Kultur

– Ytringsfriheten står sterkt på Brown

Bilde: Privat

– Brown-student Miriam Staffansdotter Langmoen er ikke enig i påstanden om at åpen debatt er truet på amerikanske universiteter.

Tirsdag intervjuet jeg Marie Willersrud om hennes tid på Brown University. Hennes sentrale oppfatning var at ytringsfriheten ved amerikanske universiteter er truet. Willersrud fortalte blant annet om et foredrag som ble stoppet av studentdemonstrasjoner og om et mislykket forsøk på å starte en studentforening som promoterte et fritt ordskifte.

Miriam Staffansdotter Langmoen (23), som studerte økonomi samtidig med Marie Willersrud på Brown, deler ikke Willersruds oppfatning om at ytringsfriheten er truet. Hun forteller til Minerva at hennes erfaring fra Brown er ganske annerledes.  

– Jeg synes debatten om ytringsfrihet ved amerikanske universiteter bruker begrepet veldig upresist, sier Langmoen.

– Når folk sier ytringsfriheten er truet, mener de da ytringsfrihet som den lovfestede retten til å uttale seg offentlig om hva som helst? Eller mener de noe om private universiteters tradisjon for å legge til rette for aktiv og fri debatt? Eller handler det om enkeltstudenters rett til å protestere?

Brown hadde hatt godt av et større meningsmangfold, men jeg er ikke enig i at ytringsfriheten er truet.

– Selvsagt har studentorganisasjoner rett til å invitere kontroversielle foredragsholdere, uten dermed å ha noen plikt til å presentere hele det politiske spekteret. Samtidig har andre studenter rett til å protestere mot de samme foredragsholderne. De har selvfølgelig ikke lov til å sabotere foredraget gjennom støy eller vold. Brown hadde hatt godt av et større meningsmangfold, men jeg er ikke enig i at ytringsfriheten er truet.

– Men hva tenker du om påstanden om at det finnes en kultur for å undertrykke konservative stemmer på campus – ikke fordi de ikke har rett til det – men fordi de velger å gjøre det?

– Jeg tar et forbehold om at jeg uttaler meg på basis av det jeg har sett og opplevd gjennom årene på Brown. Brown har i mange år vært kjent for å ha et veldig liberalt debattklima. På andre læresteder kan det være helt annerledes. Jeg har hørt at det er større meningsmangfold på offentlige universiteter, fordi studentene der har mye mer variert bakgrunn. Selvfølgelig finnes det også mange gjennomført konservative, ofte religiøse, colleges.

Les også: – Amerikanske universiteter er blitt en trussel mot ytringsfriheten.

– Brown-studenter er nok ganske ideologisk homogene og stort sett godt plassert på den amerikanske venstresiden. Så spørsmålet er: Hører vi lite fra de konservative på Brown fordi de undertrykkes på campus, eller er det rett og slett veldig få konservative studenter der? Jeg skjønner godt at det kan være vanskelig for den ene som ikke er enig med resten å hevde sine meninger — men det betyr ikke at flertallet undertrykker meningsmangfoldet.

– Mener du da at det ikke er noe stort konformitetspress eller problem med meningsmangfold?

– Jeg skulle gjerne sett mer ideologisk mangfold i debatter, og det gjelder jo for hele USA, ikke bare på universitetene. Folk prater helst med de som er enige med dem selv. Men hvis man vil forandre dette, så må man rekruttere studenter med mer variert ideologisk bakgrunn, i stedet for å klandre dagens studenter for at de har de meningene de har. USA i dag er så gjennompolarisert at det er vanskelig å finne et reelt meningsmangfold nesten uansett sammenheng.

– Jeg kjenner selvfølgelig ikke Maries personlige erfaringer, men det var opprørende å høre at hun var blitt nektet av universitetet å opprette en studentorganisasjon. Jeg er mindre bekymret for hva enkeltstudenter driver med enn hva institusjonen gjør for å legge til rette for en åpen debatt. Når det er sagt, så finnes det konservative studenter også på Brown. Jeg har diskutert mye med folk med politiske standpunkter som størsteparten av campus er dypt uenige i, og jeg har ikke sett mye til undertrykking, utfrysning, latterliggjøring eller lignende. Har så studentene et ansvar for å åpne for større meningsmangfold? Ja, det er jeg enig i at de har. Men det finnes flere studentorganisasjoner både på Brown og ved andre universiteter som prøver å ta tak i dette.  

