Den konservative eksodusen fra Den norske kirke

Dersom du taster inn «melde seg ut av» i Google, er det første alternativet søkemotoren gir deg «statskirken». Og det er tydeligvis mange som har gjort et slikt googlesøk:

Kirkemøtet – det øverste demokratiske, representative organet i Den norske kirke – bestemte nylig at kirken skal støtte stans i all oljeleting. Dagen etter var det markant flere som meldte seg ut av kirken enn det som er normalt: 434 personer hadde fått nok. Etter en ukes tid var fasiten 1700 utmeldinger.

– Det kan se ut til at de konservative nå flykter fra kirken, sier Asle Toje.

Oslo-biskopenes prosess

Toje beskriver en prosess som han mener har pågått i en årrekke: Et viktig steg var utnevnelsen av Gunnar Stålsett som Oslo-biskop i 1997. Kirken ville ikke egentlig ha ham; den ville heller ha Odd Bondevik. Politikerne ville imidlertid ha det annerledes – eller rettere sagt, Senterpartiet ville ha en av sine egne: Stålsett var, før han ble biskop, partileder i Senterpartiet fra 1977 til 1979.

Men Stålsett var ikke viktig bare fordi han ble tilsatt gjennom politisk press, og selv hadde vært tydelig partipolitisk engasjert – han var også en markant politisk biskop, en bærer av det internasjonalistiske tankegodset som i dag, ifølge Toje, har erstattet mye av Martin Luthers fokus på skriften og troen.

Han var en progressiv liberal teolog, ofte på siden av kirkens egne vedtak – det mener i alle fall Toje, og viser til den lutherske teologen Richard Niebuhr som advarte mot konsekvensene av å overgi kirken til de venstreliberale. Tilbake får man ifølge Niebuhr en ny gud, en som «uten vrede førte mennesker uten synd til et kongedømme uten dom gjennom en Kristus uten korset».

– Stålsett var et steg på veien som ledet til nåværende Oslo-biskop Kari Veiteberg. Hun har utfordret den gamle forståelsen, som ble knesatt under abortstriden, om at det skulle være rom for konservative i kirken, at de ville bli tatt hensyn til, sier Toje, og fortsetter:

– Konservative blir ikke verdsatt som en kilde til innsikt og en nyttig brems på ugjennomtenkte reformforslag. Veiteberg har lagt seg på en linje der vi gjerne må klage. Men hun har institusjonene – så synd for oss.

En teoretisk forklaring

– Uten at jeg kan uttale meg på vegne av andre enn meg, tror jeg det var uklokt å signalisere til alle som ikke er venstrevridde at vår oppgave er nå å tåle hva enn de finner på, om det er kirkelig kjønnskifteritual, boikott av Israel, eller forslaget om å fjerne gammeltestamentet fra gudstjenesten.

Toje understreker at han ikke er teologisk konservativ, ikke i abortspørsmålet, ikke i synet på homofili.

– Det jeg reagerer på er at den åndelige veiledning jeg går i kirken for å få, i stadig større grad fortrenges av politiske budskap som jeg er dypt uenig i, og som jeg ofte kan mer om nyansene i enn presten.

Toje forteller at han i årenes løp har opplevd prekestolen drapert i regnbueflagget og høytlesning fra Hakkebakkeskogen. Han er blitt oppfordret til å kjøpe en geit og resirkulere sin plast.

– Jeg har hørt halvtenkte prekener om asylpolitikk, skattepolitikk og – ved en minneverdig anledning – tanker om hvilket parti Jesus ville stemt på. Presteskapet synes mer opptatt av å omfordele eiendom enn å snakke om Jesus Kristus – frelseren Jesus Kristus, påpeker Toje, ikke velgeren.

– De som kan sin kirkehistorie, vil gjenkjenne frigjøringsteologiens sammenrøring av marxisme og Jesus, et partnerskap som mest minner om en gisselsituasjon.

Kanskje raset av utmeldelser er en avart av Albert O. Hirschmans Exit Voice Loyalty-teori. Det tror i alle fall Toje, som skisser teorien i korte trekk: Medlemmer av en organisasjon, om det er en stat eller et kirkesamfunn, har grunnleggende sett to responser når de opplever at organisasjonen utviser et fall I kvalitet eller fordeler med medlemskap:

De kan trekke seg ut (exit) eller de kan forsøke å ordne forholdene gjennom å kommunisere misnøye, klage eller endringsforslag (voice). Lydhørhet for det medlemmene kommuniserer skaper i denne teorien grunnlag for fornyet lojalitet.

– Men dette er betinget av en vilje til å lytte, noe kirken ikke lengre synes villig til.

Bongotrommevirvel: Jesus er venstresidens profet

– Kanskje bør man være takknemlig, sier Toje, og forklarer:

– Veiteberg viser hva kirken er blitt. Distinksjonen mellom teologi og politikk har kollapset. En dyp mistro mot konservative, det være seg den teologiske eller politiske konservative, er en holdning som nok av mange forbindes med Den norske kirkes lederskap i sin alminnelighet.

