Ferie fra ferien

Halvveis ut i ferien skjønte jeg at jeg trengte en ferie fra ferien.

Publisert

Det hender jeg er i overkant ambisiøs med hva jeg tror jeg kan få stappet inn i kalenderen min. Jeg skal ikke klage et sekund over tidsklemma. Det sømmer seg ikke så lenge jeg ikke har barn, og dessuten er det i aller høyeste grad selvpåført: Det handler rett og slett om min manglende evne til å prioritere.

Som liten husker jeg en vanvittig begeistring over et fast sted familien pleide å spise i Frankrike. Der var det et dessertbord med 12 ulike kaker og desserter, laget av en av de beste kvinnelige kokkene i landet. De voksne kunne få velge smakebiter på inntil tre desserter. Jeg fikk derimot skamløst velge så mange jeg ville ha. Jeg kan ennå kjenne i kroppen den sitrende følelsen av å gå opp til kakebordet som jeg hadde hatt øynene mine på hele kvelden, og så andektig få velge dessert etter dessert. Dette mulighetenes bord fortonte seg som et mulighetens marked med ubegrenset potensiale.

Det var omtrent med den innstillingen jeg gikk inn i ferien. I år dro jeg til med fire ukers ferie, og i etterpåklokskapens lys ser jeg at ordet overivrig ikke helt dekker den mentale tilstanden jeg var i da jeg planla ferien. Kanskje var jeg også litt redd for at jeg mot slutten av ferien skulle sitte igjen med en følelse av at jeg ikke hadde grepet dette vidunderlige mulighetenes marked.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her