– Hva tenker du om den berømte Halloween-incidenten på Yale?

– Jeg er enig i at videoen som sirkulerte ikke akkurat viser noe særlig imponerende nivå på diskusjonen, skjønt det var jo ikke en klasseromssetting heller.

– Er studenter i USA for sensitive?

– Nei. Mange av studentene er engasjerte, de er aktivister og de har sterke meninger. Men det er ikke det samme som å være sensitiv.

De himler med øynene og tenker at meningspolitiet har tatt over i USA, uten å kjenne til historien om hvorfor det å ikle seg bestemte kulturer i USA framstår som ganske ufint.

Halloween-incidenten på Yale går jo til kjernen i spørsmålet om såkalt «cultural appropriation» – hva tenker du generelt om den diskusjonen?

– Inntrykket mitt er at mange nordmenn kan komme over en artikkel om at man for eksempel «ikke lenger får lov til» å kle seg ut som indianer i USA. De himler med øynene og tenker at meningspolitiet har tatt over i USA, uten å kjenne til historien om hvorfor det å ikle seg bestemte kulturer i USA framstår som ganske ufint.

– USA har en lang historie med hvit amerikansk latterliggjøring av etniske minoriteter. For eksempel tror jeg mange i Norge er enige i at det er en dårlig idé å kle seg ut som en karikatur av en same eller en jøde på Halloween, fordi dette er folkegrupper som vi historisk sett har undertrykket. Å si at «åh, folk er alt for sensitive, snart kan man vel ikke kle seg ut som noe» blir litt den samme logikken som at «åh, alle kan jo bli fornærma av noe, snart kan vi vil ikke fortelle vitser». Det har folk sagt i flere tiår, men det har jo ikke stemt hittil.

– Det er mange vitser som var morsomme på 50-tallet som ikke er spesielt morsomme lenger, men det betyr jo ikke at vi ikke lenger eier humoristisk sans. Kulturelle normer endrer seg.

– Apropos sammenligningen med humor. To av USAs største humorister, Jerry Seinfeld og Chris Rock, vil ikke lenger opptre på campus, fordi de mener studentene er for sensitive for humoren – hva tenker du om det?

–Jeg er fan av Chris Rock og synes det er synd at han ikke opptrer på universiteter lenger. Og jeg er enig i at normen for hva som oppfattes som akseptabel humor har endra seg blant unge liberale. Spørsmålet er når dette blir et samfunnsproblem. Grensene for hva som er morsomt har alltid endra seg. Min generasjon ser standup på Netflix og elsker Aziz Ansari og Amy Schumer. Det er opplagt at dette er et symptom på at kulturen endrer seg, men jeg spør meg i hvilken grad disse kulturendringene er «farlige». Og i hvor stor grad de skiller seg fra tidligere endringer.

– «Safe spaces» og «trigger warnings» er to andre fenomener som ofte blir diskutert – er ikke dette et klart uttrykk for at studentene er blitt veldig sensitive?

– Det finnes noen grunnleggende misforståelser om trigger-advarsler. En trigger-advarsel varsler om at man kommer til å eksponeres for innhold som kan være triggende for folk med traumer. De gir ikke fritak fra lesestoff eller undervisning. Et eksempel kan være at en professor sender ut en epost om at neste forelesning vil handle om voldtekt. Da vil eventuelle studenter som har personlige erfaringer med dette kunne forberede seg og delta i undervisningen uten å få flashbacks eller angstanfall. Dette gir folk som har opplevd forferdelige ting, muligheten til å ta del i diskusjoner. Enkelte norske kommentatorer ser ut til å tro at en trigger-advarsel er noe studenter kan bruke for å få fritak fra undervisning, og det stemmer ikke. Når norske medier skriver «vi advarer mot sterke bilder» er det en trigger-advarsel. Når norske professorer gir beskjed om at forelesningen kommer til å drøfte 22. juli, fordi de vet det kan finnes studenter i salen som var personlig berørte, er det også en trigger-advarsel.

For eksempel vil et klasserom aldri være et «safe space», fordi man vil og skal eksponeres for diskusjon og kontrovers, og det er det bred enighet om.

– Og såkalte «safe spaces»?

