Regimeendring i Russland?

Hvordan vil russisk politikk se ut etter Putin?

Spørsmålet stilles blant annet i idéseksjonen i Minerva 2/2022 – og det er en spenstig og muligens optimistisk formulering, som antyder at en regimeendring er mulig. Kan man forvente det? Putin er rett nok en aldrende gallionsfigur, men regimet som sådan har langt dypere røtter.

I en klassisk forståelse av begrepet «regime» snakker man om et sett av formelle og uformelle regler, som bestemmer hvordan en leder velges, og hvilken gruppe en leder kan velges fra. I et autoritært regime velges ledere på annet vis enn gjennom frie og rettferdige valg. I en mer utvidet forstand kan man snakke om et slags stabilt amalgam mellom byråkrati, politisk elite og en større, stabil gruppe i befolkningen, som tar signalene fra regimet såpass alvorlig at de svarer med lojalitet. Elitens lojalitet kan forklares enten ved tilgang til økonomiske ressurser, eller ved kostnader forbundet med det å bryte med regimet. Hva velgerne angår, dreier det seg snarere om prisen for protest, og mangel på reelle alternativer.

Disse ulike gruppene er etter invasjonen av Ukraina vevd sammen i et slags intensivert skjebnefellesskap. Krig fører altså ikke automatisk til regimeendring. Men krigen vil ikke desto mindre endre regimet. Sanksjonene som uunngåelig har fulgt, får konsekvenser for landets interne styresett, økonomi og regimeutvikling. Men vil det gjøre regimet mindre autoritært – og vil man kunne snakke om et «etter Putin»?

Krigens mørke

Russlands dreining mot et stadig mer autoritært styresett har vært en lang dags ferd mot natt, og styresettet befinner seg nå i skumringstimen. Krigen vil ventelig gjøre denne timen adskillig mørkere, og spre kaos og forvirring internt i Russland. Å predikere hva som vil skje, blir derfor stadig vanskeligere, men to antagelser kan man likevel bringe til torgs.

For det første vil en invasjon av et naboland som er så nært beslektet kulturelt og sivilisatorisk, i helt særegen grad vikle Russland inn i et nettverk av egenproduserte usannheter, som selv det mest autoritære informasjonssystem vanskelig vil kunne opprettholde over tid. Putins regime kan kontrollere valg, men kan det omskrive virkeligheten? Her ligger en stor fare for regimet. For selv om alle kriger selvsagt har sine elementer av løgner, står langt mer på spill når befolkningen erkjenner at det foregår massakrer på et broderfolk.

Og her er det lite hjelpsomt å se Russland som en totalitær stat med fullstendig informasjonskontroll. Moderne autoritære stater må styres, og dette er ingen lett oppgave. Brå innstramminger kan fremkalle uro. Kontroll over internett krever enorme statlige ressurser, og virker lammende på samfunnet – og ikke minst på det som kunne vært en blomstrende IT sektor. Og selv den mest populære «strongman» har begrenset makt og kan bli et offer for systemets iboende trang til å «korrigere retningen».

For det andre har en slik krig mot et naboland store konsekvenser for forholdet mellom folkegrupper i hele det postsovjetiske området. Russland har flere millioner etniske ukrainere på eget territorium, og dessuten finnes blandede russisk-ukrainske diasporaer i andre tidligere sovjetiske republikker som Kazakhstan. Kremls selvskadende formulering om at krigen dreier seg om å «de-nazifisere» naboen, gjør i så måte vondt verre, ikke minst fordi tidligere sovjetrepublikker brøt ut med et mandat på å bygge egne nasjonale stater og regimer. Denne krigsbegrunnelsen blir ikke akkurat bedre av at Meduza i juli kunne påvise at Putin vervet en høyreradikal tysk politiker da han tjenestegjorde for KGB i Dresden.

