Ytringsfrihetens pris

I liberale demokratier må ekstremister tåle provoserende og krenkende satire, men liberale demokratier må også tolerere ekstreme politiske ytringer.

Publisert   Sist oppdatert

I liberale demokratier må ekstremister tåle provoserende og krenkende satire, men liberale demokratier må også tolerere ekstreme politiske ytringer. 

En grunnleggende idé i John Stuart Mills kjente forsvar av retten til ytringsfrihet og tankefrihet kan kalles prinsippet om synspunktnøytralitet: Alle har en rett til å forsvare og diskutere enhver idé eller doktrine (politisk eller religiøs) på grunnlag av sine etiske overbevisninger – uansett hvor umoralske andre måtte mene at disse overbevisningene er.

Prinsippet om synspunktnøytralitet har viktige og tankevekkende følger for ytringsfrihetens rekkevidde, som fortjener oppmerksomhet i den debatten om ytringsfrihet og toleranse som har oppstått i kjølvannet av terrorangrepet i Paris. Synspunktnøytralitet krever ikke bare at ekstremister må tåle provoserende og krenkende politiske ytringer, som satire i form av ord og strek. Det fordrer også at liberale demokratier må tolerere det de fleste mener er umoralske og irrasjonelle ekstreme politiske ytringer. Det siste poenget er svært viktig, men fraværende i den pågående debatten.

Vest-europeiske stater betraktes gjerne som liberale demokratier, men disse er ikke spesielt liberale når det gjelder politisk ytringsfrihet. I motsetning til USA (hvor prinsippet om synspunktnøytralitet står sterkt), er det i Norge og Europa forøvrig vanlig å forby visse former for ekstreme politiske ytringer – som hatefulle ytringer (f.eks. rasistiske og diskriminerende ytringer) og oppfordringer til terrorisme (inkludert forherligelse av terrorisme, som glorifisering av hellig krig).

Disse forbudene representerer synspunktbasert sensur. Forbudene er rettet mot bestemte synspunkter eller ideer. Synspunktbaserte restriksjoner har gjerne til hensikt å sensurere ytringer fordi synspunktene eller ideene som formidles betraktes som farlige. Slik sensur er vanligvis motivert av en frykt for de konsekvenser mottagelsen av visse synspunkter kan få – en frykt for at budskapet har en farlig påvirkningskraft.

Det er minst to tungtveiende argumenter for at synspunktbasert sensur av politiske ytringer er utillatelig i et liberalt demokrati. Det første er basert på retten til politisk tankefrihet, mens det andre er basert på et grunnleggende krav til rettferdige demokratiske prosesser.

Politisk tankefrihet

Retten til politisk tankefrihet krever at borgere har en rett til å gjøre seg opp sine egne oppfatninger om politiske ideer, saker og problemer. Synspunktbaserte restriksjoner på politiske ytringer er en form for politisk tankekontroll. Målet for slike restriksjoner er vanligvis å forhindre at borgere utvikler farlige eller giftige ideer og synspunkter, som kan lede til farlige endringer i deres adferd.

Synspunktbasert sensur innebærer at staten forsøker å kontrollere (1) hvilke politiske ideer og synspunkter folk skal bli eksponert for, og (2) hvordan de skal tenke om visse politiske saker, ideer og mål – for eksempel for å forhindre voldelig radikalisering eller terrorisme.

Det virker både merkverdig og inkonsistent å anta at borgere i et demokrati bør ha en rett til å styre, men samtidig behandle dem som om de mangler den nødvendige refleksjons- eller tenkeevne til å gjøre seg opp egne oppfatninger om politikk – slik at de bør beskyttes mot å bli eksponert for farlige politiske synspunkter.

Rettferdige demokratiske prosesser

Rettferdige demokratiske prosesser krever at alle parter i en debatt eller uenighet (inkludert upopulære og ekstreme dissentere som mange forakter) har muligheten til (a) å legge frem sine politiske synspunkter (talerfrihet) og (b) høre og reflektere over konkurrerende politiske synspunkter og vurdere deres styrker og svakheter (tilhørerfrihet). Synspunktbasert sensur er uforenlig med dette grunnleggende kravet til rettferdige demokratiske prosesser, og dette kravet er basert på to antagelser.

Den første er at det foreligger dyp uenighet mellom individer og grupper om politiske saker som er av stor betydning for dem, i lys av deres grunnleggende moralske, politiske og religiøse overbevisninger.

Den andre antagelsen er at politisk makt i et demokrati tilhører borgerne, og dette betyr at de kan utøve tvangsmakt over hverandre. Alle borgere i et demokrati er bundet av flertallets beslutninger – selv om de mener at disse beslutningene (og de politiske institusjoner som ligger til grunn for dem) er urettferdige og/eller i klar konflikt med deres grunnleggende moralske, politiske eller religiøse overbevisninger.

Synspunktbasert sensur reflekterer en manglende respekt for selvstendig tenkende personer som er dypt uenige, og er spesielt problematisk med tanke på dissentere som påtvinges lover og institusjoner de avviser i lys av deres grunnleggende overbevisninger.

Farlige politiske ytringer

Mange vil antagelig innvende at synspunktbasert sensur av ekstreme politiske ytringer kan forsvares fordi slike ytringer er farlige, i den forstand at de har en farlig påvirkningskraft som kan lede til voldelig radikalisering og terrorisme. Jeg er enig i at ekstreme politiske ytringer kan være farlige, men det er viktig å huske følgende: Det er mange ideer – både politiske og religiøse – som har motivert, og som fortsatt motiverer, individer og grupper til alvorlige voldshandlinger som terrorisme og krig. Dette gjelder blant annet ideer som formidles i Bibelen, Koranen og Karl Marx’ verk. Bør vi forby Bibelen, Koranen og marxistiske bøker på grunn av deres farlige påvirkningskraft som en føre-var strategi for å unngå alvorlige voldshandlinger? Satire kan også være «farlige» politiske ytringer som kan lede til vold. Det har vi sett mange eksempler på de senere årene.

Toleranse i et liberalt demokrati krever ikke bare at ekstremister må tåle kritikk, provokasjoner og krenkelser, men også at liberale demokratier tolererer ekstreme anti-liberale og anti-demokratiske politiske ytringer. Dette er ytringsfrihetens pris i liberale demokratier.