Den utslåtte kunsten

Galleri F15s utstilling med verk fra kunstsamlingen etter Reidar Wennesland er en påminnelse om hvor urettferdig kanon er.

Publisert   Sist oppdatert

UTSTILLING

  • BEATKUNST. De glemte malerne.
  • Galleri F 15
  • Med Michael Bowen, Bruce Conner, Jay DeFeo, Arthur Monroe, og flere.
  • Kurator: Maria C. Havstam.
  • Medkuratorer: Anja Bjørshol og Guro Dyvesveen
  • Stilles ut til og med 16. januar 2019

Reidar Wennesland (1908-85) ble født i Kristiansand, utdannet seg til lege i Oslo og flyttet til USA etter annen verdenskrig. Der jobbet han som forsker, før han etter hvert etablerte allmennpraksis i San Fransisco. I denne jobbet han med helsen til norske sjøfolk som kom i havn i byen. Men viktigere var hans rolle som mesen og lege for en rekke bohemer i havnebyen.

Gjennom legejobben ble han kjent med lokale kunstnere, og han begynte å samle verk av mange av disse. Kunstnere kom innom ham på legekontoret og betalte for timen med kunstverk, fordi ryktet gikk om at dette gikk an.

Wennesland hadde et sjenerøst hjem, og billedkunstnere og forfattere bodde hos ham i lange perioder. Han hadde tre trehus som lå vegg i vegg, som han fylte opp med dyr: geiter, apekatter, hunder, alt som kravlet og gikk. Etter hvert ble eiendommen også fylt opp av ervervet kunst.

Ikke ønsket av institusjonene

Denne etter hvert betydelige samlingen, opparbeidet mellom 1958 og 1970, donerte han så i to etapper, i henholdsvis 1971 til Kristiansand Katedralskole og i 1978 til det som i dag er Universitetet i Agder.

At Wenneslands samling ble donert hit, hang sammen med at Kristiansand var hans fødested. Men viktigere var at ingen etablerte institusjoner ønsket å ta i mot hans kunstsamling. Den ble i hans samtid ikke sett på som verdifull nok eller interessant nok til å bli tatt vare på. 

I Kristiansand har verkene i mer enn førti år utsmykket de to læringsinstitusjonene. Først på 1990-tallet ble det, i sammenheng med tiårets mange filmatiseringer av bøker om og fra beatperioden i USA, oppmerksomhet rundt verkene i samlingen i Kristiansand.

De siste årene har en rekke mindre utstillinger inkludert enkelte verk fra samlingen. Det er også publisert flere bøker på norsk og engelsk om samlingen. Den er altså ikke helt ukjent, men er sjelden sett av et bredere norsk kunstpublikum.

Alternativ kunsthistorie

Galleri F15 på Jæløya i Moss har nå i vinter en stor mønstring med et utvalg av disse beatverkene. Samlingen er i utgangsunktet på over seks hundre malerier, fotografier, collager, tegninger, skisser og skulpturer. På F15 vises omtrent en fjerdedel av disse verkene, fordelt på ulike medier, materialer og teknikker.

Utstillingen er usedvanlig sobert og vakkert montert, i rom der veggene er malt i mørke toner. Dette grepet gir verkene en helhetlig visuell ramme. Informative veggtekster forklarer sammenhengen mellom bildene. Tekstene er gode og påpeker trender i samlingen. Begge disse grepene er prisverdige, for i samlingen etter Wennesland er det virkelig litt av hvert, for å si det forsiktig.

Det er vanskelig å se sammenhengen mellom psykedeliske fantasier fra Wilfried Sätty, fargeglad hard edge fra Jack Carrigg, politisk fotocollage fra Jess Collins, George Herms’ bloddryppende maleri og Robert LaVignes drømmende abstraksjon.

Legg til at de fleste av kunstnerne representert i samlingen og utstillingen ikke er kanonisert, de er knapt omtalt eller husket. Det er ikke knagger på plass for å forstå verkene, ikke et sett av briller å se dem gjennom. Dette er obskure greier, med et sprikende internt mangfold.

Nå forstår du kanskje litt bedre hvorfor samlingen ikke ble mottatt med takk av en institusjon i Wenneslands samtid. Den ble sett på som rotete, uklar og lite relevant.

Noen av kunstnere i samlingen er i dag kjente, som Jay DeFoe og Bruce Conner. To kunstnere som vises i museer og gallerier, som er nevnt i oppslagsverk og avbildet i coffeetablebooks.

