DEBATT

Ap/Sp-regjeringen strever i motbakke, kun tre måneder etter at den tiltrådte. Det er ti viktige grunner til det, skriver Lasse Lehre.
Ap/Sp-regjeringen strever i motbakke, kun tre måneder etter at den tiltrådte. Det er ti viktige grunner til det, skriver Lasse Lehre.

Hvorfor går det så dårlig med regjeringen?

DEBATT: Horats skrev at «motgang avslører begavelse, mens medgang skjuler den». Regjeringen strever i motbakke. Fattig som rik, LO og NHO, Bondelaget og utelivsbransjen, posisjon og opposisjon – alle er misfornøyde. Hva er grunnen til det?

Publisert Sist oppdatert

Ingen regjering har i moderne tid mistet flere velgere på kortere tid enn Jonas Gahr Støres regjering. På snittet av meningsmålingene fra januar nærmer Arbeiderpartiet seg 20 prosent oppslutning, mens Senterpartiet har bikket under ti. Det er halvparten av hva de hadde for ett år siden. Det er nesten vanskelig å peke på noen grupper i samfunnet som virker å være strålende fornøyd med jobben som gjøres, også blant velgere og organisasjoner som er kjernen av støttespillere for en rødgrønn regjering. Det er mye å ta av, men her er de ti viktigste grunnene til at det går dårlig for regjeringen.

1. Regjeringspartiene møter stadig seg selv i døren, kanskje særlig Senterpartiet. Gjennom åtte år i opposisjon har Sp vært gode på å komme med en rekke konkrete løfter på de fleste politiske områder, både detaljerte og prinsipielle. Alt fra høyskole på Nesna til nasjonal kontroll over energisektoren og strømprisene. Når strømprisene begynner å galoppere, har derimot svaret fra Senterpartiet vært både sent og tafatt, samtidig som regjeringen er splittet i synet på utenlandskablene. De er verken enige om kablenes fremtid eller om de faktisk er skyld i de høye strømprisene. Slik ser det i alle fall ut fra utsiden. Da hjelper det ikke særlig å bruke oppsplitting av Viken som lynavleder. Men også Ap blir konfrontert med egen agering i opposisjon og både statsministeren og helseministeren har måttet beklage at de var med på populistiske vedtak i opposisjon som de ikke kan stå inne for i dag.

2. Protestvelgere er troløse elskere. Det er ingen tvil om at mange av velgerne som stemte Senterpartiet ved dette valget, var rene protestvelgere. Det var velgere som ikke nødvendigvis var enige om så mye mer enn at de ville skifte ut den borgerlige regjeringen. Frps regjeringsslitasje gjorde at det var Sp som ble det naturlige samlingspunktet for de som ønsket et skifte. Nå er Senterpartiets problem det at de som har vært misfornøyde med regjeringen, har fortsatt å være misfornøyd med regjeringen – også etter regjeringsskiftet. Det hjelper heller ikke at mange av Senterpartiets nye velgere kommer fra alle deler av politikken, noe som jo gjør det vanskelig å gjøre alle fornøyd samtidig. Frp stiger jevnt på målingene, noe som nok skyldes at de får tilbake velgere som har vært på utlån til Sp.

3. Trygve Slagsvold Vedum virker utilpass i rollen som finansminister. Det er ingen hemmelighet at det i Senterpartiet var ønske om at partilederen skulle få en annen statsrådspost enn finansminister. Nå skjønner vi hvorfor. Slagsvold Vedum virker rett og slett utilpass og fraværende i rollen. De gangene han kommer ut i offentligheten, høres han ut som opposisjons-Trygve fra 2019. Retorikken reflekterer ikke hans nye ansvar og rolle. I en tid med nedstengninger, der arbeidsplassene og økonomien står på spill, har hans mest synlige utspill vært regjeringens garanti om at statens skal dekke de flere hundre millionene det vil koste å oppløse Viken. Det var nok kommunalminister han skulle vært.

4. Det er ikke bare Vedum som sliter med synlighet, det samme gjør resten av Senterpartiets statsråder. Når Arbeiderpartiets statsråder på helse og energi fomler med håndteringen av de to viktigste sakene i det politiske ordskiftet akkurat nå, er det dermed ikke så mye igjen for Senterpartiets velgere å rope hurra for.

5. Regjeringen framstår som misfornøyd og forurettet med at den må håndtere nasjonale kriser i stedet for å få «drive med sin egen politikk». Men nettopp det å håndtere uforutsette nasjonale kriser er det viktigste en regjering driver med – og den må vise at den både behersker det og elsker det. Ingen velgere stemmer på en godværsregjering, så da kan man ikke fremstå som sur fordi det kommer en krise. De fleste i utelivsbransjen vil nok tenke at regjeringen heller ikke er de som har størst grunn til å være sur for denne krisen.

