Folkeavstemningen om Listhaug

Det går mot et svært spennende valg, hører vi jevnt og trutt fra kommentariatet. Jeg er ikke så sikker på det. Jevnt, ja, og langt jevnere enn det så ut til for bare noen måneder siden. Men ”spennende” må bety at det står noe viktig på spill. Det er ikke mitt inntrykk, og jeg tviler på at folk flest synes det heller. Les for eksempel Trine Eilertsens kommentar til de ti hovedpunktene Jonas Gahr Støre går til valg på. Det oser ikke akkurat ”regimeskifte” eller ”skjebnevalg”. Så kan man skremme litt med Rødt eller Senterpartiet, men få blir veldig redde.

Men det er én politiker i Norge som virkelig mobiliserer følelser, og alle vet hvem jeg mener. Engasjementet synes i de store mediene, i nisjemediene, i sosiale medier og i samtaler mellom folk.

Det gode hatet

Sylvi Listhaug legger bevisst opp til dette, og følger Carl. I Hagens gamle læresetning: Det gjør ikke noe om flertallet hater deg, dersom tilstrekkelig mange liker deg. Det ble riktignok etablert som en strategi i en tid da Frp var langt mindre, og ikke behøvde å ta hensyn til samarbeid med andre partier.

En kamp om Listhaug tjener Frp i det korte perspektivet. Det holder de velgerne varme som først og fremst er opptatt av en streng innvandringspolitikk – og det er en svært stor andel av potensielle Frp-velgere, og hindrer at de hopper til andre eller opp på gjerdet, slik det skjedde i kommunevalget i 2015.