Men disse var ikke kjente i Wenneslands samtid. DeFoe ble først kjent tidlig på 1990-tallet, da hennes hovedverk The Rose ble hentet fram fra kjelleren og vist på Whitneymuseet i New York. Conner ble for alvor berømt gjennom en rekke samarbeid med popmusikere i MTVs barndom, da han hadde videreutviklet seg til en ettertraktet musikkvideoregissør. Det er som filmkunstner Conner er mest kjent i ettertid, ikke gjennom malte verk. Noe som slett ikke gjør maleriene noe mindre interessante!

Den gangen Wennesland prøvde å pushe samlingen på institusjoner, var de få av navnene som i dag er blitt kjente fremdeles rimelig obskure, og på siden av det som fantes av etablerte systemer for kanonisering.

I dag er det nettopp disse trekkene ved utvalget av verker som gjør at Wennesland-samlingen og utstillingen ved F15 er så viktig:

Den er en påminnelse om hvor urettferdig kanoniseringsprosesser og verdisetting av billedkunst ofte er. Den viser også alternative kunsthistorier fra USAs etterkrigstid. Den viser kunst som ofte var tettere på levd liv, på samtidens populærkultur og nærmere en reell undergrunn enn det vi er vant til fra denne tiden i USA.

Et litterært miljø

Kanonisering vil si prosessen der verk blir valgt ut som gode og viktige for ettertiden. Bak ligger kompliserte prosesser av fortolkning, assosiasjoner, analyse – som gir kunnskap om hva kunstneren har som mål med verket. Det som faller utenfor kanon forblir gjerne obskurt, men det kan gjerne bli sett med nytt blikk senere – og da framstå som interessant.

For å forklare hvorfor Wenneslands samling forble så obskur i sin samtid og så interessant i dag, må vi inn i konteksten rundt verkene og samlingens tilblivelse, til historien rundt San Fransisco på 1950- og 60-tallet.

Kulturhistorisk er byen i denne tiden uløselig knyttet til beat-bevegelsen. Begrepet «beat» kommer av verbet for å slå: dette var representanter for en generasjon som opplevde seg forslått og utslått (beaten) av en samtidskultur som var svært konform og opptatt av materiell vekst.

Beat var primært et litterært begrep, et litterært miljø. Faktisk framstår beatkunst som en norsk konstruksjon i litteraturen om Wennesland-samlingen. Beat var først og fremst litteratur. Der finner vi poeter og forfattere som William S. Burroughs, Allen Ginsberg og Jack Kerouac, et helt miljø av outsidere og bohemske ordsmeder knyttet til den legendariske bokhandelen City Lights.

Beatkunst

Beat ble en reaksjon mot rasisme, kjønnsroller, undertrykt seksualitet, sensur og konformitet. Beat oppstod like mye i protest mot markedets utbytting strømlinjeføring og statlig undertrykking og vold. Begrepet kan også kobles til bevegelsens interesse for jazzmusikk, der beat var slaget av skarptromma, rytmen man leste høyt til, rytmen man elsket til, rytmen man ruste seg til, rytmen man levde livsbejaende til.

Vi snakker om en rekke forfattere som kombinerte formal eksperimentering inspirert av modernistisk avantgarde, med et enormt følelsesmessig uttrykksbehov og motiver hentet fra dagligdags- og lavkultur. Dette var tekster der seksualitet, rus og outsiderlivet sømløst ble kombinert med religiøs grubling, eksistensiell angst og dødsdrift. Dette litterære miljøet er grundig kanonisert, og bør også være godt kjent blant Minervas lesere.

Det som er mindre kjent for mange, er den samtidige billedkunstscenen i San Fransisco, som Wennesland samlet på, og som i dag omtales som beatkunst. Kunstscenen i det samtidige San Fransisco falt ikke inn i kanon. Den ble knapt skrevet om, ble ikke samlet på, lite forsket på og var fram til 1990-tallet rimelig ubeskrevet.

Fremdeles mangler man kunnskap og forståelse, og i dag jobber ansatte ved Universitetet i Agder med å samle inn dokumentasjon rundt verk, kunstnerskap og levde liv for kunstnerne de har i samlingen.

På denne måten gjør de samtidig et viktig arbeid for samlingene av beatkunst i USA. For det er bare i USA og Kristiansand man finner samlinger av betydning med verk fra San Fransiscos kunstscene på 1950- og 60-tallet.

New York-apparatet

Beatkunsten fikk altså en slags omvendt posisjon av det beatpoesien fikk. 1950- og 60-tallets amerikanske kunstscene var tilsynelatende utelukkende plassert på østkysten, om man skal tro det vi har lært i kunsthistorien.

I New York hadde avantgardistene fra Europa, som flyktet kontinentet under krigen, etablert seg. I New York fantes store museer, betydningsfulle samlere, akademikere og kritikere. Det var her man fant de to rundene med virkelig betydningsfull kunst i USA på 1950-og 60-tallet: Abstrakt ekspresjonisme og fluxus/popkunst.

Den abstrakte ekspresjonismen fokuserte på kunstner-egoet, det sterke og smarte geniet. Kunstneren som lagde rent abstrakt kunst i en fokusert og nær religiøs handling. Her har vi kunstnere som Jackson Pollock og Mark Rothko.

Popkunsten og fluxus kom som reaksjoner og motsatser til den abstrakte ekspresjonismen. I popkulturen var det massekulturen som ga motiv og medium, nå var det det kortvarige og hverdagslige som ble mediert og som ga materiale og metoder. Motivene var suppebokser, kjendiser og tegneseriehelter. Alternativt lagde man «assemblager» bestående av avfall fra folkelig hverdagsliv. I den samtidige fluxuskunsten ga det hverdagslige og midlertidige motiv, materiale og metode til kunsten.

Ironien var at både den abstrakte ekspresjonismen og popkunsten ble gode salgsvarer. Kunstnere som Andy Warhol, Roy Lichtenstein og Yoko Ono ble rike på å selge kunsten sin. Mange av verkene gikk rett inn i betydningsfulle samlinger, museer, kataloger og inn i akademiske analyser.

Årsaken lå i at det i New York fantes et apparat av gallerier, samlere, kritikere og museer til å forklare og forstå denne nye kunsten. Et apparat som effektivt plukket ut verkene som var bra, verkene som fremdeles står seg. De av kunstnerne som klarte å sjonglere seg gjennom dette apparatet og lagde god kunst, endte opp med å bli både rike og berømte.

Antimaterialismen

Det var selvsagt også kulturforskjellene mellom byene som lå bak forskjellene på øst- og vestkystens billedkunst i etterkrigstida. Der østkysten, sentrert rundt New York, ble et episenter for den kanoniserte kunsten, falt produksjonen i San Fransisco i samtidas bakevje. På vestkysten fantes ikke apparatene og infrastrukturen for å sile ut den gode kunsten.

Samtidig, om vi går tilbake til beatpoetene, så var de også representanter for et miljø som virkelig var antimaterialister. De var motstandere av institusjoner, kapital, systemer og strukturer. Kunstnere i dette miljøet ønsket seg ikke inn i institusjonene, de så ikke det helt store poenget med å bli forstått av mektige folk. De så heller ikke den reelle verdien av å bli kjøpt inn i store samlinger.

For mange var kunsterskapet en protest mot samtidas materialisme, som de så på som hovedårsaken til krig og utbytting. Vestlig kultur og sivilisasjon, som kunstkanonen er en viktig del av, var det man kjempet mot. Resultatet ble at man satte seg selv helt på sidelinjen av der man kunne ha fått makt med kunsten sin.

Med et slik utgangspunkt gikk kunsten som ble produsert i alle retninger samtidig. Produksjonen var skitten og rotete, mangfoldig og fargerik, regelbrytende og ustrukturert. Det samme ble apparatet rundt kunsten.

Når man kjempet mot strukturer av makt, endte man opp med å sky disse. Det var først når man måtte til legen, når den definitive materialiteten – kroppen – sviktet, at man ga fra seg verkene. Og der var vi så heldige at Reidar Wennesland kunne ta i mot verkene og se verdien ingen andre så.

Protest mot kanon

I dag kan vi prise oss lykkelige over at den gamle legen gjorde denne jobben for ettertida. Samlingen som det vises et utdrag fra på F15 gir oss innblikk i kunst vi ikke før har sett, tankemåter og temaer som i dag kan virke fremmede. Samtidig er den en stående protest mot hvor tilfeldig kanoniseringsprosesser kan være.

De av oss som har et bein innenfor kunstfeltet bør prøve å utfordre kanon de gangen vi kan, utvide og inkludere de verkene som ikke umiddelbart gir mening.

Som et kandisert kirsebær på toppen av kaka er kunsten i Wenneslands samling visuelt spennende. Verkene er ikke alltid like vellykkede, men det blir aldri kjedelig. Utstillingen er vel verdt et besøk og samlingen vel verdt et solid dypdykk.