Arkitekturopprørerne ved NTNU

Karl Fredrik Honningsvåg bretter ut detaljerte plansjer over et stort praktbygg i dragestil med tårn, søyleganger og store kupler. Han kommer rett fra det nye Nasjonalmuseet på den gamle Vestbanen i Oslo, fra bygningen som etter mye diskusjoner ble bygget for å overta det vanskjøttede og ærverdige Nasjonalgalleriet på Tullinløkka i Oslo. Plansjene Karl Fredrik har med viser nemlig hvordan han ser for seg at bygningen kunne ha sett ut.

Dette er arbeidet han gjennomfører for å fullføre sin diplomoppgave i arkitektur ved NTNU.

Karl Fredrik kommer selv til å levere mot slutten av året, men allerede før sommeren kommer to av hans medstudenter til å levere sine arbeider. Dette vil trolig være de første diplomoppgavene i klassisk arkitektur på hundre år i Norge.

Det startet med to kurs

Hvorfor er det NTNU som står i spissen for det neste kapittelet i sagaen om Arkitekturopprøret?

Honningsvåg fremhever at NTNU har sterke realfagsbånd. NTNU er institusjonen som utdanner flest arkitekter i Norge. I motsetning til konkurrenten Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO), gjennomføres studentopptaket i Trondheim kun basert på karakterer, mens det ved AHO også må leveres inn opptaksprøve, noe som kan ha skapt en mindre «opprørsk» studentmasse i forhold til NTNU. Men forskjellen kan også ha noe å gjøre med én bestemt lærer. Kanskje er det dette som har lagt grunnlaget for en nytradisjonell bølge ved NTNU? 

Det hele startet med to kurs i klassisk prosjektering, ledet av professor Branko Mitrović – eller bare «Branko», som studentene konsekvent omtaler ham.

Branko studerte arkitektur i Beograd, og i sitt fjerde år, vendte han seg mot klassisk stil. Det var en slags protest mot den dominerende modernismen, forklarer han. Deretter studerte han videre i USA før han begynte å undervise der. Etter et lengre opphold på 17 år i New Zealand flyttet han til Norge. 

Overordnet sett mener Branko at modernistisk arkitektur har et ønske om å undertrykke visuelle hensyn i arkitekturen til fordel for narrativer og symbolikk. Når det gjelder undervisningsfilosofi har han følgende å si:

– Studentene må læres til å se på det de tegner. Mange tror at klassisisme handler om regler og noen hemmelige proporsjoner og at arkitekten bare trenger å anvende disse og så blir alt fint. Dette har vært forsøkt tusen ganger, og de virker aldri. Det er bare én regel å følge: Bygningen må se bra ut.

Responsen fra norske studenter har vært overveldende, forteller han. 

– I New Zealand måtte jeg overtale studentene til å omfavne klassisk uttrykk. I Norge har det vært studentene selv som har bedt meg om det.

Han understreker også at støtten fra Institutt for arkitektur og teknologi ved NTNU har vært svært støttende og oppmuntrende for undervisningen hans. 

Forandring nedenfra

Det er også mulig det er et kritisk tidsaspekt her. De siste ti årene har det i vår del av verden vært en formidabel utvikling til fordel for klassisk arkitektur. Branko kom altså til Norge i 2014. Dette var året Arkitekturoppropet ble grunnlagt i Sverige. Noen år senere fikk vi en avlegger i Norge som har vokst raskt. I 2023 opprettet tre ildsjeler en egen opprørsavdeling for Trondheim.

Informatikkstudent Henrik Giil Liisberg, var en av dem. Han har fulgt nøye med på hva som skjer ved NTNU, og er i dag lokallagsleder i Arkitekturopprøret Trondheim. 

Liisberg viser til et stort engasjement fra studentene forøvrig. Under Arkitekturdagen i Trondheim i år, svarte 62 av de 63 fremmøtte arkitekturstudentene at de ønsket klassisk arkitektur. En selv-selektert gruppe, javel, men stemningen har vi sett i befolkningen forøvrig en god stund. «Arkitekturopprøet har vunnet», som Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann skrev for et års tid siden.

– Det en ting å si hva vi ønsker, men noe annet å se arkitektene skape dette. Derfor er vi glade for det studentene gjør. Jeg er hundre prosent overbevist om at det kommer en forandring nedenfra og at den vil spre seg organisk. 

Estetikkspørsmålet

Diplomstudenten Jeppe Holter sier det nettopp er Arkitekturopprøret som vekket hans interesse for tradisjonell arkitektur. 

– Det startet med Arkitekturopprøret. Arkitekturutdanningen på NTNU er åpen for nye ideer og holdninger innad i yrket. Arkitekturopprøret oppfordret til debatt blant oss selv og i større fora om estetikkspørsmålet.

Denne våren leverer Holter sitt diplomarbeid som består av et alternativt forslag til en ny fiskehall på Ravnkloa i Trondheim. Det står for øyeblikket mellom fire lettere modernistiske bidrag. 

– Ønsket mitt er at bygget skal videreføre den trønderske trearkitekturen, og videre være i tråd med de nærliggende bryggehusene. Likevel er bygget rettet mot mer offentlig bruk og ønsket er da at det skal fremstå mer monumentalt samtidig som det oppfordrer til opphold i og rundt strukturen. 

Emil Vindvik leverer også diplomoppgave denne våren. Også han viser eksplisitt til Arkitekturopprøret som inspirasjon, med sin «problematisering av dagens arkitektur-situasjon». Han bet seg også merke i at Riksantikvaren i 2017 gjorde helomvending på sin anbefaling om å bygge i kontrasterende stil til eldre bygningsmasse. 

