KOMMENTAR

Konflikten mellom Kina og USA om koronavirusets opphav tilspisser seg
Konflikten mellom Kina og USA om koronavirusets opphav tilspisser seg

Det er gode grunner til å mistenke at kinesiske forskere forårsaket pandemien

Det finnes ingen harde bevis, men det mangler ikke på indisier som peker i denne retningen. De kommende dagene vil kanskje kunne fortelle oss mer.

Publisert Sist oppdatert

I løpet av de nærmeste dagene forventes WHO å fremlegge sin interimrapport fra organisasjonens feltstudie i Kina, der opphavet til koronaviruset er gransket. Fremleggelsen av rapporten vil skje i et intenst politisk klima, der påstander fra de ulike stormaktene står sterkt imot hverandre.

Kineserne har hele tiden kategorisk avvist at landet har skyld i virusopphavet, og har fremmet et utall påstander i retning av at viruset enten har oppstått naturlig i Kina, naturlig utenfor Kina, eller – slik kinesiske myndigheter anførte tidlig i pandemien – at viruset ble brakt til Wuhan av amerikanske soldater.

På den andre siden av debatten står først og fremst amerikanske myndigheter, med delvis støtte fra andre vestlige lands etterretningsmiljøer. De har begynt mer enn bare å antyde at de mistenker Kina for selv å ha forårsaket pandemien gjennom et uhell i et av Wuhans mange laboratorier. Det er også verdt å merke seg at den amerikanske posisjonen ikke har endret seg etter at Joe Biden inntok Det hvite hus.

Tilløpet til denne debatten startet allerede for flere måneder siden, da den tidligere direktøren for britisk etterretning, Sir Richard Dearlove, uttalte at han mente dette var den mest sannsynlige forklaringen.

På nyåret har amerikanske myndigheter fulgt opp dette sporet. Den utgående presidentadministrasjonen publiserte et faktaark med opplysninger som de mener inkriminerer Kina. Joe Bidens presidentadministrasjon har altså videreført denne linjen og krevd større åpenhet fra kinesisk hold om virusopphavet. Og hans administrasjon har klargjort at de ikke uten videre vil akseptere WHOs granskning.

Å undersøke hvorvidt et laboratorieuhell kan ha forårsaket pandemien har imidlertid WHOs egne granskningsgruppe uttalt at de hverken kan eller vil. Etter få dager i Kina uttalte gruppen på en felles pressekonferanse med kinesiske forskere at gruppen vil forkaste laboratoriehypotesen, etter en vurdering av den som lite sannsynlig.

Som en ekstra liten plot twist fikk denne pressekonferansen WHOs generalsekretær Tedros Adhanom Ghebreyesus til å korrigere sin egen granskningsgruppes uttalelser, og fremholdt at laboratoriehypotesen fremdeles skal undersøkes. Og deretter gikk granskningsgruppens leder Peter Ben Embarek ut og tydeliggjorde at han anser sin egen granskningsgruppe som hverken egnet eller kompetent til å gjennomføre det oppdraget.

Når WHOs rapport kommer, kan vi derfor forvente at krangelen om sannheten om virusopphavet vil tilta betydelig.

På lederplass har allerede den amerikanske storavisen Washington Post anmodet Joe Bidens presidentadministrasjon om å frigi alle amerikanske etterretningsopplysninger som inkriminerer Kinas laboratorier som pandemiens opphavssted.

Skulle dette skje, vil informasjonskrigen om virusopphavet eskalere betydelig i løpet av de nærmeste ukene.

Helt siden april 2020 har Minerva gjennom flere nyhetssaker, intervjuer og kommentarer bidratt til belyse hvorfor mange – og altså amerikanske myndigheter inkludert – mistenker Kina for selv å ha forårsaket pandemien. For dette er altså situasjonen til tross for at de fleste ledende virusforskere har vært hevdet at dette er lite sannsynlig. Særlig tidlig i pandemien fremstilte mange forskere det også som på grensen til konspiratorisk. De siste ukene – etter at WHOs arbeidsgruppe holdt sin pressekonferanse i Kina – har også Facebook annonsert at de vil fjerne innhold som hevder at pandemien kan være menneskeskapt som «fake news».

I denne kommentaren tar vi mål av oss å oppsummere denne dekningen, og å forklare akkurat hvorfor debatten om koronavirusets opphav er i ferd med å skifte i retning av kinesiske laboratorier som en plausibel forklaring.

Hypotesen om naturlig opphav

I denne sammenheng er det naturlig først å se på de beste argumentene til dem som hever at pandemien er oppstått naturlig – altså, at viruset har oppstått blant dyr og derfra smittet til mennesker – og vil forkaste andre forklaringer som konspirasjonsteorier.

Det viktigste argumentet bak denne teorien om et naturlig opphav er like enkelt som det er åpenbart: Nye virus har gjennom hele menneskets historie smittet over fra dyr til mennesker. Og det finnes ingen historisk presedens for at nye sykdommer har oppstått som følge av noe annet enn dette.

I tillegg anfører den verdensledende forskeren Kristian Andersen ved Scripps Research i California at SARS-CoV-2 viruset ikke har egenskaper ved seg som tyder på noe annet enn en naturlig utvikling, med henvisning til at flere nylig oppdagede koronavirus i naturen viser at egenskapene til SARS-CoV-2 viruset ikke er unike, noe som ifølge ham «stemmer overens med SARS-CoV-2s naturlige opprinnelse, og er sterkt uforenlig med laboratorieopprinnelse».

Tanken bak dette resonnementet er at et virus som ser naturlig ut, mest sannsynlig også er naturlig, all den tid de fleste virus selvsagt er naturlige. Dermed er også hypotesen om et uhell i laboratorium lite plausibel, selv om den ikke kan utelukkes helt.

Andersen anfører også at det ikke finnes noen kjente virus som kunne vært brukt som utgangspunkt for å fremstille SARS-CoV-2 viruset. I så fall synes det også å være nær umulig å kunne fremstille et slikt virus kunstig.

Hypotesen om laboratorielekkasje

Dette resonnementet står i kontrast til hva USAs tidligere utenriksminister Mike Pompeo har omtalt som «enorme, men også stort sett omstendige indisier som peker i retning av Wuhans virologiske institutt som kilden til Covid-19». Han omtaler også denne bekymringen for å være noe så sjeldent i moderne amerikansk sammenheng som tverrpolitisk.

Hva disse bevisene Pompeo viser til i realiteten består i, forblir ukjent for allmuen. Anonymiserte etterretningskilder skal også ha omtalt denne informasjonen som «signifikant, men usikker»

Minerva har naturlig nok ikke tilgang til all informasjon amerikansk etterretning sitter på som kan peke i denne retningen, men mange av argumentene er allerede offentlig kjente.

Lokasjon

Pandemien ble først oppdaget i Wuhan, som er hjembyen til Kinas klart største forskningsmiljø på koronavirus. I en artikkel publisert allerede i februar 2020, men som siden er trukket, fremhevet den kinesiske forskeren Botao Xiao at et av laboratoriene kun ligger 280 meter fra matmarkedet der pandemien først ble oppdaget. I tillegg er Asias største virusbank, Wuhans virologiske institutt, som oppbevarer tusenvis av virus, kun 12 kilometer unna markedet. Xiao fremhever samtidig at flaggermus, som er kjent for å være primærkilden til SARS-koronavirus, hverken finnes naturlig i regionen eller omsettes på matmarkedet i byen.

Kristian Andersen anfører på sin side at den store geografiske avstanden mellom Wuhan, der pandemien oppstod, og habitatet til flaggermus som naturlig bærer på SARS-koronavirus er mindre relevant. Han mener at viruset mest sannsynlig har smittet over til menneske via en mellomvert. Den mest sannsynlige mellomverten fremholdes å være skjelldyr, som illegalt smugles til matmarkeder, og hvor virus med tilsvarende egenskaper som SARS-CoV-2 viruset tidligere er oppdaget.

Ingen naturlig smittekilde er identifisert

Et argument som likevel er egnet til å svekke Andersens hypotese om naturlig opphav, er at denne forklaringen så langt heller ikke har latt seg bekrefte, ved at man har klart å identifisere dyret som SARS-CoV-2 smittet over til mennesker fra. Under den forrige SARS-epidemien i 2003 klarte man etter få måneder å avdekke at smittekilden var asiatisk palmesivett. Og Kina tok grep for å drepe tusenvis av dette fredede dyret, for å forhindre at SARS smittet over til mennesker på nytt.

Under den pågående etterforskningen av virusopphavet er en naturlig smittekilde ennå ikke avdekket, til tross for at store ressurser er dedikert til å gjøre nettopp dette.

Tidlig tilpasning til mennesker

Et annet argument for laboratorieopphav er fremført av Alina Chan ved Broad Institute of MIT and Harvard. I en forskningsartikkel publisert i mai 2020 anfører hun at da «SARS-CoV-2 viruset først ble oppdaget i slutten av 2019, var det allerede pre-tilpasset for overføring av smitte mellom mennesker i en grad som tilsvarer sen-epidemien SARS-CoV (viruset som forårsaket den første SARS-epidemien i 2003)».

Denne observasjonen er relevant fordi det normale evolusjonsløpet for virus som smitter over fra dyr til mennesker, vil være raske mutasjoner i en tidlig fase for å tilpasse seg en ny vertsorganisme. Når man ikke kan observere slike mutasjoner i starten av epidemien, peker dette ifølge Chan i retning av at viruset er forhåndstilpasset til mennesker før det ble oppdaget. Og slik tilpasning kan ha skjedd i et laboratorium.

Kristian Andersen anfører på sin side at denne tilpasningen kan ha skjedd ved at viruset lenge sirkulerte mellom mennesker før det ble oppdaget.

Uhell i lab er en kjent risiko

Uhell i laboratorium forekommer oftere enn de fleste liker å tro. Etter den forrige SARS-epidemien unnslapp viruset SARS-CoV-1 hele fire ganger fra laboratorier i Asia, der de ble oppbevart i forskningsøyemed. To av disse tilfellene stammet også fra det samme laboratoriet i Beijing, og ett av dem resulterte også i dødsfall. I 2003 var bekymringen for dette så stor at WHO fremholdt uhell i laboratorium som en betydelig risiko for en ny SARS-epidemi, og utformet nye retningslinjer for behandling av SARS-koronavirus.

Fra lekkede amerikanske dokumenter er det også fremkommet at amerikanske diplomater var bekymret for sikkerheten ved Wuhans virologiske institutt så sent som 2018.

Da Minerva forespurte WHO om de fremdeles anser uhell i lab for å utgjøre en slik risiko, kunne WHO bekrefte at de ville se på denne muligheten – men at en svakhet med denne hypotesen er at det ikke er «kjennskap til at noen laboratorier har oppbevart viruset forut for utbruddet».

Det bringer oss til stridens kjerne.

Kontroversielle eksperimenter

Gjennom flere år har kinesiske forskere, i samarbeid med blant annet amerikanske forskere, ervervet stadig mer sofistikerte kapasiteter for å bearbeide virus. En av de mest kontroversielle metodene er det som kalles gain-of-function, der et allerede eksisterende virus tilføres nye egenskaper. Metoden er egnet både til å forsøke å forutse hvilke virus som kan skape nye epidemier og til vaksineutvikling, men den er også vurdert som risikabel ved at forskerne selv risikerer å skape en nytt og farlig virus. I 2014 ble derfor bruk av gain-of-function i amerikansk virusforskning forbudt. Fra slutten av 2017 ble dette likevel igjen tillatt.

I hele denne perioden har imidlertid gain-of-function vært tillatt i Kina, og i publiserte forskningsartikler kan man lese hvordan kinesiske forskere har lykkes med å skape nye SARS-koronavirus blant annet ved å bytte ut bestanddeler i et allerede eksisterende virus. Et av de mest omdiskuterte forsøkene kom i 2015 som følge av et kinesisk-amerikansk samarbeid, der forskerne endret et allerede eksisterende SARS-koronavirus på en måte som gjorde det mulig for viruset å infisere humane luftveier.

Blant medforfatteren til denne forskningsartikkelen finner vi både Zheng-Li Shi ved Wuhans virologiske institutt og Ralph Baric ved universitetet i North Carolina. Baric har i senere intervjuer forklart at det for utenforstående er umulig å vite om det er denne forskningsmetoden som har gitt liv til SARS-CoV-2, med henvisning til at kineserne oppbevarer en stor mengde ukjente patogener og at manipulasjon av disse ikke nødvendigvis vil legge igjen spor.

«I kimæreviruset vi skapte sammen med professor Zheng-li Shi fra Wuhans virologiske institutt i USA i 2015 la vi igjen signaturmutasjoner, slik at dette kunne identifiseres som et resultat av genetisk manipulasjon. Uten dette finnes er det ingen måte å skille et naturlig virus, fra et som er laboratoriefremstilt, på», uttalte Baric til italiensk fjernsyn i fjor.

En ytterligere tilpasning av et slikt virus til å smitte mellom mennesker kan skjedd ved at viruset dyrkes videre i humanceller, noe Baric og Zheng-li Shi også demonstrerte at var mulig med det nye viruset de hadde skapt.

Det er dette spørsmålet som lå til grunn for kontroversen rundt den norsk-britiske forskerduoen Birger Sørensen og Angus Dalgleish. De mener nemlig å se spor av genetisk manipulasjon, og anfører at SARS-CoV-2-viruset har sammenfallende egenskaper med koronaviruset SADS, som skapte en epidemi blant griser i Kina i 2018. De argumenterer for at SARS-CoV-2 enten direkte eller indirekte har tilegnet seg egenskaper fra SADS, som har gjort det mulig for viruset å benytte nye reseptorer for å binde seg til celler hos mennesker i øvre luftveier. De to mener at dette, sammen med den dokumenterte historien for gain-of-function-forskning i Kina, utgjør et sterk bevis for at SARS-CoV-2 er manipulert frem.

Artikkelen til Sørensen og Dalgleish om dette spørsmålet er riktignok svært kontroversiell, og er refusert hos flere vitenskapelige tidsskrifter. Da både NRK og Minerva intervjuet Sørensen om hans synspunkter i fjor sommer, var kritikken blant annet at man ikke burde slippe til så alvorlige påstander som ikke var fagfellevurdert. De to har også fått sterkt kritikk av for eksempel Kristian Andersen. Minerva har likevel publisert den refuserte artikkelen, med henvisning til at hovedinnholdet allerede var brakt inn i det offentlige ordskifte både i Norge og internasjonalt.

I ettertid har Minerva også intervjuet andre virologer om funnene til Sørensen og Dalgleish. De er ikke villige til å trekke like bombastiske konklusjoner, men fremholder likevel funnene som interessante.

Baric viser altså teknologien for å endre virus på en måte som kunne lede til et virus som SARS-CoV-2. Sørensen og Dalgleish har en mer kontroversiell teori om at viruset har tatt til seg egenskaper fra SADS-viruset. En manglende brikke er likevel at heller ikke de demonstrerer hvilket virus de mener er utgangspunktet for SARS-CoV-2. Dermed står fortsatt Kristian Andersens påstand om at ingen kjente virus kunne vært brukt som «backbone» for SARS-CoV-2.

Manglende innsyn og villedende forklaringer

Problemet med Andersens argument er imidlertid at fravær av internasjonal kjennskap til et slikt virus, ikke med nødvendighet impliserer at det ikke eksisterer.

Det nærmest beslektede viruset til SARS-CoV-2 som i dag er kjent, ble publisert av Wuhans virologiske institutt først etter at pandemien var oppdaget – i forskningsartikkelen «A pneumonia outbreak associated with a new coronavirus of probable bat origin». Dette viruset, med navn RaTG13, er 96,2 prosent identisk med SARS-CoV-2-viruset.

I den første omtalen av RaTG13-viruset skriver forskerne ved Wuhans virologiske institutt at denne sekvensen først ble kartlagt etter at man hadde oppdaget likheten mellom en bit av viruset hentet fra en tidligere innsamlet virusprøve i 2013 og SARS-CoV-2.

Denne forklaringen har imidlertid Wuhans virologiske institutt siden måtte presisere i et addendum som misvisende. Forskerne oppgir nå at viruset ble kartlagt allerede i 2018. At akkurat dette viruset ble kartlagt på et tidligere tidspunkt enn kineserne først har oppgitt, kan synes å være en trivialitet, eller kanskje en tilfeldig unøyaktighet, i deres første omtale av det.

Men det kan også tolkes i retning av at Wuhans virologiske institutt oppbevarer en rekke virus, som så langt ikke er kjent for omverden, og som i teorien godt kunne blitt benyttet til å utvikle SARS-CoV-2-viruset. Dette er den mest kontroversielle – og ubeviselige – delen av Sørensens og Dalgleishs artikkel – men de er langt fra de eneste som problematisert manglende åpenhet hos kineserne også på dette punktet. Alina Chan ved Broad Institute har også fremholdt at datagrunnlaget som peker i retning viruset ble overført til mennesker fra skjelldyr er mangelfullt.

Det er også senere blitt bekreftet at RaTG13-viruset ble oppdaget i en gruvesjakt i Yunnan, der flere gruvearbeidere var blitt syke. En av legene som behandlet dem, antok at var et ukjent SARS-koronavirus som hadde forårsaket sykdommen. Heller ikke denne informasjonen kom frivillig fra kinesiske myndigheter, men ble funnet i en obskur kinesisk mastergrad og delt på nett av en anonym Twitter-bruker.

Når det kommer til publiseringen av selve RaTG13-viruset, er det også av betydning at forskerne ved Wuhans virologiske institutt antagelig ikke hadde noe annet valg enn å dele denne sekvensen med omverden. Prøven viruset er hentet fra, ble lastet opp i en internasjonal database allerede i 2016. Og denne virusprøven, som kun inneholder 370 av totalt 30 000 posisjoner, er 99 prosent identisk med SARS-CoV-2-viruset. Om Wuhans virologiske institutt ikke hadde delt den fulle sekvensen med omverden, ville anklagene om at denne virusprøven inneholdt SARS-CoV-2-viruset kommet fort.

Hvilke andre virus Wuhans virologiske institutt oppbevarer som ligner på SARS-CoV-2-viruset, er det ingen som kan vite, men det er på det rene at forskerne i en årrekke har innsamlet virus fra flaggermus i Sør-Kina, uten at man kan forvente at samtlige av disse virusene er publisert for omverden.

Wuhans virologiske institutts passordbeskyttede virusdatabase har vært offline siden pandemien startet, og utilgjengelig for omverden. Instituttet har selv begrunnet dette med behovet for å beskytte databasen fra hackerangrep, men denne begrunnelsen fremstår som hul. En kopi av denne databasen kunne og burde vært delt på tidlig tidspunkt, uten at man ville løpt den samme risikoen for dataangrep.

Det er i tillegg verdt å merke seg at prøven av RaTG13-viruset heller ikke er delt med omverden med den begrunnelsen at «prøven er oppbrukt». Denne påstanden er selvsagt umulig for utenforstående å ettergå, men det fremstår i det minste som pussig at en prøve som ble oppbrukt under sekvensering, likevel muliggjorde å kartlegge sekvensen i sin helhet.

Oppsummert er svært lite rådata, som er egnet til å fortelle om hvilke virus Wuhans virologiske instiutt har oppbevart eller arbeidet med, tilgjengelig for offentligheten – utover det som er beskrevet i allerede publiserte forskningsartikler forut for pandemien. Og med tanke på hvordan Kina har avslått forespørsler om å se rådata fra WHOs granskning, er det mye som også tyder på at dette er intensjonen fra Kinas side.

Hvor mistenkelig denne atferden fra kinesiske myndigheter er, er dog et åpent spørsmål. Under den forrige SARS-epidemien i 2003, nektet Kina også lenge det internasjonale samfunnet innsyn i hva som foregikk. Men den gangen vet vi at de ikke hadde annet å skjule enn at det foregikk en helt naturlig epidemi.

Sykdom blant lab-ansatte i Wuhan høsten 2019

I faktaarket fra det amerikanske utenriksdepartementet, som ble publisert omtrent samme dag som WHOs granskere landet i Wuhan, skrives det at «den amerikanske regjeringen har grunn til å tro at flere forskere i Wuhans virologiske institutt ble syke høsten 2019, før det første identifiserte tilfellet av utbruddet, med symptomer som var i samsvar med både Covid-19 og vanlige sesongmessige sykdommer».

Dersom det hadde latt seg dokumentere at en eller flere ansatte ved Wuhans virologiske institutt på et tidlig tidspunkt var syke med Covid-19, ville det utgjøre et svært sterkt bevis for at kineserne lyver om hendelsesforløpet som ledet opp til pandemien. Men amerikanske myndigheter oppga ingen indikasjon på hvor de har denne informasjonen fra, eller andre forhold som var egnet til å underbygge påstanden.

Her blir med andre ord sporene kalde.

Hvem er troverdig?

For en lekmann er det ikke lett å navigere i informasjonsjungelen som omgir debatten om koronavirusets opphav. Det finnes ingen harde bevis som er egnet til enten å bekrefte eller avkrefte noen av hypotesene. En vurdering av hva som er mest sannsynlig, må derfor gjøre på bakgrunn av indisier. Flere av disse krever dyp innsikt og forståelse innen det virologiske fagfeltet. En fallgruve her er også det faktum at hypotesen om naturlig opphav er enkel og kjedelig, mens hypotesen om et laboratorieuhell er kompleks og spennende – og dermed også lettere å la seg besnære av.

Det er likevel verdt å konstatere at det finnes en dyp uenighet, delvis mellom forskere på samme fagfelt, men delvis også mellom hovedsynet innen to ulike fagmiljøer – som begge kan sies å ha relevante kompetanse på dette området: virologer på den ene siden og etterretningsmiljøer på den andre.

Flertallet av virusforskerne som deltar i denne debatten, heller mot at laboratoriehypotesen er lite sannsynlig. Man hører imidlertid sjeldnere forskere som avviser at det er mulig rent virologisk. Og i hvert fall så lenge flere hypoteser er virologisk mulige, er spørsmålet om hva som har skjedd, eller om hva som er mest sannsynlig, ikke utelukkende et anliggende for virusforskere.

Hvem som er de mest troverdige aktørene i denne debatten, må derfor bygge på en kombinasjon av tre forhold: Det første er hvor god tilgang man har på relevant informasjon om viruset, konteksten og hendelsesforløpet. Det andre er hvor dyktig man er til å behandle denne informasjonen. Og det tredje er hvorvidt man har en egeninteresse som er viktig for hvordan offentligheten bedømmer analysen.

Med slike vurderingskriterier i bakhodet er det ikke åpenbart at virusforskerne som protesterer heftig mot laboratoriehypotesen, er de mest troverdige aktørene i dette spørsmålet. Flere forskere har selv investert prestisje i å fremme kontroversielle gain-of-function-eksperimenter innen virusforskningen. Om det skulle vise seg at SARS-CoV-2-viruset er et produkt av denne forskningen, er ikke omdømmetapet avgrenset til Kina.

Det er også en mulighet for at forskere kvier seg for å uttale seg til fordel for laboratoriehypotesen, på grunn av dens omfattende politiske implikasjoner. Det er naturlig å tenke at man trenger svært gode beviser for å implisere Kina – og at simpel sannsynlighetsovervekt ikke vil være nok til at man vil påstå at instituttene i Wuhan er skyldige. Gjennom store deler av epidemien har også laboratoriehypotesen vært forbundet med tidligere president Donald Trump, som ikke er noen populær mann på de fremste amerikanske universitetene. Han kan dermed ha bidratt til å gjøre teorien radioaktiv.

Virusforskere kan heller ikke antas å ha et like godt informasjonstilfang som etterretningstjenestene. De baserer seg utelukkende på den informasjonen som er kjent, og ofte først og fremst den virologiske komponenten. Ofte mangler de også kompetanse til å bedømme informasjon av mer politisk natur. Etterretningen derimot har nettopp innsamling og behandling av sensitiv informasjon, som andre land kanskje ikke ønsker å dele, som sin primære beskjeftigelse.

Etterretningstjenesten er til gjengjeld underlagt politisk kontroll og kan derfor mistenkes for å ha sin egen agenda, ved at man ønsker å sverte Kina ved å fremme spekulasjoner som skader deres omdømme. Spesielt var dette en relevant bekymring mens Trump var president, på grunn av hans bruk av motstand mot Kina for innenrikspolitiske formål. Når den amerikanske posisjonen synes uendret etter at Biden ble president, svekkes den bekymringen noe.

Et tilleggspoeng er selvsagt at ulike fagmiljøer har en tendens til å anta at svaret på et konkret spørsmål ligger innenfor deres eget domene, noe som kan føre til en bekreftelsestendens hos både virusforskere og etterretningen om at deres egne metoder er det som skal gi oss svaret.

Det blir derfor spennende å se hvordan Joe Bidens nye presidentadministrasjon vil håndtere dette spørsmålet når WHOs rapport kommer. Biden fremstår i motsetning til Trump som mindre interessert i å fremme ubegrunnede påstander om Kina, og opptrer med større troverdighet enn i sin forgjenger i øynene til resten av verden.

For i sum fremstår grunnene til å mistenke at noe er råttent i Wuhan, som gode nok til å tenke det utenkelige. Nå må vi bare vente og se. .