Kommentar

Ytringsdebatt på ville veier

Kulturrådets direktør Kristin Danielsen er bekymret for ytringsviljen til norske kunstnere.

Bilde: Ilja Hendel

Når Kulturrådet opplever et kritisk spørsmål fra en liten avis som en skjult trussel om knebling av kunstnere, har noe gått alvorlig galt i debatten om frie ytringer.

I en kronikk hos Dagbladet Meninger hevder Kulturrådets direktør Kristin Danielsen at det blir stadig mer ubehagelig for kunstnere å ytre seg politisk. Danielsen skiller mellom ytringsfrihet – som vi har her i Norge – og ytringsvilje.

Når «politiske teaterstykker møtes med mistenkeliggjøring og skjulte trusler, blir det stadig mer krevende for utøvende kunstnere å delta i debatten», skriver Danielsen. Et av utgangspunktene for bekymringen hennes er debatten rundt Ways of seeing, som ble møtt både av en anmeldelse fra den daværende justisministers kone og ulike uttalelser fra landets statsminister.

Den bekymringen er i seg selv forståelig: Staten er en så viktig finansieringskilde for kulturlivet at en statsminister neppe bør stå i en løpende debatt om omstridte kunstneriske enkeltverk. Og anmeldelsen – den har som kjent fått sitt eget bisarre etterspill.

Selv om Danielsen understreker at systemet fungerte, tiltaler ble henlagt og at ytringsfriheten er opprettholdt, er Kulturråds-direktøren altså bekymret for ytringsviljen hos norske kunstnere. Det er en debatt som gjerne kan reises, og som Minerva gjerne deltar i.

Oppsiktsvekkende

Men allerede i første avsnitt tar Danielsens kronikk en aldeles oppsiktsvekkende vending. Som eksempel på at denne trenden omfatter mer enn Ways of seeing, trekker Danielsen nemlig frem et spørsmål Kulturrådet fikk fra en journalist hos oss i Minerva om et helt annet teaterstykke. Vår journalist spurte om hvor grensen trekkes mellom kunstnerisk frihet og oppmuntring til kriminelle/ulovlige handlinger.

Mener Kristin Danielsen at ikke mediene skal stille spørsmål ved ulike sider ved slike prinsipielle og praktiske spørsmål om kunstens rolle i samfunnet og Kulturrådets arbeid?

Spørsmålet gjaldt Kulturrådets vurdering av søknader om økonomisk støtte til kunstneriske arbeider i forbindelse med et stykke om øko-terrorisme. Stykket, Døden kommer ikke med ljå, presenterer seg selv slik: «En stor fare ved at mange opplever at politikerne ikke gjør nok, er at sinne, eller sorgen, over klima og miljø-ødeleggelsene blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen.»

Journalisten ville høre ulike aktørers vurderinger av et stykke som i sin egenpresentasjon utviser et monn av forståelse for terrorisme.

Går det en grense noe sted? Hvor går den? Kan kunst, i hvert fall i teorien, være en ulovlig ytring, for eksempel om den oppfordrer til ulovlige handlinger eller bryter andre av ytringsfrihetens begrensninger? Eller er den problemstillingen helt teoretisk? Kulturrådets syn på dette er relevant. Slik fungerer journalistikken: Kritiske spørsmål til norske departementer og direktorater om hvordan disse jobber, sendes omtrent daglig.

Men Danielsen fortsetter kronikken som følger:

«Poenget er at når politiske teaterstykker møtes med mistenkeliggjøring og skjulte trusler, blir det stadig mer krevende for utøvende kunstnere å delta i debatten.»

At man kan mene at politikere bør være varsomme med å kritisere kunst, er så sin sak. Men mener Kristin Danielsen at heller ikke mediene skal stille prinsipielle og praktiske spørsmål om kunstens rolle i samfunnet og Kulturrådets arbeid? At pressens kritiske impuls ikke skal gjelde for kulturlivet?

Det er i så fall oppsiktsvekkende.

Ways of seeing

Selv har jeg ikke ment noe offentlig om Ways of seeing, av den enkle grunn at jeg ikke har sett stykket. Derfor har jeg vegret meg for å gå inn i saken. Men bare så det ikke er noen tvil: Hets og trusler mot kunstnerne bak Blackbox-stykket er uakseptabelt. Deres rett til å ytre seg om hva de vil, bør forsvares i det lengste.

Men det regissør Pia Maria Roll & co har gjort, er å tøye og utforske grensene for lovlighet – hvor langt man kan gå grenselandet mellom hva som er lov og hva som er forbudt. Det er ikke min påstand, men kunstnernes egen. Følgende er sakset fra Rolls søknad til Kulturrådet:

«Hvor går grensene for det aksepterte? Hva er det som faktisk er lov? Finnes det parametere for kontroll som jeg ikke engang er klar over?  En av metodene som interesserer meg er provokasjonen, nettopp fordi hvis den fungerer er god på å synliggjøre de grensene man på forhånd var usikker på hvor befant seg. Når jeg og mine kollegaer nå går inn i et felt av samfunnet preget av strengt hemmelighold, frykt og potensiell straffeforfølgelse tenker jeg at det er mulig å tøye denne metoden ytterligere.»

