KULTUR

Arild Pedersen døde før Spinoza og jeg kom fra trykkeriet. Han hadde fortjent å bla i sin egen bok og diskutere den med andre, skriver Lars Kolbeinstveit.
Arild Pedersen døde før Spinoza og jeg kom fra trykkeriet. Han hadde fortjent å bla i sin egen bok og diskutere den med andre, skriver Lars Kolbeinstveit.

Skarpt om Spinoza

Spinoza og jeg er full av polemisk og treffende religionskritikk. Det skyldes at boken ikke henfaller til banal ateisme. Arild Pedersen var noe så sjeldent som en fritenker.

Publisert

Spinoza og jeg er en filosofisk, men også personlig bok. Særlig de første om lag seksti sidene om Arild Pedersens personlige forutsetninger er en fryd å lese. Pedersen var kjent for sitt sterke forsvar av ytringsfrihet, og det ledet ham naturlig nok til å lese Spinoza. Pedersen var ikke spesielt høy. Og det speilet seg på et vis i tenkningen hans. Han gjorde seg ikke høy og mørk på liberalismens vegne. Pedersen var skarp. En narr som kom med stikk til de høytidelige.

Bok

Bok

Spinoza og jeg. Og vår teologisk-politiske traktat for det sekulære samfunn

Arild Pedersen

Dreyers Forlag, 2022

236 sider

Pedersen har gjort et solid dypdykk i Spinozas filosofi og formidler godt og enkelt. For Spinoza var tankefriheten sterkt knyttet til ytringsfriheten. Språk er et sosialt fenomen og uten språk ingen tanker. Spinoza hevdet ikke bare at ytringsfrihet var uproblematisk. Han mente at mangel på ytringsfrihet var aktivt skadelig for samfunn og religion. Religiøse dogmer må kunne utsettes for kritikk og drøftes rasjonelt. Det oppnås ikke uten ytringsfrihet. En av grunnene til at Spinoza og jeg kan anbefales, er at det sparkes i flere retninger – også mot Hegel og hans lesning av Spinoza. Pedersen gjør narr av, og er morsom når han tuller med kirken, men også når han påpeker hvor lite vi våger å kritisere islam. Religionskritikk eller karikaturer kan ikke leses som intoleranse ovenfor religion. Toleranse utelukker ikke kritikk, snarere tvert om. Som Lars Fr. Svendsen påpeker i sine viktige tekster om toleranse kan vi bare «tolerere det vi mener er galt eller mindreverdig.»

Tro er tvil

I likhet med Pedersen har jeg mine personlige forutsetninger som leser. Det er selvfølgelig ikke rasjonelt å argumentere for treenighet, jomfrufødsler og at Jesus gikk på vannet. Likevel tror jeg. Det er på et vis latterlig. Men hovmod står for fall. Og det ateister ofte faller hen til, er sin egen tro. Noen tror der de ikke bør – i politikken. De har for eksempel visjoner på vegne av klima, og er for dyre og ineffektive tiltak som får søndagskoler i den norske kirke til å fremstå som dypt rasjonelle. Troende har et argument som ikke ateistene alltid ser. Vi vet vi tror. Og vi har lest vår Luther og Paulus. Vi vet vi skal skille mellom tro og politikk. Derfor er kristendemokratiet ikke-sosialistisk – og mer i tråd med liberalt og konservativt tankegods. Kristendemokrater har i likhet med konservative ingen politiske visjoner om å skape himmel på jorden. Himmelriket er Guds sak. Likevel blir kristendemokrater som KrF stadig jaget – av og til med rette – for å blande tro og politikk. Men de som tror uten å vite det selv, er også viktig å kritisere – særlig i politisk sammenheng. Vel så viktig som kritikk av religion, er det å kritisere religion der den ikke hører hjemme. Pedersen skriver at Sovjetunionens sosialisme var preget av sekterisk marxist-leninisme med sterke likhetstrekk til religion.

Idéhistorie

Pedersen er noe radikal på rasjonalitetens vegne. Det er ikke med nødvendighet slik at religion står i veien for det rasjonelle. Men en slik posisjon redegjør samtidig Pedersen godt for. Mange opplysningstenkere innenfor den kristne kulturen hadde et ønske om å ivareta et område for teologene. Dels fordi de mente det var riktig. Dels av taktiske grunner. Spinoza hadde som jøde bedre forutsetninger for å være en radikal opplysningsfilosof, fordi han ikke var like bundet som andre, men han slapp heller ikke unna. Han ble på grunn av sine meninger forsøkt drept av en annen jøde, og det var en kamp å få utgitt hans bøker.

Pedersen var ikke bare en dyktig filosof. Han kunne sin idéhistorie og han trekker linjer opp til vår tid. Spinoza ble forsøkt sensurert – ikke ulikt slik vi behandler karikaturer eller annen kritikk i vår tid angivelig for å sikre ro og stabilitet, samt eksport av laks.

Den sosialdemokratiske kirke

Troende som er skeptiske til Arild Pedersens bok fordi den er religionkritisk, burde tenke friere. Pedersens kritikk av Den norske kirke «som sosialdemokratiets forlengende arm» (som Inge Lønning sa til NRK en gang), er dessuten til stor glede for oss som savner en mer religiøs, individuelt fri og nestekjærlighetsorientert – og dermed mindre politisk – kirke. «Mens prester før stort sett var mannlige Høyre-folk, er de i dag stort sett kvinnelige SV-ere», skriver Pedersen.

Individuell frihet og krav til rasjonalitet sto sterkt hos Spinoza og Pedersen. Spinoza hevdet at skriftens autoritet og moral bare kunne utledes av rasjonell lesning. Her pirker vi borti noe som ikke bare skiller troende fra ikke-troende. Også mer liberalt troende vil være enig med Spinoza i dette, mens mer konservative ikke alltid vil kreve en rasjonell forklaring på Guds lov. Espen Ottosen er et eksempel på en slik kristen tenker. Han er en sjelden plante i en sekulær offentlighet. Det må tolereres, men klart det bør kritiseres. Samtidig har slik tilnærming til kristen etikk en positiv effekt på rasjonaliteten og det sekulære samfunn. Det skjerper tanken og kan hindre rasjonell hybris på for eksempel bioteknologiens vegne.

Arild Pedersen bør leses videre

Spinoza og jeg ble dessverre Arild Pedersens siste bok. Han døde før boken kom fra trykkeriet. Det var synd. Pedersen skrev svært godt og han hadde fortjent å bla i sin egen bok og diskutere den med andre. Vi møter nok ikke Arild igjen. Han viste oss at det ikke er rasjonelle grunner til å tro på et liv etter døden. Men tekstene hans – og ikke minst denne boken – lever heldigvis videre.

Powered by Labrador CMS