Døden etter Gud

– Når vi nå har en forestilling om at vi råder over både liv og død, skyldes det en bestemt forståelse av hva mennesket er for noe: et autonomt vesen som ikke står til ansvar for noen overordnet autoritet, sier Kristin Bliksrud Aavitsland.

Publisert   Sist oppdatert

Når du og jeg dør, vil vi etter all sannsynlighet befinne oss på et sykehjem eller et sykehus. Vi vil være omgitt av «de hvitkledde», som min morfar kalte dem, altså leger og sykepleiere – så vel som deres maskiner og instrumenter og medikamenter. Alt vil være uvant, alt vil være fremmed.

Og når vi ligger der for døden, vil vi allerede – i det store og hele – være glemt. De som kjenner oss, vil avlegge oss besøk, for å ta farvel. Men vi vil ikke oppta noen plass i samfunnets bevissthet. Vi er allerede skåret av samfunnet, som råttent kjøtt.

Slik har det ikke alltid vært. Før var døden allestedsnærværende – selv de minste infeksjoner kunne være dødbringende og derfor måtte man bare forsone seg med døden som en naturlig og akseptert del av livet. Men etterhvert som helseinstitusjonene er blitt større og helseteknologien bedre, er døden dyttet ut i samfunnets randsone.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her