Ideer

Ytringsfrihet handler om mer enn juss

Kritikken mot vår rapport om ytringsfrihet bommer på målet når den ikke tar hensyn til formålet og intensjonen med undersøkelsen, eller den empiriske strategien som ble lagt til grunn.

Kritikken mot vår rapport om ytringsfrihet bommer på målet når den ikke tar hensyn til formålet og intensjonen med undersøkelsen, eller den empiriske strategien som ble lagt til grunn.

Under tittelen «Ytringsfrihet handler om juss» retter Lars Gauden-Kolbeinstveit i en artikkel publisert på Minervanett (15 september 2014) sterk kritikk mot rapporten «Ytringsfrihet i Norge, holdninger og erfaringer i befolkningen» publisert av «Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt». Hovedkritikken er fomulert slik:

Det er ikke det at man undersøker befolkningens holdninger, som er problemet. Det er at man tilsynelatende tror at juss og ”befolkningens normer” kan holdes adskilt. Intuitivt vil jo de fleste være enige i at rasistiske uttalelser ikke er akseptabelt. Det er normen, men det er hvorvidt folk mener brudd med denne normen skal være forbudt ved lov som er det interessante. Hvorvidt befolkningen har en tilbøyelighet til å ville innskrenke ytringsfriheten ved hjelp av lovverket får vi ikke vite her, da man har prøvd kun å snakke om normer og moral. Det er merkelig for poenget til de som er opptatt å skille mellom juss og moral i ytringsfrihetsdebatten, er ikke at vi ikke kan snakke om juss og moral samtidig. Poenget er at når vi sier at vi for eksempel ikke tolererer rasistiske uttalelser, så er vi samtidig tvunget til å understreke hvorvidt vi mener det bør være forbudt ved lov eller ikke.

Ifølge Gauden-Kolbeinstveit er med andre ord det eneste som er interessant å undersøke når det gjelder befolkningens holdninger til ytringsfrihet, hvorvidt noen ytringer bør være forbudt ved lov eller ikke. En slik påstand forutsetter enten at den eneste begrensningen for utøvelse av ytringsfriheten er av juridisk art (et spørsmål om hvorvidt en ytring er forbudt ved lov eller ikke), eller at normative eller moralske holdninger er uinteressante hvis de ikke er sanksjonert ved et lovlig forbud. Utfra et slikt resonnement er det for eksempel uinteressant å vite om befolkningen synes at sexkjøp er moralsk akseptabelt, eller om den normative sosiale konteksten har noe å si for befolkningens praksiser angående sexkjøp. Det avgjørende vil være å få vite om befolkningen mener sexkjøp bør forbys ved lov.

Vurdering av sosiale og moralske normer
Ytringsfrihetens diskurs har i Norge vært dominert av jurister og rettfilosofer og har dreid seg om hvilke prinsipper som skal legges til grunn, samt hvilke konkrete kriterier som skal anvendes dersom ytringsfriheten skal avgrenses. Vi mener at denne typen tilnærming er viktig, men vanskelig å undersøke empirisk i den forstand at den forutsetter at respondentene har omfattende kunnskap om ytringsfrihetens reguleringer (i grunnloven, menneskerettighetloven/EMK, straffeloven, personopplysningsloven, arbeidsmiljøloven, kringkastingsloven, lov om redaksjonell frihet i media, offentlighetsloven, åndsverksloven, m.fl.).

Å spørre respondenter om noen former for ytringer bør være forbudt ved lov, uten at de har kunnskap om den gjeldende jussen, er det samme som å be dem gjøre en presis normativ vurdering ut fra uklare forutsetninger. I stedet valgte vi å be våre respondenter om å foreta en vurdering av sosiale og moralske normer ut fra sitt ståsted. Kun knyttet til utvalgte temaer; oppfordring til terror, hatefulle ytringer mot minoriteter og barnepornografi, ba vi respondentene ta stilling til et sett juridiske inngrep.

Internett og digitale medier har gjort det vanskeligere å regulere ytringer, samtidig som de tradisjonelle medienes portvaktmakt har blitt svekket. Ytringsfriheten beveger seg dermed fra i stor grad å være et spørsmål om juridiske reguleringer (hvor skal loven sette grensen for å beskytte svake grupper og ivareta samfunnshensyn), til i økende grad å bli et kulturelt spørsmål. Flertallets normer og oppfatninger av hva som er akseptabelt får en større betydning, idet de påvirker de ikke-juridiske grensene for ytring. I et liberalt land som Norge, som har en lang demokratisk tradisjon, er vår hypotese at det som utfordrer ytringsfriheten ikke nødvendigvis er knyttet til lovgivningen, til det som er forbudt, tillatt eller som skal sanksjoneres ved hjelp av loven, men til holdninger og sosiale praksiser. En sosiologisk tilnærming til ytringsfriheten vil dermed ta utgangspunkt i verdier, normer, holdninger og praksiser.

Vi finner at noen holdninger kan være problematiske for utøvelsen av ytringsfrihet fordi befolkningens vurderinger – som i stor grad vektlegger samfunnshensyn fremfor ytringsfrihet – kan føre til konformitet, sosialt press og til et begrenset rom for ytringer som avviker fra det normale. Mot slike sosiale fenomener har juridiske virkemidler veldig lite å stille opp, så lenge ytringene er lovlige. Samtidig viser også befolkningens normative vurderinger slik de uttrykkes i vår undersøkelse, at lovens aktuelle begrensinger av ytringsfrihet har stor legitimitet.

Utøvelse av den individuelle ytringsfriheten
Normative holdninger til ytringsfrihet er viktige fordi de over tid kan påvirke støtten til de institusjonene og ordningene som skal ivareta ytringsfriheten. I tillegg kan sosiale normer redusere mulighetene for utøvelse av den individuelle ytringsfriheten gjennom fenomener som selvsensur eller selvbegrensning, det vil si ved at individer holder meningene sine tilbake. Selvsensur kan oppstå av ulike grunner: frykt for egen sikkerhet, økonomisk press, sosial kontroll, redsel for sosial kritikk, sosial isolasjon, osv. For å kunne undersøke den normative konteksten for ytring i Norge har vår empiriske strategi bestått i å skille generelle holdninger til ytringsfrihet fra kontekstualiserte holdninger. Vi har undersøkt kontekst ved å spørre om holdninger til ytringer med ulike typer innhold (hva), ulike situasjoner/medier (hvor) og overfor bestemte grupper (hvem). Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen har vært nøye vurdert, og de er basert på vår lesning av den internasjonale kunnskapsstatusen på området. Utformingen av spørsmålene var tydelig rettet inn mot undersøkelsens formål – som ifølge våre kritikere burde ha vært et annet.

Vår undersøkelse og fremstillingen av resultater i den nevnte rapporten har sine begrensninger og vi ønsker kritikken velkommen. Samtidig er det fare for at kritikken bommer på målet hvis den ikke tar hensyn til formålet og intensjonen med undersøkelsen, samt den empiriske strategien som ble lagt til grunn. Vår undersøkelse hadde ikke som ambisjon om å dekke alle tenkelige problemstillinger knyttet til ytringsfriheten.  Vårt mål var å kartlegge hvilke typer ytringer som blir betraktet som sosialt akseptable (og hvilke som ikke blir det), i hvilken grad samfunnshensynet veier tyngre enn beskyttelsen av ytringsfriheten når de to hensynene blir satt opp mot hverandre, befolkningens holdninger til ulike medier, ytringspraksiser og erfaringer i ulike medier og i arbeidslivet. Verdien av en slik tilnærming ligger både i muligheten til å følge utviklingen over tid og i data som muliggjør testing av flere hypoteser knyttet til den sosiale dynamikken som kan fremme eller begrense den konkrete utøvelsen av ytringsfriheten i ulike sosiale kontekster.

Den nevnte rapporten presenterer undersøkelsens resultater på en deskriptiv måte, uten utdypende analyser, og dermed etterlater den mye av tolkningen til leseren. Mer omfattende analyser av datamaterialet (som også inkluderer minoritetsbefolkningen, journalister, kunstnere og forfattere, samt kvalitative undersøkelser og juridiske analyser) vil bli publisert i prosjektets avslutningsrapport.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden