspertise og kredentialisme, altså at man vurderer troverdigheten til eksperter basert på hvilke formelle akademiske grader de har fra et nettverk av akkrediterte institusjoner, som gjennom sitt formelle og uformelle samarbeid fungerer nesten som et nettverk av yrkeslaug, som man hadde i middelalderens Europa. Dette nettverket har ikke bare en enorm innflytelse innenfor det byråkratiske statsapparatet, men også innenfor media og næringslivet. Særlig i store organisasjoner trenger man ekspertise, og ekspertise må alltid vurderes av «laugene» av eksperter. Jeg mener ikke dette nødvendigvis er galt, jeg bare beskriver hvordan systemet fungerer, etter min vurdering.

Larsen er veldig klar over at ekspertise ofte kan brukes til å rettferdiggjøre eksisterende grunnholdninger, og ikke er noen garanti for god dømmekraft. Dette er et hovedpoeng i teksten hans. Det er jo derfor vitenskap tradisjonelt sett har hatt et adversarialt element i seg. Systemet beskrevet over ville fungert som et godt korrektiv på demokratiets «entusiasmer» om ekspertene stort sett hadde reflektert verdiene og holdningene i samfunnet ellers. Men det er ikke tilfelle, som Bård Larsen åpenbart er klar over. Den sterke progressive ledningen til de tenkende og skravlende klassene i samfunnet setter et enormt press for å føre samfunnet i progressiv retning. Ja, næringslivets dynamikk og pengemakt bremser klart opp for tendenser mot økonomisk venstredreining, men gjør lite eller ingenting for å bremse opp sosial progressivisme. Akademias venstredreining har allerede nådd et nivå hvor det er selvforsterkende, og det kan være karrieredrepende for unge forskere å uttrykke konservative meninger, inkludert meninger som mesteparten av samfunnet fortsatt holder. Grunnet det kredentialistiske laugsystemet er det også vanskelig å skape reelle utfordringer mot dette systemet, da de ledende universitetene i verden er de facto statssanksjonerte monopoler.

Det er i denne konteksten at wokeness må forstås. De viktigste prediktorene for «wokere» er alder og utdannelsesnivå. Neste alle akademikere og intellektuelle som har gått mot wokeness er over 50 år gamle, og godt etablert i forskjellige stillinger (dette gir en viss sikkerhet, men har ikke alltid beskyttet dem). Samtidig viser data samlet av bl.a. engelsk-kanadieren Eric Kaufmann at de som går inn i universitetene, som stipendiater eller postdoktorer, er mindre tolerante til andre holdninger enn de fra tidligere tiår. Dette signaliserer, i mitt syn, at universitetene i dag er noe annet enn de var i tiden Bård Larsen fikk sin utdannelse, og forøvrig i tiden da jeg studerte historie, for 10 år siden. Karl Popper, som Larsen er glad i, sa at man ikke kunne være tolerant mot intoleranse. Det er mange studieområder som i dag fungerer som uoffisielle tenketanker for venstresiden, men som behandles av næringslivet og byråkratiet som om de var nøytrale kunnskapsprodusenter. De klareste eksemplene på dette er de forskjellige «-studie»-retningene (kjønnsstudier, skeive studier, afroamerikanske studier, postkolonialisme, osv), og ideer fra disse feltene dukker også ofte opp i andre felt nå for tiden. Forholdsvis aktuelle eksempler er fagmiljøene som står bak de-koloniseringen av akademia, samt forskerne på Oslo Met som jobber med hvithetsstudier.

Ideen om at tokjønnsmodellen er utdatert, som bl.a. ble påstått på den siste versjonen av Bill Nyes program, ble forfektet av Judith Butler lenge før biologer hevdet det. Mye av kampanjen mot f.eks. kritisk raseteori i USA, i stater som Texas, Florida, og nå Virginia, må ses med dette øyet. Disse studieområdene er ikke nøytrale utdannelsesmetoder, og bør derfor ikke behandles som det av politikerne. En analogi ville vært om en gjeng ultrakonservative professorer opprettet kurs for å demonstrere likestillingens ødeleggende innflytelse, fikk etablert dette som en forskningsmetode, laget skoler i pedagogikk basert på dette, fikk utdannet masse lærere og sendte dem inn i skolevesenet for å undervise. Hvor realistisk er det at politikerne eller media ville akseptert noe slikt?

Man kan selvsagt diskutere hvor liberal kampanjen mot kritisk raseteori er, men jeg tror ikke noen egentlig mener at lærere har full ytringsfrihet når de utdanner elever. Det er fortsatt et de facto forbud mot mange innfallsvinkler til undervisning, både i Norge og USA. Å forby en innfallsvinkel som hverken har støtte i befolkning, eller bygger på nøytral fagkunnskap, må jo i prinsippet være innenfor. Jeg er ikke så naiv at jeg tror republikanerne er, i det store og hele, prinsipielle forsvarere av godt faglig arbeid, men vi må se på saken vi har foran oss, og å dra opp tidligere debatter blir en avsporing. Folk som James Lindsay, Christopher Rufo og Eric Kaufmann ser hvertfall ut til, å stå for sunne prinsipper. Om man på høyresiden kritiserer deres foretrukne fremgangsmåter, kan man kanskje også foreslå alternativer?

For å oppsummere: Det vitenskapelige og journalistiske etablissementet har ikke vist noen systematisk motstand mot wokeness. I det store og hele har wokeness veldig fort kommet inn i varmen, mens kritikk stort sett enten er blitt ignorert eller mistenkeliggjort. Det er mange på høyresiden som begynner å oppfatte dette som et institusjonelt problem, at det er noe ved måten våre institusjoner fungerer på som skaper det ideelle «jordsmonnet» for wokeness å vokse og spre seg. Akkurat hvordan og hvorfor dette skjer, kan jo diskuteres. Thomas Sowell, som Larsen nevner, har lenge snakket om intellektuelles tendens til å privilegere standpunkter som gir dem større definisjonsmakt og implisitt innflytelse. Om dette legges sammen med den teknokratiske modellen jeg skisserer over, blir implikasjonene klare. Og Terje Tvedts beskrivelse av «det humanitær-politiske komplekset» peker i samme retning, skjønt jeg vet ikke om Tvedt har uttrykt noen støtte til Trump. Christopher Caldwell, i sin bok The Age of Entitlement, viser hvordan amerikansk juss siden 60-tallet de facto har operert med to grunnlover.

Om disse perspektivene er korrekte, innebærer det at teoretisk diskusjon om og kritikk av wokeness ikke blir tilstrekkelig, man er nødt til å finne en måte å undergrave det eksisterende teknokratiske apparatet. Dette vil innebære metoder som ser autoritære ut, delvis fordi dette apparatet har et definisjonsspørsmål på hva som defineres som autoritære metoder, og bruker det for å beskytte egen makt og egne privilegier. En god historisk sammenheng er det faktum at romerske keisere som kranglet mye med Senatet (ikke akkurat en folkelig institusjon), nesten alltid blir kalt tyranner av romerske historikere, som nesten alltid tilhørte samme samfunnsklasse som senatorene. Som det sies i Dune: «History is determined not by the victors, but by the prejudices of the Historians.»