Boken til Mamma til Michelle: En sår country-ballade

Jeg visste nesten ingen ting om henne, ut over at hun var mor til en jente som heter Michelle, som jeg heller ikke vet noe om. Det er ikke Anna Rasmussens feil: jeg vet ikke noe særlig om noen bloggere. Ikke fordi jeg har noe imot dem, men fordi jeg ikke er i målgruppen. Hvis jeg skal tråle internett på leting etter ren atspredelse, ser jeg heller på forvokste guttegreier slik som at en tysk galning lager sprettert stor nok til å sende avgårde bowlingkuler.

Blant det lille jeg visste om mammaen til Michelle, var at hun er Norges største blogger, fikk sitt tredje barn da hun var 20 (og at det var i fjor), og at hun er halvt gresk-kypriotisk. Alle tingene gjorde henne interessant for meg. Jeg startet altså med tomt kommentarfelt når jeg leste Anna Rasmussens «Naken».

Det var en litt overraskende interessant opplevelse. Anna har vært igjennom såpass mye at det lar seg gjøre å skrive en ungdomsbiografi om det. Det er litt som livet til en skikkelse i en sår country-ballade: skilte foreldre, skoleproblemer, tidlig debut med rus og sex, ulike partnere og tenåringsgraviditet(er). Før hun hadde lov til å kjøpe sprit på polet, skriver hun at hun måtte slutte med «å røyke, drikke seg full og ligge rundt som gravid.»

Anna fikk sitt første barn som femtenåring, altså med god margin til den seksuelle lavalderen.

Dette er ikke lenger vanlige erkjennelser. Dagens norske førstegangsfødende mødre er over 31 år i snitt – fire år eldre enn de var for bare én generasjon siden. Det blir altså færre som mammaen til Michelle. Ok, her bør jeg kanskje legge til at det i seg selv vel er bra, om det tolkes bokstavelig: Anna fikk sitt første barn som femtenåring, altså med god margin til den seksuelle lavalderen. Dette bød også på den komiske situasjonen at Anna Rasmussen i sin tid ble kastet ut av Facebook-gruppen «Unge mødre» fordi hun selv var et barn, som hun forteller om i boken.

Den politiske erkjennelsen er at økende alder på mødre bidrar til lavere samlet fruktbarhet, og at unge kvinner bør oppmuntres mer. «Man kan ikke forsvare et system som gjør at unge kvinner ikke har råd til å få barn», som Kåre Willoch lenge har sagt. Deler av Anna Rasmussens liv har absolutt relevans for den generelle diskusjonen omkring hvordan vårt samfunn tilrettelegger for sene foreldreskap, ikke minst den sosiale utfordringen ved å være mamma når ingen i ens sosiale nettverk engang funderer på å stifte familie. Utover enkelte betraktninger omkring ansvar og livsvalg, dveler hun ikke så veldig mye på disse temaene, og hun later absolutt ikke til å ha hatt spesielt dårlig råd. Barna er også relativt fraværende i boken, kanskje tilsiktet.

Beskrivelsen av møte med legen som taust rakte henne papirer for aborthenvisning med et avvisende blikk, kunne sikkert ha godt av å bli lest av flere i helsetjenesten.