Hans valg av diplomoppgave består i et alternativ til utvidelsen av det ikoniske Studentersamfundet i Trondheim, som i skrivende stund får et stort, nytt tilbygg. Vindviks forslag består i en tilpassning til den eksisterende bygningsmassen, med tilsvarende formspråk og uttrykk.

– Diplomprosjektet mitt undersøker hvordan tilbygget til Studentersamfundet kunne blitt dersom man prøver å tilpasse og videreføre kvalitetene i det eksisterende bygget til det nye. Der dagens tilbygg fremstår som to forskjellige bygg forbundet med en glass-megler, forsøker jeg i prosjektet mitt å skape en sammenhengende helhet gjennomsyret av eksisterende kvaliteter som gjør Samfundet til Samfundet. Ellers er utgangspunktet for tilbygget det samme. 

Tradisjon og fornyelse

De klassiske studentene ved NTNU bruker dataprogrammer som enhver annen arkitekt, men de lærer også å jobbe med tradisjonelle teknikker, slik som vannmalerier. Karl Fredrik Honningsvåg forklarer hvordan det gir en bedre representasjon av den endelige formen som skapes enn man nødvendigvis får av en data-rendering. Med vannmaling må man lage realistiske skygger, konstruert geometrisk. Slik får man et tredimensjonalt lag av informasjon i en todimensjonell tegning. Det krever imidlertid mer arbeid enn om man gjør det digitalt. Det blir realistiske figurer og det disiplinerer arbeidet. Man må gjøre et grundig forarbeid for at det skal gå: blyantstreker må for eksempel fures dypt nok til at vannmalingen ikke flyter for mye utover når den påføres senere. Løsningene som velges kan bli litt til underveis i prosessen, da klassisk arkitektur er lettere, og mer givende, å prosjektere på papir. 

Honningsvåg viser til at studentene også eksperimenterer med fornyelser av de tradisjonelle teknikkene, slik som å laserkutte tegningene før man påfører vannmaling. I tillegg modellerer de med fysiske figurer, noe han selv har holdt på med i flere uker allerede med sin diplomoppgave.

Han beskriver forholdet til Arkitekturopprøret i Trondheim som godt.

– Vi kan møtes til en pils. Jeg tror mange av studentene de siste årene har søkt seg til arkitektur nettopp på grunn av engasjementet Arkitekturopprøret har skapt. 

På samme måte som opprøret har vært et internett-fenomen, har de unge studentene ved NTNU begynt å liste seg ut på sosiale medier. Klassisk interesserte studenter organiserer seg på Facebook i gruppen Akantus – Undergruppe for klassisk & tradisjonell arkitektur og legger ut bilder på Instagram fra kontoen @klassiskentnu.

«Vår tids arkitektur»

Alle som har følger med på arkitekturdebatter om tradisjonell stil, vet at anklager om fascistisk stil kan sitte løst. Det er fristende å trekke paralleller til Albert Speers nazistiske nyklassisisme, eller annen fascistisk bruk av søyler og kupler. I tillegg var modernismen opprinnelig delvis ideologisk forsvart som et oppgjør med fortidens reaksjonære tankegods.

Den ideologiske forbindelsen med totalitære krefter virker å være svakere idag. Studentene melder i alle fall om mindre motstand på et slikt grunnlag. Det betyr ikke at de ikke møtes med noe kritikk. Unge personer, slik som medstudenter, har liten hang til slik kritikk, ifølge Emil Vindvik:

– Jeg kan nok ikke si jeg har hørt så mye negativt fra medstudenter. Det jeg har vært borti er vel heller enkeltpersoner i lærerstaben som er selverklærte blod-modernister og avfeier alt som minner om klassisk arkitektur som kopi, pastisj eller ren «planking», som om ikke all arkitektur er inspirert av annen arkitektur. Spørsmålet da er jo bare hvor du henter inspirasjonen fra. Og så har jeg jo fått slengt en kommentar om at vi ikke kan bygge slik, men må bygge med «vår tids arkitektur» uten at de gir en definisjon på hva det innebærer. Personlig liker jeg å definere «vår tids arkitektur» som den arkitekturen vi ser rundt oss i dag, noe som vil si at all arkitektur som står er «vår tids arkitektur», også den som er over 1000 år gammel.

Fortsatt en oppoverbakke

– Jeg blir fortsatt positivt overrasket over hvor stor interesse den norske befolkningen har for betydningen av det bygde miljøet. Det gjør meg veldig glad. Arkitekturopprøret har åpenbart gjort en fremragende jobb og de har vært gode på å tydeliggjøre misnøyen med modernismen, sier Branko.

Et godt studentmiljø vil være uunnværlig for at innsatsen vil bære varige frukter. Honningsvåg viser til betydningen av å samles i grupper og lære av hverandre. 

– Vi jobber så hardt vi kan for å bygge opp kunnskap i studentmassen på NTNU. Dette kan ikke alltid en professor lære deg. Nå har vi hatt syv studenter som har gjort dette på NTNU, og vi har allerede en egen undergruppe som blant annet organiserer seminarer, workshopper, og gjesteforelesninger. Vi får enormt mange påmeldte til disse. Vi ser at det vi gjør smitter over på de andre, også de som i utgangspunktet ikke driver med klassisk arkitektur. Slik sprer vi kompetanse blant medelever. Til syvende og sist avhenger det av vilje hos utbyggere og oppdragsgivere, men det er på lang vei arkitektene selv som kommer til å drive utviklingen.