ESSAY

Så lenge venstresiden går frem, er det en relativ suksess. Det er en betydelig reise fra den gang Ap så på seg selv som den eneste venstresiden, skriver Bård Larsen.
Så lenge venstresiden går frem, er det en relativ suksess. Det er en betydelig reise fra den gang Ap så på seg selv som den eneste venstresiden, skriver Bård Larsen.

Fra Arbeiderpartiets store sjanse, til venstresidens store sjanse

ESSAY: Et nylig byks på meningsmålingene har gitt Ap selvtillit, men partiet har gjort det dårlig under Støres ledelse. Er det Støres feil, eller har tiden løpt fra et sosialdemokratisk folkeparti?

Publisert Sist oppdatert

Jonas Gahr Støre brøt en linje i Arbeiderpartiet. Han var den første lederen uten bakgrunn i rørsla. Rørsla som begynner med slekta og Framfylkingen, der man klatrer i AUF-stigen og over i moderpartiet. Gjennom historien har det norske sosialdemokratiet vært veldig mye mer enn et parti. Det har vært et slags livssyn for de innvidde. Å være en del av arbeiderbevegelsen var noe man ikke uten forpliktelser ble en del av. Sosialdemokratiet var noe som satt i ryggmargen, gjennom årelangt fellesskap knyttet sammen med fagforeningsboka, musikk, kultur og politisk eierskap. Kritikken mot Støre har haglet. Da Støre sto i fjæra i Lofoten og smakte på tang, utbrøt han at det smakte trøffel. Det ble hevdet at han ikke fremsto ekte, at han ikke hadde genuint eierskap til de politiske frasene. Mange mente at det ville koste Ap dyrt. Hvis vi ser på meningsmålinger og valg under Støres lederskap, kan det jo se slik ut også. Partiet har falt som en stein. Men neppe alene på grunn av det.

Andre mener at sosialdemokratiets svanesang begynte med Jens, New Public Management og hans «direktørvenner». Under et ganske famøst Ap-representantskapsmøte i Folkets Hus i 2005 ble det uttrykt stor misnøye med at Jens Stoltenberg luftet ideer om å «innsette frontfigurer i regjeringen som ikke oppfattes som ekte partifolk». Tillitsvalgte var krystallklare på at Jens må velge folk som de mest typiske Ap-velgerne kan identifisere seg med.

Skal vi se på årsakene til fallet, gir det nok likevel mer mening å se på megatrender i Europa – eller i Vesten for den saks skyld. Mange sosialdemokratiske partier ligger i ruiner. Kanskje kan det hevdes at tiden for de sosialdemokratiske massepartiene er forbi. Den globale utviklingen med migrasjon, nye identitetsmarkører, sosiokulturell pluralisme og uklare klassemotsetninger har blitt en form for fragmentering som ikke har fart vel med den sosialdemokratiske folkepartimodellen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 749,- i året,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1199,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS