Talspersonmodellen i MDG bør avvikles

MDG har i realiteten ikke en flat struktur og kollektiv ledelse, og modellen med to talspersoner har ikke fungert i offentligheten.

Publisert

Nylig ble det klart at Rasmus Hansson ikke tar gjenvalg som talsperson.

Det første først: Hansson har vært en uvurderlig motor for partiets inntog i norsk politikk. Når vi nå som parti har klart å beholde stortingsplassen to valg på rad, har vi gjort noe som ingen andre partier har klart siden KrF. Normen er at nye stortingspartier blir kortlivede i det tradisjonelt fastfrosne norske partisystemet, slik som Kystpartiet, Finnmarkslista, Tverrpolitiske Folkevalgte og Rød Valgallianse. Heller ikke Anders Langes Parti lyktes i sitt andre valg (men kom senere tilbake med enorm suksess i form av Fremskrittspartiet).

Hanssons kompromissløse debattstil, selvfølgelige tilhørighet i midten av norske mediers oppmerksomhet og lange erfaring med miljøpolitikk har formet MDG til partiet det er i dag – på godt og vondt vil noen si. I likhet med personer som Hanna Marcussen, som brukte sin egen arv på å bygge partiorganisasjonen vi har i dag, samt de framsynte og uredde partistifterne på Rondetunet i 1988, vil Hansson få en helt spesiell plass i MDGs historie.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her