DEBATT

Gruppen bak rapporten inngår i den internasjonale «System change, not climate change»-bevegelsen. Her fra en demonstrasjon i Tyskland i 2017.
Gruppen bak rapporten inngår i den internasjonale «System change, not climate change»-bevegelsen. Her fra en demonstrasjon i Tyskland i 2017.

Hva betyr det å kreve et nytt økonomisk system?

Den nye rapporten som kritiserer dagens økonomiske system, viker unna alle vanskelige spørsmål, og legger til grunn en antiliberal forståelse av politikk og demokrati.

Publisert Sist oppdatert

Organisasjonene Spire, LAG, Attac Norge, Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom har gått sammen om rapporten Hvorfor vi trenger et nytt økonomisk system. Der hevdes det at vårt økonomiske system står i veien for å løse alle de store problemene i vår tid: klimaendringer, miljøødeleggelser, økende ulikhet og sult.

Konklusjonen i rapporten er at «det må til store, politisk styrte omveltninger i samfunnet for å sikre en levelig planet og et godt samfunn». Redaksjonen bak rapporten legger til: «Debatten rundt systemendring har pågått i ulike fora fra 70-tallet til nå. Men aldri fått den folkelige, demokratiske og reelle oppslutninga. Situasjonen er nå akutt.» Derfor har vi ikke lenger noe valg, som Spire-leder og ansvarlig redaktør for rapporten, Hege Skarrud, uttrykte det på Dagsnytt 18, onsdag 26. februar.

Jeg har ingen grunn til å betvile at det ligger en dyp og ektefølt frustrasjon bak de synspunktene som denne gruppen gir uttrykk for, ei heller at de frykter for egen og fremtidige generasjoners liv. Det er heller ingen grunn til å betvile de gode hensiktene og målet om et bærekraftig og rettferdig samfunn. Men det kan ikke være slik at hensikten helliger ethvert middel, heller ikke et hvilket som helst økonomisk system.

Mangelfulle prinsipper

Rapporten er dessuten mer en problembeskrivelse enn en beskrivelse av et nytt økonomisk system, som skal ta plassen til det vi har nå. Dermed slipper man også å måtte svare på flere vanskelige spørsmål, som disse: Hvordan ser alternativet ut, hvordan er det tenkt å fungere, og hva er konsekvensene for velferd, arbeidsplasser, sosial inkludering, personlig frihet, demokrati og fremtidsutsiktene for kommende generasjoner?

Det nærmeste rapporten kommer slike spørsmål er å omskrive gode hensikter til målsettinger, forsterket med et «skal», og tilført ni «ufravikelige» prinsipper for et nytt økonomisk system. Men ved en nærmere lesning av de ni «prinsippene» viser det seg at kun to av dem gir mening som uttrykk for prinsipper som sier noe om spillereglenes innhold. Det gjelder prinsipp 1, at det økonomiske systemet «kun skal være et middel for å sikre gode liv og ivareta miljøet», og prinsipp 9, som sier at naturressurser skal forvaltes demokratisk og tilfalle fellesskapet. Resten handler om kombinasjoner av målsettinger, ønskede egenskaper og skjønnmalte beskrivelser av det som fremstilles som motsetninger til dagens økonomiske system.

Rapporten viker unna absolutt alle de vanskelige spørsmålene som noen, som tar til orde for et alternativt økonomisk system, må besvare. Men siden dette er noe forfatterne antyder at de vil komme tilbake til i neste rapport, kan jeg tilby forfatterne følgende utfordring, i form av 12 prinsipielle spørsmål:

  1. Hvis det grunnleggende prinsippet for styring og koordinering av økonomisk aktivitet ikke skal være basert på desentraliserte markedsprosesser, fri konkurranse, fri prisdannelse, næringsfrihet og frie forbrukervalg – hva skal styringen og koordineringen i så fall være tuftet på?
  2. Hvis det alternative økonomiske systemet skal være basert på penger, hva slags penge- og valutasystem, og finans- og kredittsystem, skal legges til grunn?
  3. Skal eierskapet til bedrifter og produksjonsmidler bygge på privat eiendomsrett, offentlig eierskap, eller en kombinasjon?
  4. I hvilken grad skal prinsippene om avtalefrihet og personlig ansvar gjelde?
  5. Skal markeder tillates, skal de være åpne internasjonalt, eller basert på selvberging?
  6. I hvilken grad skal det tilstrebes forutsigbare rammebetingelser for bedrifter, arbeidstagere og forbrukere, og hvordan?
  7. Hvordan skal monopoler og maktkonsentrasjon motarbeides, hvis det skal motarbeides?
  8. Hvordan skal ubalanser i maktforhold på arbeidsmarkedet reguleres og balanseres?
  9. Hvordan skal man sikre en rimelig omfordeling av inntekt og sikring av inntekt for alle?
  10. Hvordan skal man sikre gode og allment tilgjengelige velferdstjenester og finansiering av disse?
  11. Hvordan skal viktige fellesgoder, infrastruktur og korrigering for eksterne virkninger ivaretas?
  12. Hvordan skal man sikre en effektiv klimapolitikk som oppleves sosialt rettferdig?

Hovedproblemet kan ikke unnvikes

Siden rapporten ikke gir direkte svar på noen av disse spørsmålene er det nest beste jeg kan gjøre å avlede en hovedproblemstilling basert på resonnementene i rapporten.

Forfatterne legger avgjørende vekt på tolkningen av dagens økonomiske system som grunnleggende udemokratisk, og at alternativet skal være demokratisk styrt. I kritikken av dagens økonomiske system, som i hovedsak er markedsbasert og hvor privat eierskap og profittmotivet står sentralt, legges det til grunn en forståelse av politikk og demokrati som er meget spesiell og antiliberal.

Politikk gis først en ubegrenset instrumentell definisjon, som «aktivitet som styrer samfunnsutviklingen». Med disse brillene ser man så på private bedrifter, og spesielt deres eiere, som i dagens økonomiske system tolkes å ha dominerende beslutningsmakt, og som nærmest alene bestemmer hva som skal produseres, hvordan, til hvilken pris, og ikke minst hvor høye arbeidstakernes lønninger skal være. Men i en markedsøkonomi er det forbrukernes valg som er avgjørende, og takket være konkurrerende tilbydere og et desentralisert mangfold av etterspørrere, balanseres makt. Forfatterne later ikke til å ha forstått at enerådig og allmektig beslutningsmakt kun kan forekomme i en sentralstyrt og hierarkisk monopoløkonomi, som i en sosialistisk planøkonomi, hvor staten eier alle produksjonsmidler og fatter alle vesentlige økonomiske beslutninger.

Redaksjonen introduserer dernest demokratibegrepet, utelukkende forstått som folkestyre, i betydningen at «innbyggerne deltar aktivt i viktige politiske beslutningsprosesser». Så kommer det store spranget: «politikk handler nettopp om å sette mål, gjøre prioriteringer og dirigere ressurser. Hvilket er akkurat det eierne og deres representanter i en stor virksomhet gjør. Makten kapitaleierne forvalter er derfor en politisk makt. Avgjørelser tas i lukkede styrerom. Dermed er mye av den politiske makten avskåret fra fellesskapet, og lagt under kapitalismen…da gjelder det å innskrenke hva stemmeretten kan bestemme».

«Dagens økonomiske system er grunnleggende udemokratisk. Vi må slutte å skille mellom politikk og økonomi. Det er på tide med reelt demokrati. Sånn løser vi de eksistensielle problemene vi står overfor».

Ut fra denne tankegangen kan vi lettere skimte konturene av hva forfatterne faktisk mener med et «demokratisk» økonomisk system, men som leseren likevel ikke får presentert. Det må, slik det formuleres, nødvendigvis bety at fellesskapet overtar eierskapet til bedrifter og produksjonsmidler, siden alle økonomiske beslutninger nå skal fattes av demokratisk valgte representanter for folket. Dermed har vi et sosialistisk økonomisk system, med alt det som følger med på kjøpet.

Kan øko-sosialismen være demokratisk?

