KOMMENTAR

Linn Stalsberg har nylig gitt ut boken «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger menneske og natur». Foto: Aschehoug
Linn Stalsberg har nylig gitt ut boken «Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger menneske og natur». Foto: Aschehoug

Nyliberalismekritikerne gnåler videre

Det er fascinerende hvordan gnålet om nyliberalisme aldri tar slutt.

Publisert Sist oppdatert

I går var jeg til stede på et møte på Internasjonalen i Oslo der filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og Linn Stalsberg, forfatter av den nye boken Det er nok nå – Hvordan nyliberalismen ødelegger menneske og natur, fritt kunne fremstille Norge som en nattvekterstat der arbeidslivet har degenerert til en alles kamp mot alle. Antikapitalisme – vi har et arbeidsmarked og et boligmarked, klager Stalsberg (når hadde vi ikke det?) – serveres på samme fat som kritikk av nyere utviklingstrekk som for eksempel helseforetaksmodellen. Et fullsatt ekkokammer sitter og nikker.

Nyliberalismekritikerne er lett å le av, men fenomenet er verdt å ta på alvor fordi de fortsatt har så stor appell på den akademisk anlagte venstresiden. Bare i Norge kommer det hvert år ut bøker der Margaret Thatcher får skylden for det meste som er vondt i verden. Torbjørn Røe Isaksen skrev for noen år siden at nyliberalismen var «et potpurri av alle ting og utviklingstrekk som er dårlige». Stalsberg mener at en slik påstand er typisk for dem som forvalter og forsøker å skjule ideologien, men i boken gjør hun samtidig sitt beste for å bekrefte den.

For Stalsberg er nyliberalisme nemlig både markedsliberalisme, forbrukerkultur, HR og New Public Management, outsourcing og sosial dumping, testing i skolen, helseforetaksmodellen og ikke minst et ideal, en konkurransementalitet, eller et «ubestemmelig trykk», som gjør at psykisk sykdom florerer. «[A]lle disse ulike måtene å bruke begrepet nyliberalisme på henger tett sammen», konstaterer Stalsberg.

Det er her vi kan forstå den tverrfaglige norske forskergruppen som i 2010 konkluderte med at «(…) nyliberalisme er for diffust til presist å beskrive de (politiske) endringer som har skjedd. Nyliberalisme som analytisk begrep er vidt og derfor vanskelig å bruke konkret i politisk analyse.» Jeg har selv ved noen anledninger forsøkt å peke på at nyliberalismekritikerne mildt sagt burde se litt mindre på kartet og litt mere på terrenget. Velferdsstaten har for eksempel ekspandert voldsomt i alle vestlige land. Offentlig sektors andel av den norske fastlandsøkonomien er i dag på 58 prosent, over dobbelt så stor som før vi fikk nyliberalisme. Og det er ikke enighet om at dagens samfunn gjør flere psykisk syke enn tidligere. På baksiden av Stalsbergs bok står det at «ensomheten mange kjenner på», er en av vår tids største utfordringer. Men det stemmer ikke at flere er ensomme nå enn tidligere.

Det er først og fremst nyliberalismekritikkens banalitet som irriterer meg, måten de forenkler, overdriver og sutrer på. Stalsberg fremstiller befolkningen som en hjelpeløs saueflokk. Jeg hadde ikke fått med meg at det finnes en «nyliberal indre instruks» som forteller meg at jeg må ha litt finere kjøkken og litt finere bil. Jeg foretrekker å bruke beina.

Det betyr imidlertid ikke at nyliberalismekritikerne aldri er inne på noe. Samtlige av punktene Stalsberg grupperer under nyliberalisme, har problematiske trekk ved seg. Også jeg kan bli fristet til å bruke n-ordet dersom jeg kommer over noe jeg opplever som ekstraordinært ideologisk forblindet. Det er for eksempel ikke akkurat ideelt dersom søppeltømmere eller andre yrkesgrupper utelukkende består av østeuropeere som pendler inn for å gjøre jobben billigst mulig, og for øvrig ikke har noen tilknytning til samfunnet vårt. Også jeg vil helst kunne ha en yrkeskarriere uten å måtte være hverken utadvendt, fleksibel eller god på å bygge nettverk. Hvis jeg var lærer, ville jeg likt dårlig at en overbetalt konsulent med stoppeklokke og trang dress kom for å fortelle meg hvordan jeg skulle gjøre jobben min.

Nyliberalismekritikerne er på mange måter de mest reaksjonære her i samfunnet, og i min bok er jo ikke det bare negativt. Det er mulig de ikke synes alt var bedre da Gerhardsen styrte, men de gjør ikke mye for å avkrefte det. Stalsberg skriver innledningsvis om hvor flott alt var da farmoren hennes var ung. «Det ble deltatt og bidratt med stolthet og selvfølge», skriver hun: «Gjennom deltagelse i lokale foreninger, i Røde Kors, i husmorlaget, i nabolaget, i sivilsamfunnet, i skolen, i storfamilien, i 1. mai-tog».

Dette ligner jo mistenkelig på det småborgerlige samfunnet som konservative drømmer om, et samfunn fra den tiden da folk ikke bare krevde sin rett, men også gjorde sin plikt. Ikke minst var dette det hjerte og sjel av nasjonen som Margaret Thatcher ønsket å gjenskape i et britisk samfunn som hadde kjørt seg fast i byråkrati og statsavhengighet. (At det kanskje var en umulighet og at idealet etter hvert ble overskygget av den uforutsette jappetiden som dominerte mediebildet, er en annen sak.) Så kanskje finnes det noe felles her?

Ja, kanskje – men forskjellene er ganske vesentlige: En sak er at det ikke bare var nyliberalismen som «ødela» fordums glansdager. Det var også velferdsstaten, 68-erne, innvandring, teknologi, oljen og mye annet. En annen sak er at nyliberalismekritikerne, tross sine forbilledlig reaksjonære trekk, også er revolusjonære: Som det viser seg når de hopper mellom helseforetak og arbeidsmarked, er nyliberalismekritikken ofte en dårlig fordekt kritikk av selve markedsøkonomien. Hvorfor de i det hele tatt trenger dette upresise begrepet, og ikke bare kan snakke om hvor mye de hater kapitalismen, er mildt sagt ikke åpenbart.

Kanskje hadde det ikke blitt pretensiøst og konspiratorisk nok?