I subkulturer har man frihet til å leve rare liv, i fred for kontroll fra storsamfunnet

Jeg er i Berlin, på ferie sammen med min mannlige kjæreste. Jeg har gått så langt jeg har klart, med mine nerveskader og min forkrøplede fot, hofte og rygg.

I løpet av få dager har jeg oppsøkt en museumsutstilling om sexleketøy, kjøpt lesestoff om anarkistisk terrorisme i en venstreradikal bokhandel, spist vegansk i en kommunistisk kafe, danset til tekno med dopa kids på en klubb ved et bilverksted, og jeg har hengt på et par-tre skeive utesteder. I alle disse sammenhengene har jeg sklidd rett inn, friksjonsfritt, og jeg har følt meg trygg og hjemme.

På tross av dette har jeg bare et ytterst magert utvalg sexleketøy selv, jeg ville vært en av de første til å få nakkeskudd ved en kommunistisk revolusjon, jeg er tilhenger av å slå ned på terror, og er fryktelig dårlig på å spise dop. På skeive klubber burde jeg være innenfor målgruppa, men jeg er for gammel, utrent, hårløs, eller for lite kinky til å passe inn i noen av de vante målgruppene. Men, likevel trives jeg altså i disse rommene for subkulturer.