La oss derfor se på to ting: hvilke synlige retoriske paradokser er den russiske eliten i ferd med å vikle seg inn i, og hvordan påvirker krigen lovgivningen og håndhevelsen av lovendringer? Deretter: hvilke konsekvenser kan krigen få for Russlands hevd på å innta en dominerende politisk, økonomisk og militær rolle i Eurasia?

Å omskrive nåtid: et absurd krigsnarrativ

Det er få land som har spilt en mer aktiv rolle i å omskrive, revidere og pusse på sin egen fortid enn Russland. Hva dette skyldes, er vanskelig å si, men man kan anta at dersom fremtiden synes usikker, kan det bli alt mer vesentlig å få fortiden til å spille en avgjørende rolle i å forklare hva det er som går feil. Samtidig må regime mobilisere positivitet i befolkningen, og fest-dager som styrker den kollektive identiteten er som kjent et yndet virkemiddel.

Under Putin har Russlands elite blitt stadig mer aktiv på dette feltet, samtidig som den offisielle nasjonalismen har hatt som mål å være samlende. Den offisielle statsideologien har bygget en bro tilbake til etableringen av Romanov-dynastiet etter uro-tiden (1598–1612), og det er ikke revolusjonsdagen som feires i november lenger, men den såkalte «enhetsdagen». Krigen innebærer nå et aktivt forsøk på å forlenge denne imaginære broen til å omfatte Kyiv-riket (880–1240), men visjonen om «enhet» smuldrer opp i drønn fra russisk artilleri i Ukraina. Seieren over nazismen i andre verdenskrig fungerer også som en ideologisk berettigelse for restriktive lover og lovforbud, som angivelig skal bekjempe «ekstremisme». De rettssakene som rulles opp innenfor dette feltet, er imidlertid absurde, og rammer primært personer som tar til motmæle mot regimet og krigen (se under).

At historie er et brennbart tema, er illustrert ved det at statlige kommisjoner er nedsatt for å skape en intern enighet. Men krigen i Ukraina har helt ny bensin på bålet. Også før 2014 forsøkte Kreml tidvis å anvende historiserende argumenter for å trekke Ukraina inn i en økonomisk og sikkerhetspolitisk ramme sentrert om de nye institusjonene i Eurasia. Kremls politiske teknologer har forsøkt å fremstille Russland som bærer av en over 400-år lang statstradisjon, mens Putin konsekvent har avfeid Ukraina som en selvstendig statsdannelse. Dette har naturligvis bidratt til å styrke Ukrainas nasjonaliserende politikk. Men heller ikke andre tidligere sovjetrepublikker som ble selvstendige stater etter Sovjetunionens kollaps, kan forventes å bli særlig begeistret over at Russland – den gamle kolonimakten – avskriver Ukrainas rett til å kalles en stat. Ukraina var som kjent instrumentell i å fremskynde oppløsningen av Sovjetunionen, ved folkeavstemningen om unionen den 1. desember 1991, og anser seg selv som en jevnbyrdig med Russland, og med tilsvarende rettigheter.

Tidvis har Russland ny-konservative også tydd til en anti-vestlig og overgripende sivilisatorisk (u)virkelighetsforståelse for å gjøre hevd på Ukraina. Kremls økonomiske sjefsforhandler, Sergej Glazev, tidligere formann for komiteen for integrasjon av SUS, brant av en kraftsalve mot Ukrainas planer om å undertegne en handelsavtale med EU høsten 2013, da han i oktober samme år hevdet følgende (se s. 201 her):

[...] Russland er de facto arvtakeren etter Kyiv Rus’. Dette sivilisatoriske valget ble tatt for mer enn tusen år siden [...] Takket være dette valget ble vårt land en supermakt [sic] og det største og mektigste land i verden [...] Dersom vi forholder oss seriøst til dette, forstår vi at den viktigste sivilisatoriske distinksjonen mellom oss og den europeiske, er den nåværende sekulariseringen av Europa – Europas avkristning, og feiringen av sodomittiske levesett [...] Dette valget er ikke av gud, men av djevelen; det betyr altså at de trekker Ukraina, for å bruke et spirituelt språk, inn i Antikrists rike.

Denne sivilisasjonsmyten er nå overskygget av en krig som Russland startet. Den nærer seg primært på ideen om Europa som en trussel, men brukes aktivt til å undergrave Ukrainas suverenitet og selvstendighet. Det er neppe å ta for hardt i å hevde at slike uttalelser ikke akkurat falt i god jord i urbane strøk som Kyiv. Om den øvrige befolkningen i Ukraina på forskjellig vis har sett på samkvem med Russland som nødvendig, har krigen endret også dette. En nylig spørreundersøkelse som NFR-prosjektet VALREF gjennomførte i Ukraina (april 2022), viser at over 70 prosent av de 1 000 respondentene var klare til å forsvare landet med våpen i hånd. De angivelige bruddene på russeres rettigheter i Øst-Ukraina, som ble brukt som påskudd for løsrivelse, og etterfølgende stillingskrig, står nå i et grelt og blodig lys. Russland deporterer nå ukrainske statsborgere fra okkuperte områder, og sivil infrastruktur bombes med så vel presise, som upresise våpen.

2022 markerer derfor et enda større og mer tungtveiende tidsskille. Narrativer som skal skape grunnlag for integrasjon kan gjerne kalles «myk tvang», som James Sherr ved Chatham House kaller det, men i krig fremstår de narrativene som sprer seg i russisk offentlighet som et absurd teater, eller som forvirrede (og farlige) imperieideologier. Et eksempel kan være den ellers upopulære guvernøren i St. Petersburg, Aleksandr Beglov, som på en festival i byen lanserte en idé om at Putin, i likhet med Peter den Store, returnerte «russiske land» til imperiet. Meduza bemerket at blant tilhørerne var det også skolebarn fra Mariupol, som angivelig hadde blitt «frigjort» og fraktet til St. Petersburg. Begge byer er frigjort fra fascismens grep, hevdet Beglov, og manet byen til å kaste inn budsjettmidler i gjenoppbyggingen av en by som russiske styrker først hadde beleiret, og deretter sønderbombet.

I en presis observasjon refererer historikeren Timothy Snyder til dette som «schizoid fascisme», altså en ideologisk drevet voldsforherligelse (eller fornektelse), støttet av statsapparat og statlige ressurser, som skaper et ekstremt fiendebilde av en vrangforestilling. Poenget med slike uttalelser er naturligvis ikke deres innhold, men konteksten de fremmes i. Dersom Gud ikke finnes, er alt tillatt, hevdet Fjodor Dostojevskij. I dagens krigførende Russland brukes en blanding av forestillingen om Europas gudløshet og Russlands historiske fortrinn som en begrunnelse for krig mot en nasjon som kulturelt sett er beslektet med Russland selv.

Arrestasjoner og innstramminger i lovverket

Hva så med Russland selv? Skaper krigen intern motstand?

Innstrammingen av det russiske lovverket begynte lenge før invasjonen av Ukraina skapte et mer akutt behov for å kontrollere fortellingene i offentligheten. Karen Dawisha fremholder at den systematiske undergravingen av de liberale rettighetene i Russlands grunnlov fra 1993 begynte den dagen Putin tiltrådte som president. Andre, som Stephen Levitsky og Lucan Way, fremholder at det er kostbart for autoritære regimer å gjennomføre slike endringer momentant, og at dette derfor utvikler seg over tid.

Sikkert er det imidlertid at elementer av fremmedfrykt, internett-kontroll og såkalte «konservative verdier» har spredt seg i det russiske lovverket fra 2012 og utover. I så måte er det utvilsomt en sammenheng mellom Russlands brutale militære engasjement i Syria og Ukraina, og den stadig mer illiberale utviklingen i det russiske styresettet. I løpet av en periode på to år, har den russiske føderale forsamlingen introdusert stadig strengere straffer for såkalte «agenter», og samtidig utvidet denne særdeles tvilsomme juridiske termen til å gjelde enkeltpersoner og medier. Kronen på verket ble nok en restriktiv lovendring lansert i Dumaen i mai/juni i år, der også personer som anses å stå i en slektskapsforbindelse eller annen forbindelse til en «agent», kan dømmes for samme type forhold. Lovendringen ble symbolsk nok undertegnet av presidenten på 10-årsdagen for innføringen av Loven om utenlandske agenter og trer i kraft 1. desember 2022.

Selv om skrustikken er blitt strammet til etter invasjonen, ble flere av lovendringene som er kommet i 2022, lansert av folkevalgte i Dumaen allerede i 2018, sannsynligvis for å gi president Putin mulighet til å velge hvilke lover som skulle vedtas og når. Dette gjelder for eksempel loven om «falske nyheter» om Russlands væpnede styrker. I 2018-varianten handlet dette om støtte til sanksjoner mot Russland, som da var tiltenkt en strafferamme på fire år. Da loven kom opp til ny behandling i 2022, la man til en klausul om opptil 20 års fengsel for personer som med viten og vilje sprer «falsk propaganda» om krigen i Ukraina (det er ikke lov å bruke uttrykket krig).

Disse lovene håndheves med ekspressfart. Det nyligste eksempelet på bruken av Loven om «fake news» (det vil si uttalelser som kaller «operasjonen» i Ukraina for krig) er prosessen mot Moskva-politikeren Aleksej Gorinov, som etter en farselignende rettssak ble idømt 7 års straffarbeid. I rettslokalet holdt han opp en plakat der følgende stod skrevet med kulepenn: «trenger vi virkelig at denne krigen fortsetter?» Forbrytelsen var altså ordet «krig», og han har fått følge av flere, og ikke bare «intellektuelle». Siden begynnelsen av krigen er vel 16 300 russere blitt arrestert for ytringer på internett, i private samtaler, eller for deltagelse i demonstrasjoner. Grunnlaget for arrestasjoner synes tidvis absurde, det dreier seg om det tvilsomme rettsprinsippet «guilt by association», eller for å bruke et annet uttrykk – man kan bli dømt for å skape assosiasjoner til krigens realitet, slik som da to kvinner ikledt hvite, blod-stenkede kjoler ble arrestert for syv dager og bøtelagt med et par månedslønninger for å ha posert foran Russlands utenriksdepartement.

Et ferskere eksempel kan si noe mer eksplisitt om regimets fortolkning og bruk av de radikale endringene i lovverket. I juni ble Mikhail Lobanov, som stilte som kandidat i parlamentsvalget i fjor høst, arrestert og tiltalt for «hat-retorikk» og «fake news». Årsaken var en twitter-melding der han først kommenterte det faktum at krigere fra den personlige hæren til Tsjetsjenias leder Ramzan Kadyrov deltar i krigen mot Ukraina. Lobanov omtalte det myndighetene kalte «frivillige» som krigere (boeviki), og avsluttet nøkternt: «make no mistake – dette er altså den russiske verden (russkij mir)». Deretter kommenterte han den økonomiske situasjonen og mente at regjeringen prioriterte de øverste sjiktene av befolkningen, og ikke vanlige folk. Tiltalen var som klippet ut av Stalin-prosessene på slutten av 1930-tallet. Meldingen om de såkalte kadyrovtsy ble betegnet som «hatretorikk mot tsjetsjenere og folkeslag fra Midtøsten», og kritikken av regjeringens økonomiske politikk ble omtalt som «nedlatende omtale» av den sosiale gruppen «russiske embetsmenn og regjeringsmedlemmer».

Stemninger i eliten

Har autoritære regimer en smertegrense, og kan krigen føre til intern polarisering i eliten?

At krigen i Ukraina får mer drastiske følger for den innenrikspolitiske situasjonen, er mer enn tydelig. Det er dessuten vanskelig å fastslå hvor dypt støtten til krigen går i den russiske eliten, for det ligger i regimets natur at eventuelle misbilligelser ikke luftes offentlig i dagens situasjon. På den ene side kan og bør man omtale dette nettopp som regimets krig – på den annen side er det klart at byråkratiske og politiske interesser ikke alltid konvergerer, særlig når økonomisk nedgang og ansvarsfordeling slår inn.

Eliten rammes av sanksjonene, men også av krigen. Trangen til ensretting blir enda sterkere, og frykten for angiveri tiltar. Ifølge Meduza har rådgivere i Dumaen fått klare råd om ikke å reise til «uvennlige» (nedruzjestvennye) land i EU og reiser til USA er under enhver omstendighet utelukket. Tidligere har et russisk nyhetssted også sendt ut informasjon om at alle som arbeider i den russiske sentralbanken har fått tilsvarende «oppfordring», som kan tolkes i retning av et insisterende påbud.

I en dyptpløyende analyse fra midten av juni av de forskjellige posisjonene internt identifiserer Andrej Pertsev ved Carnegie i Moskva tre leire: «fredspartiet», «krigspartiet» og «taushetspartiet». Han antar at flere av Putins «følgesvenner» fra St. Petersburg-perioden, og gjerne personer som har skodd seg godt på den særegne styringsformen som Karen Dawisha kaller «Putins kleptokrati», skal ha fått kalde føtter, og nøder presidenten til å gå inn for en fredsløsning. I samme analyse omtales FSB-sjefen Nikolaj Patrusjev, Sergej Medvedev (nummer to i sikkerhetsrådet), og lederen for presidentadministrasjonen, Sergej Kirijenko (tidligere reform-økonom fra 1990-årene) som krigspartiet, men dette er en «svakt koordinert» gruppe, uten et enhetlig sentrum. Mark Galeotti har utvilsomt rett i at særlig Patrusjev spiller en avgjørende rolle.

Det såkalte «taushetspartiet» er imidlertid ikke uinteressant. Statsminister Mikhail Misjustin, og borgermesteren i Moskva, Sergej Sobjanin, anses å tilhøre denne gruppen, og begge har avslått å uttale seg offentlig om krigen. Misjustin bruker uttrykk som «den rådende politiske situasjon» og «eksterne utfordringer», og Sobjanin, som vanligvis ikke skyr medier, har forduftet fra eteren. Kanskje er det dette «partiet» kampen nå står om. Meduza skrev nylig at det var opprettet et eget vervested i Moskva, der frivillige kunne verve seg til den såkalte «Sobjanin-bataljonen». Om Sobjanin selv har vært medvirkende, vites ikke, og Kreml nekter kjennskap til saken. Det er også uvisst om regjeringslederen vil holde sin posisjon. Interessant er det også at Dumaen, straks etter å ha tatt ferie, meldte at parlamentet skulle holde et ekstraordinært møte i juli for å drøfte endringer i Regjeringen. Dette medførte bare mindre rokkeringer, men et viktig signal ble gitt da nasjonalisten Dmitrij Rogozin forlot Roskosmos. Det er mulig at Rogozin får ansvar for de okkuperte områdene i Ukraina.

Stemningen i folket kan også endre seg. I november 2021 sa 56 prosent av respondentene i en spørreundersøkelse at den russiske eliten bare var opptatt av én ting: sin egen materielle velstand. Det er slike forhold som gjør Aleksej Navalnyjs korrupsjonsavsløringer til et særdeles brennbart tema – ikke hans angivelige «ekstremisme». Meduza hevder også å ha fått innsyn i en VTsiOM undersøkelse som viser at mer enn 30 prosent av respondentene ønsker en umiddelbar slutt på krigen.

Disse innenrikspolitiske faktorene vil neppe føre til regimeendring. Viktigere er det at Russland neppe kan opprettholde status som primær økonomisk, politisk og militær intervensjonsmakt i Eurasia etter invasjonen av Ukraina. Det er i så måte beskrivende at Kasakhstans president Kasim Zjomart Tokajev på det prestisjetunge toppmøtet om økonomisk samarbeid i Eurasia eksplisitt uttalte at han ikke støttet anerkjennelsen av Lugansk og Donetsk. I samme kontekst avstod Tokajev også fra å motta en russisk orden, den såkalte Aleksandr Nevskij-ordenen – en orden som har overlevd siden det russiske Tsar-imperiet.

Dette må ha vært ydmykende for Kreml. Bare seks måneder tidligere hadde Tokajev lent seg på dedikerte russiske styrker i å slå ned gateprotester i Kasakhstans hovedstad. Den formelle rammen for intervensjonen var rammeverket til Den kollektive sikkerhetspakten (CSTO), og forutsetningen for intervensjonen var en invitasjon fra Kasakhstan, som likeverdig partner innen rammen av CSTO. Men Kasakhstan har sin egen interne diaspora, og denne består av både russere og ukrainere. Å anerkjenne LNR og DNR ville derfor i høyeste grad bety å undergrave landets egne territorielle integritet.

Konklusjon

For å vende tilbake til spørsmålet i begynnelsen av dette essayet – kan man snakke om et «etter Putin» og en regime-endring i Russland?

Fra 1946 til 2014 har 239 autoritære regimer gått overende, viser Erika Frantz, men klassiske autoritære regimer er det færre av. I 1970 holdt omtrent 59 prosent av klassifiserte autoritære regimer valg, mens i 2008 hele 83 prosent. Nettopp valgfunksjonen, i kombinasjon med uformelle relasjoner, mediekontroll og kontroll over landets lovgivende og dømmende institusjoner, bidrar til å opprettholde moderne autoritære regimer som Russlands. Om de faller, er det kombinasjoner av kupp, nyvalg, eller større masseprotester som er utslagsgivende. Endringer i eliten er i mindre grad faktorer som forårsaker regimeendring.

Mer sikkert er det at det ikke med nødvendighet er slik at demokratisering blir utfallet. På den ene side synes det som om konsekvensene av krigen er alvorlige og dyptgripende, ikke bare for Ukraina – den angrepne part – men også for hele det russiske statsprosjektet. Og disse konsekvensene handler i stor grad om den interne logikken som oppstår som en konsekvens av en så dramatisk – og unødvendig – politisk handling som en fullskala invasjon av et stort naboland er; og om Russlands stilling i det postsovjetiske området. Men det er ikke dermed sagt at det vil føre til et regimeskifte. Regimets voldsmonopol holder stand, og selv om Putin etter sigende frykter at enkelte militære ledere skal bli for populære, slutter de lovgivende statsinstitusjonene og statlige institusjoner som opprettholder tvangsmakt, opp om krigen. I tillegg har bølgen av restriksjoner i lovverket, med tilsvarende endringer av strafferammer, hatt en tydelig avskrekkende effekt når det gjelder samfunnsprotester. Det synes derfor sannsynlig at dersom et slikt skifte til slutt en gang kommer, vil utfallet primært avhengige av effektiviteten i regimets voldsmonopol.

For Vesten betyr dette også at vi må erkjenne at endringer både i og av regime i Russland vil følge en intern logikk som bare i begrenset grad (om i det hele tatt) tangerer vestlige politiske beslutninger. Vårt mål må være et annet, nemlig å gi en moralsk og sikkerhetspolitisk begrunnet støtte til Ukrainas kamp for å overleve som nasjon og som statsprosjekt.

I den sammenheng blir det også ikke bare moralsk og språklig pussig når en del vestlige stemmer, som for eksempel tidligere NUPI-direktør Sverre Lodgaard, definere vestlige sanksjoner – som respons på en fullskala og brutal angrepskrig – som et slags «hardkjør» mot Russland; det blir også analytisk misvisende.

Hardkjøret mot Russland, og mot stabiliteten i det russiske regimet, er det krigen selv, og dens interne og eksterne logikk, som står for.