Etter de nevnte utmeldingene uttalte for eksempel preses Olav Fykse Tveit – som leder Bispemøtet – at han ikke bekymrer seg over at så mange har meldt seg ut etter vedtaket.

– Det bekrefter inntrykket av at vi ikke er velkomne med mindre vi setter oss bakerst og holder munn. Det blir vanskelig når kirkens budskap stadig oftere er i åpen konflikt med hva som faktisk står i Bibelen, men også Luthers utlegning av dette, sier Toje.

Selv om det politiske og det teologiske er distinkt, mener Toje altså at de to blir stadig mer sammenblandet i Den norske kirke. En stund – lenge, ifølge ham selv – valgte Toje ikke å fokusere på dette.

– Jeg bet sammen tennene da presten trakk fram bongotrommen under mitt barns dåp. Jeg smilte tappert da jeg fikk høre at Jesus var venstresidens profet, ikke høyresidens. Troen blir ikke ødelagt av slikt, sier han.

– Men kjønnsskifteliturgien, som nå kommer rekende på ei fjøl, er rent kjetteri. Kristendommen er, eller var, svært tydelige på farene ved å sette mennesket i Guds sted. Eller da den unge presten Mikael Bruun ble presset ut av kirken. Det var ingen slike sanksjoner da presten Gyrid Gunnes presenterte Marias bebudelse som et seksuelt overgrep.

Slik endte Toje, med vemod, å melde seg av ut Den norske kirke.

– Men det finnes en mengde menigheter som praktiserer troen uten fiksfakseri – der alle er velkomne for å ta del i det kristne fellesskapet, uten at noen gjæres til prygelknabe, og uten at den åndelige dybden i troen reduseres til banal politikk.

Svenske tilstander

Mathilde Tybring-Gjedde er selv stadig en del av Den norske kirke – og mener at utmeldingstallene tyder på at politiseringen støter medlemmer bort fra kirken. Hun frykter at politiseringen fører til at man nå mister nok et rom som ikke defineres av partipolitisk tilhørighet.

– I verste fall ender man opp som i Sverige, der de politiske partiene stiller med egne lister ved kirkevalg, sier hun.

Tybring-Gjedde understreker at det ikke er tvil om at kirken selvsagt må ha et samfunnsengasjement i kraft av sitt kristne etiske grunnsyn. Men hun mener, i likhet med Toje, at det er avgjørende grensedragninger som likevel må opprettholdes:

– De konkrete politiske virkemidlene man bruker, er ikke av teologisk karakter, selv om de underliggende verdiene er det, sier hun, og utdyper:

– Nå er det en tydelig følelse av at kirken mener at jeg bryter forvalteransvaret bare fordi jeg er uenig i kirkens politiske standpunkt innenfor klimapolitikken.

Dette problemet settes på spissen, mener Tybring Gjedde, ved at det er en temmelig stor del av befolkningen som potensielt utdefineres når stopp i oljeleting sidestilles med sunn teologi.

– Plutselig blir det ikke plass til dem som tilhører Ap og Sp heller.

Frykter splittelse

Anders Martinsen er førsteamanuensis ved OsloMet og har en doktorgrad i teologi fra Det teologiske fakultet ved UiO – også han er selverklært «liberalteolog» og ligger personlig tett på kirkens politiske standpunkt. Men også han bekymrer seg for politiseringen av kirken:

– Dersom man bryr seg om politikk rundt klima og miljø, finnes det veldig mange arenaer for å drive på med det. Det er ikke det som skal definere kirken, sier han, og utdyper:

– Vi har politikere for å diskutere politikk. Man kommer til et punkt der spørsmål om for eksempel klima blir veldig kompliserte, og da gir det ikke mening at kirken skal ha veldig klar formening om dem.

Martinsen trekker frem flyktningkrisen som et eksempel. Han mener det blir meningsløst av kirken å ha en sterk formening om hvor mange flyktninger Norge skal ta inn, når den ikke har noen forutsetninger for å forstå regnestykkene til de enkelte kommunene som faktisk må ta kostnadene.

– Eller ta bistand. Jeg er for bistand! Men man må også kunne ha en debatt om hva slags bistand som fungerer, og om det fungerer i det hele tatt. Det greier man ikke, fordi man er så politisk på dette området.

– Frykter du en kirkelig splittelse basert på politikk?

– Jeg frykter det. Det offentlige ordskiftet er allerede veldig polariserende, og kirken blir en part, uten å tilsynelatende være klar over det, sier han.

– Frp-velgere må kunne føle seg hjemme i kirken. Men jeg tror ikke de gjør det.

Martinsen trekker også frem at det er et paradoks at kirken på den ene siden forsøker å være veldig inkluderende for mennesker som i utgangspunktet er perifere for det kristne samtidig som man ikke greier å snakke varmt om verdier som gjerne forbindes med nettopp det kristne, men som kan oppfattes som konservativt, som sunne og sterke familier.

– Det er som om det ikke lenger er plass for å snakke tydelig og varmt om slike verdier, sier han, og avslutter:

– Og da er er ikke rommet i kirken særlig stort lenger.