MDG må beholde to talspersoner: Det handler om likestilling og fordeling av makt

Faktum er at vi har levert svært gode valgresultater med to talspersoner.

Publisert   Sist oppdatert

I det siste har det blitt stilt spørsmål ved om vi som er medlemmer av Miljøpartiet De Grønne kan håndtere interne uenigheter konstruktivt. Eller om vi klarer av å debattere uten å ekskludere den ene eller andre parten. La derfor debatten om hvorvidt talspersonmodellen til Miljøpartiet De Grønne er klok eller ei, statuere et eksempel på hvordan vi kan ha en livlig og engasjerende debatt samtidig som vi ønsker debatten velkommen og stimulerende for god organisasjonsutvikling.

8. november fikk min gode partifelle, Anders Skyrud Danielsen, en tekst publisert hos Minerva som omhandlet hvorvidt De Grønne overhodet burde velge en ny mannlig talsperson når Rasmus Hansson avgår. Eller om vi istedenfor skal erstatte talspersonene med en leder og en eller flere nestledere. Dette er en gjentakende debatt, og Danielsen mener at tiden er moden for en omorganisering. Dette gjør både gjennom å vise til norske kommentatorer i nåtid og gjennom en kort gjennomgang av den grønne bevegelsens europeiske historie.

Det som var mangelfullt med historiegjennomgangen, var at min partifelle ikke fokuserte så mye på hva de faktiske ideene bak talspersonmodellen er, og hvilken motmakt modellen kan utgjøre.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her