– Også dette er et veldig misforstått konsept. Safe spaces oppsto på 80-tallet i LHBTQ-bevegelsen, som en betegnelse på møteplasser der skeive skulle få slippe å forsvare sin identitet, bli utspurt eller hetset. Jeg har aldri møtt noen som mener at folk skal leve sine liv i «safe spaces». For eksempel vil et klasserom aldri være et «safe space», fordi man vil og skal eksponeres for diskusjon og kontrovers, og det er det bred enighet om. Det handler heller om at det kan være viktig for minoritetsgrupper å av og til være sammen med andre som tilhører samme gruppe. For eksempel når internasjonale studenter ved Brown møtes og klager over amerikanere…

– Marie Willersrud nevnte i sitt intervjuet at hun ble oppmerksom på disse fenomenene da NYPDs Ray Kelly skulle innlede om å forebygge kriminalitet, men ble sabotert. Fremstår det ikke som skandaløst?  

– Jeg var svært imot demonstrasjonen innendørs. Å møte opp med plakater og snu ryggen til en foredragsholder har man full rett til, men å rope til han må gå av scenen er uakseptabelt. Det samme mente tre av fire Brown-studenter.

De aller fleste er nok uenige med Ray Kelly, men det var de færreste som forsvarte ropingen.

– De aller fleste er nok uenige med Ray Kelly, men det var de færreste som forsvarte ropingen. Universitetets president sendte ut en epost rett etterpå der hun fordømte protesten. Studentene som saboterte forelesningen måtte gjennom disiplinærhøringer og ble offisielt sanksjonert.

– Det jeg synes er mest interessant med Ray Kelly-saken er hvor mye debatt den utløste. Universitetet holdt et åpent møte noen dager etter protesten. Der kom det 600 studenter — 3-4 ganger så mange som forventet. Administrasjonen nedsatte en komité for å finne ut hva som hadde skjedd og for å drøfte hvordan Brown kan bevare et åpent og fritt ytringsklima rundt kontroversielle samfunnsdebatter. I år organiserte for eksempel universitetet en foredragsserie om hvordan ytringsfriheten på campus kan vernes bedre, og det var en direkte konsekvens av komiteens anbefalinger.

– Avslutningsvis – veldig ofte når vi diskuterer disse tingene er elefanten i rommet det såkalte «hvite manns privilegium.» For å spissformulere: Synes du vi som tilhører gruppen hvite menn burde be om unnskyldning eller være mer ydmyke i disse debattene?

– Jeg tror ikke du trenger å ha så mye skyldfølelse for at du er hvit mann, altså, men du kan jo anerkjenne at livet antagelig har vært litt enklere enn det ville vært hvis du for eksempel var en svart kvinne. Det betyr ikke at du ikke fortjener det livet du har, men at du statistisk sett har hatt litt ekstra støttehjul på sykkelen. Jeg tror for eksempel de fleste er enige i at nordmenn er heldige. De fleste av oss har et bedre liv enn om vi ble født i et utviklingsland, uten at vi har gjort noe særlig for å fortjene det. Det å være norske gjør oss priviligerte. Betyr det at nordmenn skal ha dårlig samvittighet? Nei, det gjør det selvfølgelig ikke. Vi kan være takknemlige for de mulighetene vi har fått uten å vasse i skyldfølelse.

– Så er det store forskjeller på Norge og USA. Hva gjelder likestilling ligger USA tiår bak Norge — kvinner blir hjemme med barn fordi barnehager er for dyre, de har ikke lovfestet betalt fødselspermisjon, de krangler fortsatt om abortrettigheter og så videre. Det betyr også at maktforskjellen mellom amerikanske menn og kvinner er større enn mellom kjønnene i Norge. Livet er selvfølgelig ikke en dans på roser for amerikanske menn, men som regel har de det litt enklere enn en amerikansk kvinne i en tilsvarende situasjon. Det handler ikke om skyldfølelse, men heller om å erkjenne de fordelene man faktisk har. Dette er enda viktigere i USA, mener jeg, fordi kjønns- og raseforskjellene er så store og har så store konsekvenser.

– Men minoriteter ved Brown har vel liten grunn til å klage, de tilhører jo eliten?

– En svart student ved Brown tilhører opplagt en elite, men statistisk sett vil hen ha større vansker med å få seg jobb enn en hvit medstudent. Hen vil ha større sjanser for å bli trakassert av politiet og vil i gjennomsnitt få dårligere medisinsk hjelp. Og det merker gjerne den svarte studenten mer enn den hvite. Man glemmer fort at man har vind i ryggen når man sykler, men tråkker du i motvind, kjenner du det hele tiden. Det er viktig å huske.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden