Kan man være et dårlig menneske, men en god politiker?

Trond Giske, Ulf Leirstein og Kristian Tonning Riise kan ikke lenger være gode politikere. Men hvorfor ikke, egentlig?

Publisert   Sist oppdatert

Cæsars kone må ikke engang kunne mistenkes, skal Cæsar i sin tid ha sagt.

Stakkars Pompeia gjorde antagelig heller ikke så meget galt. Det eneste hun gjorde, var å arrangere en fest der menn ikke skulle ha adgang. Men en mann, Publius Clodius Pulcher, snek seg inn likevel, forkledd som kvinne, for å forføre henne. Så ble hun altså likevel mistenkt, og Cæsar sørget prompte for at hun ikke lenger var hans kone.

Maksimen gjengis i blant som en klok påminnelse til prominente menn og kvinner om ikke å stille seg slik at man kan mistenkes for å ha gjort noe galt; i blant husker man også kanskje hvor urimelig det var at den formodentlig uskyldige Pompeia skulle få en slik straff.

Denne ukens fallerte triumvirat – Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein – ligner ikke på den uskyldige Pompeia; de minner mer om Publius Clodius Pulcher: En kynisk maktpolitiker som skaffet seg sex gjennom å misbruke sin rolle.

Men sakene aktualiserer i en viss forstand samme spørsmål: Hvorfor måtte Cæsar skille seg fra Pompeia?

Poenget med spørsmålet er ingenlunde å bagatellisere det Giske, Riise og Leirstein har gjort. Det er til dels svært alvorlige forhold som er avdekket. Det handler i stedet om å forsøke å forstå når og hvorfor vi mener at moralske brister diskvalifiserer fra politiske verv.

Ett utgangspunkt for å reflektere rundt dette spørsmålet kan være at det er relativt vanlig å insistere på at vi ikke bare ønsker oss «dydsmønstre» som politikere. Det kan være etter at noen innrømmer bruk av svart dagmamma, utleie av stabbur uten tillatelse eller en utroskapshistorie eller to. Det siste har rett nok sjelden vært omtalt i norske medier; det er et fenomen vi først og fremst kjenner fra USA.

Det er en variant av dette vi finner i Carl I. Hagens uttalelse  til Vårt Land – fremsatt om Giske, og før de mest alvorlige anklagene mot Tonning Riise kom: «Etter metoo-kampanjen er det ingen som har lyst til å si høyt at de syns det Giske har gjort, bare er en bagatell. Men vi må huske at metoo har endret spillereglene for hva vi syns er akseptabelt. Nå blir ting Giske gjorde for 15 år siden, vurdert opp mot dette regelverket. Det som før var normalt, er nå urimelig.»

Clinton og Kennedy

Hagen tar feil, men for å forstå hvorfor kan det være klokt å se nettopp hvordan samfunnet vurderte personlig integritet og moral tidligere. To politikere fra tidligere tider som er forblitt populære til tross for grove overtramp, er Bill Clinton og John F. Kennedy.

Clintons kvinnehistorier er ikke begrenset til affæren med Monica Lewinsky, på et tidspunkt da hun var en 22 år gammel intern og han var en 49 år gammel president. Han er også blitt anklaget av Juanita Broaddrick for voldtekt, og for seksuell trakassering av Paula Jones. Voldtektssaken kom aldri til rettsvesenet, og trakasseringssaken ble henlagt – men vi ville formodentlig vurdert disse sakene ganske annerledes om de var kommet opp i dag. Men de fleste liberale mennesker støttet Clinton i riksrettssaken den republikanske kongressen kjørte mot ham. Og Clinton avsluttet sin presidentperiode som en populær mann – 63,5 prosent av velgerne mente han gjorde en god jobb.

John F. Kennedy rangeres jevnlig som en av de ti beste amerikanske presidentene. Mange av hans kvinnehistorier var ukjent mens han var president. Men historien om hvordan den 44 år gamle presidenten skjenket sin 18-årige intern Mimi Alford og deretter innledet et seksuelt forhold til henne, og blant annet fikk henne til å utføre fellatio på sin venn Dave Powers, ble kjent i 2003, uten at det har påvirket JFKs popularitet.

Få vil i dag forsvare deres bruk og misbruk av unge kvinner. Men fortsatt overskygger det ikke det politiske virket: De var kanskje dårlige mennesker, men gode politikere. Handlingene var kanskje uakseptable, men de var ikke diskvalifiserende. Det er i hvert fall en vanlig holdning.

Krigshelter og crooks

Det var ikke det at man ikke brydde seg om politikernes dygder. Men hver tidsalder har sine egne sentrale moralske kamper som utkjempes. Det påvirker hva som ansees som en politikers sentrale dygder. Og Kennedy hadde oppvist sin tids sentrale dygder: Han var en krigshelt, som reddet sine medsoldater og fortsatte kampen mot fienden selv etter at han var blitt såret.

Han var til gjengjeld en avholdt predikant, og formodentlig på andre områder et dydsmønster.

I dette var han heller ikke noen ensom svale blant USAs etterkrigspresidenter. Den første nye presidenten etter andre verdenskrig var Dwight D. Eisenhower, generalen som vant krigen. Etter drapet på Kennedy overtok Lyndon B. Johnson. Han var kongressmedlem da japanerne angrep Pearl Harbor, men ble innkalt til militærtjeneste, og ba om å kamptjeneste. Det fikk han ikke, men han ble senere sendt som utsending fra presidenten for å observere situasjonen i Stillehavet. Her havnet han under ild, og mottok en sølvstjerne for mot i strid.

Richard M. Nixon, som på andre måter var en «crook», ba også selv om aktiv sjøtjeneste i marinen, og ble sendt til Papua Ny-Guinea, rett nok ikke i kamptjeneste. Gerald Ford var antiluftvernssoldat på USS Monterey. Jimmy Carter rakk ikke å tjenestegjøre under krigen; han ble uteksaminert fra krigsskolen i den amerikanske marinen i 1946 – men han rakk i hvert fall å få med seg World War II Victory Medal. Ronald Reagan var den første presidenten etter krigen som ikke hadde tjenestegjort i et krigsteater – dårlig øyne satte en stopper for det; men han tjenestegjorde i luftvåpenet på amerikansk jord.

Neste president, George H. W. Bush, var derimot en god gammeldags krigshelt, som bombet japanske militære mål etter at hans eget fly hadde tatt fyr, hoppet ut i fallskjerm, hvor han ventet timesvis i åpent hav på å reddes. Vi må altså helt frem til Bill Clinton før vi finner en president som ikke deltok i krigen. Han var født etter at den var slutt, og denne testen på en potensiell presidents dygd var ikke lenger relevant. Ikke bare det: Han hadde også unnsluppet tjeneste i Vietnamkrigen – en krig, som trass flere forsøk, aldri fikk den samme kraften som moralsk lakmustest. Så gikk det da også galt, kunne man si.

Også i Norge ser vi hvordan krigen spilte en rolle i å sile våre politikere etter krigen. Krigsfangen Einar Gerhardsen overtok for Johan Nygaardsvold. Reservestatsministeren Oscar Torp var blitt skadet under bombeangrepet på Åndalsnes, mens han var med å redde den norske gullbeholdningen. John Lyng var motstandsmann i Sverige. Selv Per Borten var for en kort tid fengslet av tyskerne. Og Trygve Bratteli hadde vært Nacht und Nebel-fange i Tyskland. Vi må helt frem til Lars Korvald i 1972 for å finne den første statsministeren uten nevneverdig befatning med krigen. Han var til gjengjeld en avholdt predikant, og formodentlig på andre områder et dydsmønster.

Der Cæsar sa at hans kone ikke engang kunne mistenkes, har mange mistenkt uheldig adferd fra Giske, Tonning Riise og Leirstein, uten at man har skilt seg fra dem.

Når krigen fikk den betydningen det gjorde for vurderingen av politikeres dygder, er det fordi den enkeltes krigserfaring ble stående som et symbol på både tidens store politiske og ideologiske spørsmål – demokrati mot diktatur – og personlige valg som sa noe om den enkeltes integritet og karakter. Men jeg tror vektleggingen av disse personlige valgene gjorde noe mer: Det var en måte å befeste samfunnets moral og integritet på.

#metoo

John F. Kennedy var en krigshelt som for alltid vil huskes for sin «Ich bin ein Berliner». Han var også en sjåvinistisk og kynisk misbruker av kvinner. Han levde og døde på en tid der han hadde nok av medhjelpere som mente at det første var et tilstrekkelig vitnesbyrd om hans karakter, og det andre en uheldig, men ikke diskvalifiserende, distraksjon. Derfor visste nesten ingen alt, en del visste noe, og mange visste ingenting.

Nå var kanskje hverken Giske eller Tonning Riise noen Kennedy, men dyktige politikere var de, etter en norsk målestokk, likevel. Men vi lever i nye tider. Det er ikke lenger så lett å vise sin dygd gjennom å bli krigshelt i kamp mot det onde. Og seksuell trakassering i politikken er ikke lenger en uheldig «kvinnehistorie», det er diskvalifiserende misbruk av posisjon og tillit, som berører et viktig spørsmål i vår tid. Det er en gradvis utvikling som har pågått over lang tid. Men med #metoo er det blitt tydelig at dette er et spørsmål som faktisk handler om samfunnsmoralen.

Derfor bommer Carl I. Hagen i sin oppsummering av hva #metoo har gjort med spilleregelene. Det var aldri greit. Giskes handlinger, for ikke å snakke om Tonning Riises og Leirsteins, har aldri vært «normale» i norsk politikk. Men selv om de to i motsetning til Kennedy ikke har hatt medarbeidere som aktivt har lagt til rette for og skjult deres overtramp, har det vært en politisk kultur som for lenge så det som uakseptabelt, men ikke diskvalifiserende. Det fantes rykter, men problemstillingen var ikke ansett som alvorlig nok til at man har aktivt undersøkte dem. Mange aktører har visst noe, men ingen har sett det som maktpåliggende å skaffe seg det fulle bildet. Det tilhørte privatlivets fred. Der Cæsar sa at hans kone ikke engang kunne mistenkes, har mange mistenkt uheldig adferd fra Giske, Tonning Riise og Leirstein, uten at man har skilt seg fra dem.

Konservatismen og samfunnsmoralen

Politikere skal ikke være dydsmønstre, og mange feilskjær kan tilgis. Det som derimot må få konsekvenser, er at politikere står igjen uten integritet i store og presserende spørsmål i tiden. Da mister man ikke bare sin dygd, men også evnen til å være en god politiker.

En kandidat som hadde vaklet i kampen mot nazismen eller unndratt seg tjeneste, ville vanskelig kunne bli en man stolte på, også fordi valget av en slik politiker ville tære på samfunnets etos. Da er det umulig å lede på nesten noe felt. Tilsvarende vil en #metoo-politiker i dag vanskelig kunne lede, og valget av en slik politiker vil svekke tilliten også til dem som velger. Terje Søviknes var slik sett heldig som ble statsråd før #metoo brøt løs, selv om han i motsetning til de øvrige i hvert fall i en viss forstand har sonet sin straff, i form av sitt ordførereksil i Os.

I dag er kvinner med å skrive historien. Derfor kan Trond Giske, Ulf Leirstein og Kristian Tonning Riise ikke være gode politikere.

I hvert fall for en konservativ er dette et viktig poeng: Personene som bekler samfunnets tyngste verv, er også med å konstituere den politiske kulturen i samfunnet. Det er nettopp slik den konservative anti-Trump-skribenten Bret Stephens resonnerer i New York Times: Mens venstresiden har ment at politikk er det primære, og at kulturen kan endres gjennom politiske vedtak, har det konservative premisset for politikk vært at det er kultur, ikke politikk, som avgjør samfunnsutviklingen. Og en president legemliggjør gjennom sin adferd nasjonens politiske kultur.

Slik sett gav det en viss mening at mange feminister på venstresiden på 90-tallet kunne unnskylde Bill Clinton som en progressiv kraft for likestilling, fordi han støttet enkelte av deres politiske kamper. For Stephens er det imidlertid mer skuffende at mange av Trumps forsvarere også vil si at, ja, han er kanskje et dårlig menneske, men han er en god politiker, som bekjemper politisk korrekthet og ukontrollert migrasjon. For konservative kan ikke slå seg til ro med flyktige politiske standpunkter uten å forstå hvilken kultur presidenten legemliggjør og legitimerer. Det er ikke bare «grab them by the pussy», men også gjennomgående uærlighet, smålighet, kunnskapsløshet, forventning om ukritisk hyllest fra embedsverk og underordnede, og manglende respekt for en kritisk presse og uavhengige domstoler.

Svaret på spørsmålet om man kan være et dårlig menneske, men en god politiker, er dermed at det kommer an på. Du må i så fall være en dårlig menneske på en måte som ikke undergraver samfunnsmoralen – slik samfunnet selv forstår den. Og det er nettopp det Kennedy og Clinton var: Dyktige politikere som begikk uakseptable handlinger, også i samtidens øyne, men samfunnet tenkte ennå ikke på disse handlingene som noe mer enn upassende kvinnehistorier. Kvinnen var en biperson, «that woman» i Clintons ord, i en fortelling som var skrevet av og for menn, og en og annen slik episode fortalte ikke noe viktig eller interessant om makt- og kjønnsrelasjoner i samfunnet.

I antikken bidro Cæsar faktisk til å frikjenne Clodius, anklaget for å forføre hans kone, og sa at han ikke trodde på ryktene. Clodius var nemlig – for en tid – en dyktig politiker. Det var på spørsmål om hvorfor han da skilte seg fra henne, Cæsar svarte at hun ikke engang måtte kunne mistenkes – og hadde, etter tidens normer, i en viss forstand rett i det. Pompeias fortelling ble derimot aldri fortalt.

I dag er kvinner med å skrive historien. Derfor kan Trond Giske, Ulf Leirstein og Kristian Tonning Riise ikke være gode politikere. Og aspirerende politikere gjør klokt i å handle slik at de ikke kan mistenkes. Ellers vil partiene raskt nok bli nødt til å skille seg fra dem.