Det betyr at et nytt økonomisk system vil innebære en kolossal opphopning av monopolistisk makt på statens hender. Det betyr også at desentraliserte markedsprosesser, drevet av konkurranse, nytenkende entreprenørskap og fri prisdannelse opphører å fungere som spontant organiserende og koordinerende metode. Uten markedspriser på varer, tjenester og kapital blir rasjonell økonomisk tenkning og handling umulig, samtidig som fortjeneste og tap ikke lenger styrer ressursbruken i retning av de som best tilfredsstiller forbrukernes behov. Dette problemet har historisk vist seg å være alt annet enn trivielt.

Men kanskje er ikke sosialismens grunnleggende økonomiske problem så viktig for rapportforfatterne, siden de mener å vite at grønn vekst er umulig, og at nedgang i levestandard og forbruk er ønskelig. Og siden forbrukerne kanskje ikke er med på dette frivillig, så kan de gjennom kollektivistisk planlegging tvinges til det. Et øko-sosialistisk system kan altså være løsningen for å få en styrt nedgang i økonomisk aktivitet, slik også planøkonomi tidligere har vist er fullt mulig under krigstid.

Negativ (grønn) vekst betyr generell nedgang i samfunnets produktivitet, som gir seg utslag i en tæringsprosess som svekker vår alminnelige evne til å tilfredsstille menneskelige behov. Men det betyr også en svekket velferdsstat, og som mange historiske eksempler bærer bud om, et generelt hardere og mer uforsonlig samfunnsklima og økende fare for sosial uro.

Men hva med demokratiet? Problemet her er heller ikke nytt, og for lengst demonstrert på dramatisk vis gjennom historien. Den eneste måten å gjennomføre statlig sentralstyring av økonomien på, er å gi makt til en sentral styringsinstans med vide fullmakter. Dermed umuliggjøres også reelle demokratiske beslutninger knyttet til det «å sette mål, gjøre prioriteringer og dirigere ressurser», for ikke å glemme det å sette meningsfylte priser.

Her begynner det å bli virkelig vanskelig å forsøke å skjule de drastiske konsekvensene av revolusjonære handlinger. Forfatterne er nødt til å konfrontere følgende uunngåelige konsekvens av å erstatte markeder med administrative beslutninger: Hvis ikke økonomiske beslutninger og handlinger skal bli koordinerte gjennom markedsprosesser, må de nødvendigvis bli forsøkt koordinert via sentrale administrative statsorganer. Det siste er ensbetydende med å introdusere et økonomisk diktatur, hvor all nærings- og yrkesfrihet blir redusert til friheten til å adlyde ordrer fra et sentralt planleggingskontor. Hva et «reelt demokrati» måtte bety i en slik situasjon, hvor alle, unntatt det innerste nomenklatura, er redusert til undersåtter av en allmektig stat som også er eneste arbeidsgiver, er ikke vanskelig å forestille seg: et reelt politisk diktatur.

Her er vi nok farlig nær svaret på det innledende spørsmålet: Hva betyr det å kreve store, politisk styrte samfunnsomveltninger og et nytt økonomisk system?

Artikkelen fortsetter nedenfor.

Et 100 år gammelt problem

Hva forteller dette? For det første har forfatterne foran seg en formidabel oppgave, hvis de seriøst tror de kan komme opp med et attraktivt alternativ til markedsøkonomien, som er forenlig med frihet og demokrati, og som kan løse klimaproblemet bedre enn en reformert markedsøkonomi.

For det andre bør forfatterne reflektere over følgende to historiske fakta:

  1. Hvordan kan det ha seg at det ikke finnes historiske eksempler på samfunn som har klart å kombinere en sosialistisk planøkonomi med et demokratisk styresett?
  2. Hvorfor er det slik at det ikke finnes historiske eksempler på sterke demokratier som ikke har en form for markedsøkonomi?

Når det er sagt, skal det også sies at rapportforfatterne neppe kunne valgt et mer symbolsk år til å lansere sin invitasjon til en ny systemdebatt. Det er i år nøyaktig 100 år siden startskuddet for den store internasjonale økonomiske systemdebatten. Det nye den gangen handlet om et lenge neglisjert og ubelyst tema: hvordan et sosialistisk økonomisk system ville fungere og med hvilke konsekvenser. Det ser ut til at forfatterne av rapporten står overfor et tilsvarende uløst problem – 100 år etter.