Ap og KrF har noe viktig til felles

Begge partiene gjorde nemlig et dårlig valg, fordi de manglet en visjon, et særpreg og en tydelig politisk vilje.

Publisert   Sist oppdatert

Deler av Arbeiderpartiet og KrF hadde kanskje et lite håp om at partiene – sammen med Senterpartiet – skulle få flertall etter valget i 2017 og danne en trafikklysregjering bestående av rødt, gult og grønt: En regjering med tygde i sentrum, som utelukket fløypartiene.

Hver gang KrF eller Arbeiderpartiet snakket om distriktspolitikk, reformnekt eller forsvarsbaser, fremstod de som blasse kopier av Senterpartiet.

I stedet ble denne åpne døren fra begge partiene ble en vesentlig faktor bak det dårlige resultatet for begge partier.

Både i valgkampen og etter valget har de to partiene strevet med mange av de samme utfordringene: De oppleves som lite tydelige, med stor avstand mellom grasrot og partiledelse, og interne uenigheter om hvor i det politiske landskapet partiet skal være.

Begge partiene så også Senterpartiets vekst fra høsten 2016, og håpet å kunne utnytte momentet Senterpartiet skapte, særlig knyttet til konfliktlinjen by–land. For å fremstå som distriktsvennlige og reformfiendtlige gikk partiene vekk fra tidligere posisjoner, og de kritiserte dermed både sin egen innflytelse og egne tidligere posisjoner i saker som var vedtatt i Stortinget. Hver gang KrF eller Arbeiderpartiet snakket om distriktspolitikk, reformnekt eller forsvarsbaser, fremstod de som blasse kopier av Senterpartiet. Og det er en kjensgjerning at oppslutningen heller går til originalen enn kopien.

Resultatet var like tydelig som det var forutsigbart: Senterpartiet tjente på at andre ville ligne på dem. Arbeiderpartiet og KrF tapte på at de ikke ville ligne på seg selv.

Det er ingen tvil om at Senterpartiet har hatt tydelige visjoner. På et tidspunkt der Senterpartiet lå nede med brukket rygg, sa Trygve Slagsvold Vedum at partiet skulle bli større enn FrP. Det ble snakket om kaffekopp-strategien: Senterpartiet skulle være partiet som tok en kaffe med folk, og lyttet til folk. Det kan enkelte ganger se ut som partiet tar politiske posisjoner noe tilfeldig, men det er gjort med stor bevissthet rundt hvorvidt det kan tjene partiet og partiets oppslutning.

En politisk visjon handler om et samfunnsprosjekt som kan motivere og engasjere velgere, men man trenger også en visjon for partiets organisasjon. En visjon som kan motivere og engasjere de tillitsvalgte, og som kan smitte over på velgerne.

Det er mange velgere som har spurt seg hva Arbeiderpartiet og KrF egentlig vil – ikke bare når det gjelder samarbeid, men også knyttet til det politiske prosjektet. Partiene vil ikke kunne mobilisere nye velgere gjennom å svare med politiske floskler som «alle skal med» eller «menneskeverd i sentrum». Slike ikke-svar gir kun mer frustrasjon og mindre tillit, både internt i partiet og hos partiets potensielle velgere. Det er tydelig at partiene mangler en klar visjon, og partiene skiller seg ikke ut fra andre: Da partiene så at Senterpartiet fikk økt oppslutning med sitt distriktsengasjement, begynte de aktivt å snakke om distrikt. Senere valgte Arbeiderpartiet å sette fokus på ulikhet, en sak SV har eierskapet til. Resultatet ble økt oppslutning til SV, og ikke til Arbeiderpartiet.

Både Arbeiderpartiet og KrF må finne ut hva som skal kjennetegne partiene fremover.

Det nye politiske landskapet, der regjeringen har et enda svakere mandat i Stortinget, gir de to partiene stor makt og innflytelse på norsk politikk de neste årene. Men de må også huske at politisk gjennomslag krever 85 stemmer. En seier i Stortinget innebærer altså at man må dele den med flere andre partier. Derfor er det ikke bare tydelighet rundt egne politiske standpunkter og politiske gjennomslag som vil være avgjørende for å løfte de to partiene. Når velgerne etterspør tydelighet, så betyr det at man må vite hvor partiet er unikt.

Både Arbeiderpartiet og KrF må finne ut hva som skal kjennetegne partiene fremover. Ikke ved å se på hva som gir andre partier suksess, men ved å finne tilbake sitt unike særpreg.

Det er tøft, fordi det innebærer at mange, både andre partier og velgergrupper vil være motstandere av politikken og visjonene. Men forhåpentligvis er det flere velgere som er enig i det partiene mener er sitt unike særpreg, enn det partiene har i oppslutning i dag. Partiene må i alle fall ta utgangspunkt at det er slik.

Hvis ikke vil de aldri greie å løfte seg.