Tøyer grensene

Med det som utgangspunkt, er jo nettopp dette – provokasjonen, grenser for lovlighet, straff – en del av kunstprosjektet. Også for alle oss som villig erklærer at kunsten skal ha et ekstra vidt ytringsrom, blir det pussig i den sammenhengen å avvise problemstillingen om hvorvidt kunst kan krysse grensen.

Hvis vi prøver å gjøre den vanskelige øvelsen det er å løfte blikket over de bisarre omstendighetene rundt Waras samboer, og den dypt urimelige hetsen av kunstnerne, må jo debatten rundt metodene og budskapet til selve kunstprosjektet være velkommen?

I en viss forstand må Minerva ofte jobbe med ytringsviljen, fordi høyresiden som «blokk» stadig tillegges politiske posisjoner og hensikter som gjør det utfordrende å delta i kunstdebatten.

Det samme gjelder etter Minervas syn all kunst som på en eller annen måte beveger seg på kanten – av loven, av etikken, av kunsten, enten det er utleveringer av personer i virkelighetslitteratur, oppfordring til hat eller noe annet. 

I noen av disse tilfellene er det også naturlig nok interessant å høre hva som er Kulturrådets syn. Det var altså dette som var bakgrunnen for spørsmålet til rådet om Døden kommer ikke med ljå.

Ytringsvilje 

Skillet mellom ytringsvilje og ytringsfrihet, som Kulturrådet-direktøren trekker frem, er interessant. Det er også interessant å tenke over hvem som har makt til å påvirke nettopp ytringsviljen i ulike sammenhenger.

I en viss forstand må Minerva ofte jobbe med ytringsviljen, fordi høyresiden som «blokk» stadig tillegges politiske posisjoner og hensikter som gjør det utfordrende å delta i kunstdebatten.

Det skjer støtt at man – som fra folkene bak Ways of seeing i Debatten på NRK – får høre at politiske kunstnere på venstresiden er under press fra en mektig politisk høyreside som er kapitalistisk, rasistisk og kunstfiendtlig – mens perspektivene kunstnerne selv forfekter ofte er fullstendig hegemoniske innen kunstfeltet selv. (I en undersøkelse blant kunstnere utført av NRK i 2013 oppga 82,6 prosent at de ville stemme på partier på venstresiden.).

I dette bildet er ikke Minerva i noen maktposisjon – vi er en liten aktør som dekker kulturfeltet så grundig som vi kan innenfor de trange økonomiske rammene vi har. Målet er å dekke kultur på en måte som er interessant for Minervas lesere. Etter vårt syn er hvor grensen går for kontroversielle politiske ytringer fremmet gjennom kunsten, en interessant debatt.

Kristin Danielsen har naturligvis også ytringsfrihet, og sånn sett full rett til å kritisere Minervas spørsmål til Kulturrådet. Men også hun har en maktposisjon.

Kanskje vil en av de andre avisene med en tydelig kulturprofil, som Klassekampen eller Morgenbladet – begge med en lederprofil på venstresiden og begge langt større enn Minerva – finne andre vinklinger og spørsmål. Det er vel også poenget med å ha et avsendermangfold i kulturdebatten – en erkjennelse som blant annet ligger til grunn for NRK-plakatens mål om avsendermangfold i redaksjonen.

Er det synet på høyresiden som «makt» som ligger bak Danielsens tanke om at Minervas spørsmål til dem kan true kunstnere til å ikke ville ytre seg?

Makt

Alle personer i offentligheten må regne med motbør; det kan være ubehagelig å møtes med kritikk. Den siviliserte delen av dette som skjer i redaktørstyrte medier – i motsetning til sjikane, trusler og hets – må vi tåle. Men når de øverste maktpersonene i norsk kulturliv uttaler seg, er det rimelig å diskutere hvordan det påvirker ytringsviljen.

Da Erna Solberg kritiserte Ways of seeing, forsvarte hun seg med å si at også hun har ytringsfrihet. Jeg mener det var en feilvurdering – selv om personen Erna Solberg har ytringsfrihet, er hun tross alt landets øverste leder, og viste manglende rolleforståelse ved å gå ut mot kunstnerne på den måten.

Kristin Danielsen har naturligvis også ytringsfrihet, og sånn sett full rett til å kritisere Minervas spørsmål til Kulturrådet. Men også hun har en maktposisjon.

Jeg håper på mange måter at vi snakker forbi hverandre, og at Danielsen ønsker kritiske spørsmål velkommen. Men jeg håper også at Kulturrådets direktør ser det underlige ved at hun, som har makten over en stor pengesekk for kulturjournalistikk, antyder at kritisk journalistikk er det samme som «mistenkeliggjøring og skjulte trusler».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden