Debatt

Ytringsfriheten er ingen politisk brikke

Minerva-redaksjonen må være klar over at også de har makt, skriver Kristin Danielsen.

Bilde: Kulturrådet

Minerva møter min kritikk med å gjøre seg selv små. Det er feil strategi når vi skal gjøre ytringsviljen større.

«Vi er en liten aktør,» skriver Minervas kulturredaktør Ingebjørg Sofie Larsen i sitt svar til min kronikk i Dagbladet 8. april. Redaktør Nils August Andresen går enda litt lengre i en tråd om samme tema på regissør Nina Ossavys Facebook-side. Her er Minerva «en bitteliten aktør i Kultur-Norge», og en av svært få «som har en borgerlig forankring».

Også Larsen ser på denne forankringen som en utfordring. Minerva må ofte «jobbe med ytringsviljen», skriver hun, fordi høyresiden tillegges «hensikter som gjør det utfordrende å delta i kunstdebatten». Til sammenlikning representerer jeg «maktinstitusjonen Kulturrådet». Er dette virkelig Minervas bilde av seg selv? Det stemmer dårlig med mitt bilde av dette tidsskriftet.

Leter etter lovbrudd

Bakgrunnen for alt dette er en henvendelse Kulturrådet fikk fra Minerva om stykket «Døden kommer ikke med ljå». Minervas journalist hadde funnet en setning i stykkets omtale på Facebook, der teatergruppen skrev følgende: «En stor fare ved at mange opplever at politikerne ikke gjør nok, er at sinne, eller sorgen, over klima og miljø-ødeleggelsene blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen.»

Utgangspunktet for Minervas spørsmål var en påstand om at «teksten kan oppfattes som en støtte/oppmuntring til økoterrorisme». Det mener jeg er en urimelig og tendensiøs tolkning. Enda galere blir det når Larsen i sitt svar til meg skriver at teaterstykket «i sin egenpresentasjon utviser et monn av forståelse for terrorisme». Stykket kan jo like gjerne være ment som en advarsel mot terror. Men som jeg skrev i Dagbladet mistenker jeg at en motstand mot stykkets politiske budskap gjør det lettere å lete etter mulige lovbrudd – noe jeg tror også var tilfelle med flere av reaksjonene på «Ways of Seeing».

Minerva har naturligvis all rett til å stille kritiske spørsmål, både om Kulturrådets virksomhet og kunstens rolle i samfunnet. Larsen feilleser min kronikk når hun tror det er kritiske spørsmål jeg reagerer på. Det jeg reagerer på er antakelsen som ligger til grunn for at spørsmålene i det hele tatt blir stilt.

Ytringsfriheten gjelder for alle

Både Larsen og Andresen fremstiller Minervas borgerlige forankring som et problem i kulturdebatten. Det kan jeg forstå. Larsen har nok rett i at et stort flertall av kunstnere identifiserer seg politisk med venstresiden, og hvis dette gjør at Minerva møtes med fordommer i den norske kulturdebatten, så er det synd. I nettopp denne debatten bør vi være glade for at det finnes et mangfold av ulike stemmer.

Jeg er ikke så interessert i hvilken side av midtstreken man hører hjemme på. Min erfaring er at ytringsfriheten kommer i de fleste politiske farger. For noen år siden var jeg biblioteksjef på Deichmanske bibliotek i Oslo, da vi fikk en forespørsel om å leie ut lokaler til et arrangement i regi av det islamkritiske nettstedet Document.no. Det sa jeg ja til, og den beslutningen ble møtt med massiv kritikk. Men min forståelse av bibliotekloven var at en lovlig organisasjon med et (etter mitt skjønn) lovlig budskap må kunne leie kommunale lokaler på samme vilkår som andre.

Jeg sier ikke dette for å sette Minerva i bås med Document.no. Jeg sier det for å være tydelig på at ytringsfriheten ikke er en brikke på en politisk høyre-venstre-akse. Den må være lik for alle. Derfor synes jeg ikke Minerva bør ikle seg en offerrolle basert på sitt politiske ståsted. De bør heller se på det som en styrke.

Hemmer kunstnere

Begge Minerva-redaktørene er opptatt av at jeg som direktør i Kulturrådet har makt, blant annet over finansieringen av nettopp Minerva. Det er riktig at jeg har makt, selv om jeg for ordens skyld gjør oppmerksom på at jeg ikke har noen innflytelse over hvilke kunst- og kulturprosjekter som får tilskudd over ordningene vi snakker om her. Jeg er ikke engang med på møtene der dette diskuteres.

Men Minerva-redaksjonen må være klar over at også de har makt. Et par dager etter at kronikken min sto på trykk i Dagbladet fikk jeg en e-post fra Nina Ossavy, regissøren bak «Døden kommer ikke med ljå». Jeg har fått hennes tillatelse til å gjengi noe av e-posten:

«Og når det nå viser seg at Minerva har tatt kontakt med en finansieringskilde, Kulturrådet,  for å mistenkeliggjøre mitt prosjekt, blir jeg selvsagt skremt. (…) Men jeg lurer på hva det hele egentlig går ut på. Hva er det Minerva mener skal være ulovlig i det jeg har gjort? (…) For når de bruker ord som «lovlighet», opplever jeg det som ganske hemmende og skummelt som dramatiker.»

Som jeg skrev i Dagbladet: Vi krever mye av kunstnerne våre dersom prisen for politisk kunst skal være et vedvarende press av denne typen. Kritiske spørsmål er én ting, det ønsker vi oss mer av. Grunnløse antydninger om lovbrudd er noe annet, og kan hemme kunstnere og føre til en uthuling av det politiske mangfoldet i Norge.

Viktig med tidsskrifter

Jeg synes det er bra at Minerva har makt. Det er bra at makten i Medie-Norge er spredt på mange aktører, over hele det politiske spekteret. Minerva fyller et nødvendig rom i den norske tidsskriftfloraen, og er en publikasjon jeg tror mange ville savnet dersom den ikke fantes.

I Kulturrådet ser vi på tidsskrifter og kritikk som så viktig at vi denne våren innfører en ny ordning som skal gi tilskudd til denne ofte undervurderte delen av det norske kulturlivet. Kritiske spørsmål er en selvsagt del av enhver journalistisk virksomhet. Og noe av det som gjør tidsskriftsektoren så viktig er at de ofte løfter temaer som de store mediehusene ignorerer.

Kulturredaktør Larsen håper at hun og jeg bare snakker forbi hverandre. Det kan nok hende, og kanskje gjør vi det fortsatt. Larsen mener jeg antyder at kritisk journalistikk er det samme som mistenkeliggjøring og skjulte trusler. Det gjør jeg ikke. Men jeg sier at dårlig journalistikk kan være det. Og i et ellers interessant tidsskrift, var det dét vi var vitne til denne gang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden