SPALTIST

Tilliten balanserer på en knivsegg

Målet med myndighetenes tiltak er å håndtere pandemien, ikke løse ruspolitiske utfordringer. Folk håndterer hverdagen på ulike måter og trenger ikke moraliseres over.

Publisert Sist oppdatert

Under nedstengingen før jul ble vi bedt om å holde ut. «Vi er snart der», var omkvedet. Bare over den kneika her nå, så har vi vaksinen. Og delvis var jo det rett – alt i romjulen hadde landets to allmennkringkastere minutt for minutt-dekning av at den første vaksinen ble satt. Og siden har det jammen også vært omtale av at samme person fikk satt sin andre dose. Men det er opplagt krevende å finne lyspunkter i hverdagen når nyhetene må lete blant sprøytespisser for å finne noe positivt.

Selv satt jeg med følelsen av bedrag.

Et godt samfunn for min del er et samfunn som forsvarer friheten vår. Og for å ha mest mulig frihet må vi ha «rule of law» og «common sense». Og for at folks tillit ikke skal utfordres gjennom forventningsbrudd; realisme. Selv om jeg ikke definerer meg som en av de mest autoritetstro, har jeg vært opptatt av å følge smittevernreglene. På tross av noen ganger å finne inspirasjon gjennom opprør, er jeg – tross alt – pragmatisk anlagt. Men nå var jeg forbanna. Pandemien hadde ført til at to av barna mine ikke kunne komme hjem til jul, slik de skulle. Etter måneder uten å ha vært sammen var det mye tøffere enn det meste annet 2020 bragte med seg for min del. Og jeg trodde ikke på at nirvana ventet rundt nyttårssvingen.

«Snart kommer vår dag», sa statsministeren i sin nyttårstale, som en fin oppfølging av den positive sprøytespissoptimismen folk klamret seg til i romjulen. Få dager senere stengte hun samfunnet enda mer ned. «Vi gjør et krafttak nå, sånn at vi kommer oss gjennom kneika», var tonen. For min del betydde det at et bursdagsselskap jeg hadde lyst til å invitere venner til i anledning av at jeg ble 46 og dermed rykket opp i risikogruppe 9 i vaksinasjonskøen, måtte utsettes med 14 dager. Men heldigvis kunne det se ut som om den utsatte julefeiringen med barna som ikke kunne komme i jula, kunne gå som planlagt den helgen vi har bak oss nå – hvor vi kunne kombinere med bursdagsfeiring for to av tre barn.

Men dagen vi skulle få, var ikke i mårra. Eller om to uker. Det ble ikke noen utsatt julefeiring eller et høyst etterlengtet besøk fra barn som ikke har vært hjemme siden oktober. For det viste seg at mens statsministeren holdt sin nyttårstale, var det et utbrudd av et mutantvirus i Nordre Follo. Som ingen visste om før det nesten var gått tre uker. Og konsekvensen av dette var ikke bare at det krafttaket statsministeren ba oss være med på ble forlenget; for rundt 2 millioner mennesker i Stor-Oslo ble de faktisk strengere også. De fleste butikker holdes stengt. Barnehager er på rødt nivå. Flere folk blir permittert og mister jobben. Og jeg måtte nok en gang avlyse en liten ansamling venner for å feire min elevasjon i risikogruppehierarkiet, som skulle funnet sted kommende helg.

Alt dette plager meg. Intenst.

Men det er ikke bare savn og plager. Det er bekymringer også.

Fredag i forrige uke, 22. januar, ble en hektisk dag for mange. Særlig for myndighetene, som forsto at test- og analyseregimet som finnes, er komplett uegnet til å kunne brukes i et moderne samfunn med de forventninger vi har til sanntidsinformasjon. Plutselig satt vi med opplysninger om at prøver tatt av Covid-smittede i Nordre Follo ved årsskiftet, var av det muterte, britiske viruset. Folk hadde dødd av det. Og myndighetene ante hverken når det kom dit, hvor mange som var smittet, eller hvor det hadde spredd seg. De visste bare at virusvarianten sprer seg raskere enn det opprinnelige viruset, og kombinert med at det pendler titusenvis av mennesker til, fra og gjennom Nordre Follo hver dag, var det gode grunner til å tro at denne smitten var mer omfattende enn det vi nå visste. Det hadde tross alt fått lov til å herje fritt i mer enn fjorten dager.

Men kombinert med de inngripende tiltakene, noen av dem strengere enn i mars 2020, så vi også gjenfødelsen av et fenomen jeg ikke hadde savnet – en variant av bygdedyret. Det mener å ha rett til å mene hva folk trenger eller ikke, kan klare seg uten og som ikke går av veien for å skjelle ut helt vanlige folk som garantert gjør så godt de kan i sin hverdag.

Det gikk fort for seg fredag 22. januar. Det tar tid å kommunisere hva som bestemmes av tiltak, og det er ikke alltid det er like logisk hvorfor noe holdes åpent eller noe holdes stengt. Men en premiss har vært førende for myndighetenes tiltak under hele perioden med pandemi: Målsetningen – den eneste – har vært å begrense smittespredning. Derfor legges det begrensninger på forsamlinger, det anbefales folk å møte færrest mulig andre. Og virkemiddelet for å få dette til er å bremse mobiliteten i samfunnet.

Fredag ble det fastslått at kun nødvendige butikker skal få holdes åpne. Altså matvarebutikker og apoteker. Siden vi har valgt å organisere oss slik at vi har monopolutsalg av vin og brennevin, ble Vinmonopolet stengt i tiltakssonen – herunder også Oslo. Reaksjonene var forutsigbare. I kommunene rundt tiltakssonen ble det lange køer ved polutsalgene lørdag 23. januar, til løpende nyhetsdekning og med skarp omtale i sosiale medier. De som sto i kø var egoister. De brydde seg ikke om krisen vi står i. De var alkoholikere. Hva er det med folk som ikke klarer seg uten en flaske vin en ukes tid? Hvorfor er folk så idioter at de ikke har bestilt varene for å få dem hjemlevert? Eller som en jeg kunne lese i sosiale medier: Har vi virkelig blitt en nasjon hvor folk er villige til å bli halvkriminelle for en flaske burgunder?

Vel.

Det er nok riktig at noen fra Oslo tok handleturen i Bærum lørdag 23. januar, slik det er hver eneste lørdag. Men Bærum er også landets femte største kommune i folketall, og befolkningen der har erfaring med at det som bestemmes for Oslo dag én, blir gjeldende for Bærum dag to eller tre. De kan befolke egne køer. Den viktigste erfaringen var imidlertid at det myndighetene mente skulle ha begrensende effekt for mobilitet, faktisk hadde omvendt effekt. Mobiliteten økte! Derfor kom det søndag melding om at polutsalg i tiltakssonen skulle få holde oppe om de ikke var en del av kjøpesentre (som skulle holdes stengt). Det er i grunn et sjeldent lyspunkt i en ellers kjip tid, at myndighetene viser denne pragmatismen. For målet var ikke å hindre folk en vinflaske, men å hindre mobilitet.

Men selvsagt var ikke dette noe som kunne skje uten at det ble slått alarm. Igjen. Mandag 25. januar var de falske motsetningenes festdag, anført av rusmiddel- og barneorganisasjoner som kom på banen. Visste ikke regjeringen at barn lider under foreldres rusmisbruk? Redd Barna hadde en plakat i sosiale medier om at regjeringen var mer opptatt av åpne pol enn åpne skoler. Vårt Land melder om «sterke reaksjoner» på regjeringens omgjøring. På Facebook endte jeg opp med å diskutere temaet med en tidligere redaktør (og avholdsmann), som målbar noenlunde de samme synspunktene. Plutselig var én uke med stengte polutsalg det som var redningen for sårbare barn som har rusmisbrukere som foreldre.

Er det virkelig noen som tror det?

Actis-generalsekretæren viste både forstand og uforstand da hun sa at hun forsto at det «er smittevernfaglige grunner her, men dette kan ikke føles bra for barn og unge». En kan nesten tro at det som skjer under en pandemi er ruspolitikk. Men det er ikke det.

Målet er å håndtere pandemien!

Bremse smitte, ha kapasitet til å behandle syke og vaksinere friske slik at vi kan komme tilbake dit hvor vi kan snakke om alle andre hjertesaker – og ikke kun dette fordømte viruset og hvordan det beslaglegger friheten vår, ødelegger hverdagslivene våre, hindrer oss fra å være sammen med dem vi trenger og er glade i, og til å møte andre og oppleve mer.

Og i akkurat dette er det en hårfin balanse mellom nøktern optimisme og den totale avgrunn. Folk som bor med andre har det sosialt annerledes enn de av oss som bor alene. De som har en jobb som krever at de beveger seg – de blir færre og færre, dessverre – har en annen hverdag enn de av oss som utelukkende sitter hjemme. De som bor i villa eller har et brukbart bevegelsesrom, har det annerledes enn de av oss som bor i blokkleiligheter.

Aksepten for disse variasjonene er også pandemihåndtering. Så om jeg, som bor alene, faktisk mener at det jeg har behov for i min hverdag er friheten til selv å kunne bestemme om jeg vil ta meg et glass vin eller en Gin Tonic når jeg vil (og derfor mener jeg vin og brennevin er dagligvare, slik det er i resten av verden), så er det faktisk en mikropremiss oppi hele pandemihåndteringen på makronivå. Og disse halvmoralistiske antydningene om hva jeg trenger eller ikke, eller utsagn som «herregud, folk må da klare seg uten vin en uke», er ikke bare dypt provoserende, men de er på sitt vis faktisk mer inngripende enn selv de bestemmelsene som kommer fra myndighetene. Det er som å ha meninger om hva som skjer bak lukkede gardiner – et fenomen jeg trodde var mer vanlig på landet, men som åpenbart lever i beste velgående selv i storbyen.

Skjønner disse menneskene som føler seg berettiget til å mene noe om hvordan jeg lever mitt liv med pandemihåndtering, at et såpass lite, men samtidig symboltungt poeng som åpne eller lukkede polutsalg, også er spørsmålet om nasjonale regler for å håndtere et regionalt utbrudd? Eller om vi skal gå til fullt portforbud i tiltakssonen? For det er naturligvis dette som ville vært myndighetenes alternative måter å håndtere den store mobiliteten de stengte polutsalgene i Oslo og omegn førte til lørdag 23. januar. Hverken idrettslag, samboende med sterke oppfatninger om hvordan andre bør leve livene sine eller barn av foreldre med rusproblemer ville fått det bedre gjennom disse alternativene.

Lysglimtet er imidlertid at det virker som om myndighetene, i motsetning til visse folk, faktisk har denne forståelsen, og ønsker å legge til grunn for mest mulig normalitet innenfor svært begrensede rammer. Det er klokt, for jeg tror nemlig også at vi beveger oss på en knivsegg når det gjelder tillit. Nordmenn har en seiglivet myndighetslojalitet og sterk kollektivistisk innstilling. Men vi har beveget oss inn i et grenseområde nå, delvis fordi pandemien har pågått i snart et år, og delvis fordi så mange hadde så sterke forventninger til at «vår dag kommer». Forventninger som gjennom årets første måned har blitt kraftig moderert.

Selv om det foreløpig ikke har vært et godt nytt år, har vi fremdeles grunner til å håpe på at det blir et bedre år etter hvert. Det tar bare tid.

Skal vi klare det, må den tiden fylles med mer forståelse for variasjoner og mindre meninger om hva andre burde trenge eller kunne klare seg uten. Mer pandemihåndtering og aksept for at det faktisk er det vi som samfunn skal løse, og mindre falske motsetninger.

Vi må strengt tatt bare fortsette å ta oss sammen.

Hver dag.