6. Regjeringen virker også uforberedt på en del av det som har kommet dens vei. Både pandemien og strømprisene ser ut til å ha kommet bardus på regjeringen, til tross for at begge deler var en sentral del av valgkampen til begge partier. Man skulle gjerne forvente at det det før regjeringsskifte lå en strategi klar for hvordan man ville håndtere en rekke saker, men det ser ut til å mangle. Det igjen bidrar til famling, usikkerhet og treghet i håndteringen.

7. Regjeringen blir jevnlig korrigert og satt på plass av både opposisjon og allierte, noe som har ført til at de har blitt drevet på defensiven i flere saker. Opposisjonen til venstre, opposisjonen til høyre og LO har flere ganger lyktes i å tvinge regjeringen opp i et hjørne. Det startet med at Høyre og SV forente seg i saken om støtte til lavinntektshusholdninger på grunn av de høye strømprisene, fortsatte med bråket rundt lønnsstøtteordningen og nå med tiltakene mot pandemien.

8. Arbeiderpartiet lekker, slik de også gjorde før valget, til begge sider. De blør til venstresiden fordi forventingene om nye grep på politisk viktige områder ikke er innfridd tydelig nok for deler av velgermassen. Og løftene om å komme sårbare grupper til unnsetning ble ikke innfridd i regjeringens første budsjett, det kom verken brillestøtte eller feriepenger til arbeidsledige, og det ble oppfattet som et svik. I tillegg blør partiet til høyresiden fordi det ikke framstår som sterkt og styringsdyktig nok, når regjeringen hele tiden må korrigere kursen. At statsministeren og helseministeren nærmest unnskyldte seg til en ganske overbærende Erna Solberg for Arbeiderpartiets støtte til å oppheve skjenkestoppen i fjor, hjelper ikke på inntrykket.

9. Regjeringen har vært altfor dårlig på å sikre oppslutning om pandemitiltakene. Støtten til tiltak og tiltro til myndighetene har vært høy i Norge gjennom hele pandemien, men begynner å falle. Den brede oppslutningen har vært basert på en akseptert tro på at tiltakene redder liv, samtidig som det kommer tiltak som skal sikre arbeidsplasser og økonomi. Den siste tiden har regjeringen derimot slitt med å forklare de strenge tiltakene, samtidig som de økonomiske konsekvensene begynner å bli omfattende. Både kommunikasjonen rundt hjemmel i smittevernloven, kapasitet på sykehusene og støtteordningene har vært uklar og til tider motstridende. Liten tiltro til regjeringens problembeskrivelse, uklar kommunikasjon, store økonomiske konsekvenser og at folk er lei pandemien gjør at regjeringen sliter med å samle folk til «dugnad» slik det forrige regjeringen lyktes med.

10. Regjeringen har feilvurdert samarbeidsklimaet med SV, og har måttet gi mye uten å få egen anerkjennelse. Etter regjeringsforhandlingene var SV tydelige på at de ikke kom til å føle noe ansvar for Arbeiderpartiet og Senterpartiet sitt prosjekt. I budsjettforhandlingene virket det som om regjeringen ikke tok dette på alvor. Ikke bare endte SV opp med æren for å redde feriepenger til arbeidsledige og brillestøtten, i flere saker går også regjeringen tydelig til venstre for egen plattform. Formuesskatten økes enda litt mer, det samme gjør alminnelig inntektsskatt for de som tjener mest. I oljepolitikken kom det også vedtak som skapte oppstyr i enkelte grupperinger i fagbevegelsen og industrien. Skal regjeringen fortsette å samarbeide med SV må de tørre å bli tøffere, samtidig som de forbereder seg bedre på det som kommer, hvis ikke går de tapende ut av flere forhandlinger enn de tåler. Alternativt må man gjøre et nytt forsøk på å få SV inn. Senterpartiet ønsket ikke SV inn i regjering, og vi vet at mange i Ap også helst ønsket en topartiregjering for å få enklere avklaringer internt i regjeringen og større handlingsrom i Stortinget. Det kan fort vise seg å være en strategisk blunder.

Jonas Gahr Støre er ikke problemet. Men problemet er hans. Det er ikke statsministeren som gjør at velgerne flykter fra regjeringspartiene, men det er tross alt han som har det øverste ansvaret for å stoppe det. Det tok mange år med slit og dårlige meningsmålinger før Støre kunne flytte inn i statsministerboligen, og forgjengeren hans er kanskje beviset på at det ikke holder å være en godt likt statsminister for at folk skal stemme på partiet ditt. Hele laget av statsråder må fungere, det må være et politisk prosjekt velgerne tror på og det må kommuniseres på en måte som treffer folk. Akkurat nå har Støre det øverste ansvaret for en regjering som ikke lykkes med noe av det. Og hvis han ikke evner å ta grep om dette, kan Støre selv fort bli det ellevte problemet på denne listen.