BØKER

Mysterier uten politiske svar

Alt må med hvis vi skal forstå Norges suksess. Det lykkes Harald Eia og Ole-Martin Ihle meget godt med, likevel kommer boka deres til å bli lest selektivt.

Publisert

Ny bok

Mysteriet Norge – Hvordan et fattigfolk ble verdens rikeste, frieste og lykkeligste mennesker

Harald Eia og Ole-Martin Ihle

Strawberry Publishing, 2020

300 sider

Harald Eias serie Sånn er Norge er blitt bok. Mysteriet Norge – Hvordan et fattigfolk ble verdens rikeste, frieste og lykkeligste mennesker er skrevet sammen med Ole-Martin Ihle. Det er mye å kjenne igjen fra TV-serien i boken, men en bok gir plass til utdypninger og nyanser som ikke alltid får plass i TV-ruta.

Adam Smith og ensomhet

Boka favner bredt. Vi som liker Adam Smith kan glede oss over at det er hans kritikk av merkantilismen som fremheves. Det er markedsøkonomiens fordeler for tillit og samarbeid som vektlegges, ikke de vanlige venstrevridde karikaturene. Konservative vil merke at den mer kvantitative og statistikkorienterte Eia drøfter kultur og idéhistorie grundigere enn han gjorde på TV. Alle andre kan glede seg over beskrivelsen av og dokumentasjonen på hvor fantastisk velferdsstaten er. Kritikere av individualismen, til høyre og venstre, får passet sitt påskrevet. Vi blir ikke ensomme, slik de påstår.

Tillit

Eia og Ihle tar opp Robert Putmans forskning, som viste at multikultur og mangfold var negativt for tilliten. De viser også til Dag Wollebæk og ISFs banebrytende undersøkelser på lokal tillit i multikulturelle områder i Norge. Denne delen vil folk med et mer restriktivt syn på innvandring like, men alle som kjenner Harald Eia vet at han snur alle steiner. Neste kapittel vil folk med et mer liberalt syn på innvandring like bedre. Der vises det til Bo Rothsteins forskning om hvor viktige gode og ukorrupte institusjoner er for tilliten. Han har utvilsomt gode poenger, men jeg savner en dypere drøfting av Putman vs Rothstein. For det er riktig at Norge er en sterk stat med solide institusjoner. Vi har et velfungerende byråkrati, og solid politi og rettsvesen. Det tilsier at relativt høy innvandring og bevaring av tillit lar seg forene. Samtidig tilsier det organiserte arbeidsmarkedet, kulturelle faktorer og rause velferdsordninger at tilliten kan svekkes av høy innvandring, slik Brochmannutvalgene har påpekt. Integrering er ikke bare enkelt i den komplekse norske modellen. Det tilsier at innvandringen bør være lav og kontrollert.

Uavhengig av staten

Ifølge forfatterne skaper familien avhengighet i livene våre. Men når utdanning er gratis, og Lånekassen gir oss studielån kan de unge likevel leve uavhengige liv og velge studier selv. Familien mister makt over dem. Eia og Ihle mener at familiebånd og sivilsamfunn ikke mister verdi til tross for at staten er så stor. Det er lettere å elske vår familie når vi ikke står i et (økonomisk) avhengighetsforhold til dem. Det er mye sant i dette – «Kjærligheten er et barn av friheten», heter det i en gammel fransk vise. Uavhengighetslinjen er likevel noe kulturradikal og virkelighetsfjern. Min kollega Lars Fredrik Svendsen har påpekt at negativ frihet – fravær av grenser – gir begrenset mening i nære relasjoner. Pliktfølelse (og religiøsitet) kan utvilsomt være tyngende i familierelasjoner, men det er ikke bare sånn. Plikt og kjærlighet utelukker ikke hverandre.

Eia og Ihle har snakket med den svenske forskeren Lars Trägårdh for å forklare den nordiske statsindividualismen og hvordan velferdsstaten frigjør oss. Her er mye viktig og interessant, men de kunne med fordel snakket lenger med Trägårdh. For liberale eller konservative er all maktkonsentrasjon problematisk. Hvis velferdsstaten er så viktig for vår uavhengighet, så representerer den også makt. Boken burde drøftet hvordan denne makten kan skape ny avhengighet. Trägårdh har påpekt hvor sterkt arbeidsmoral står i Norden. Denne arbeidsmoralen forsøker derimot Ihle og Eia å tilbakevise litt ved å vise til ulike undersøkelser. Dette er interessant, men det at nordmenn i lav grad synes det er viktig å lære barn «hardt arbeid» kan tolkes ulikt. Spørsmålet er ladet. Det er snakk om «hardt» arbeid. Kan det tenkes at moderate og uavhengige nordmenn setter arbeid relativt høyt, men at folk vegrer seg om det blir for strengt, særlig med tanke på barna våre? Slike teser drøftes ikke godt nok i boken.

Ny avhengighet

Hvor uavhengige er vi i det norske velferdsstatsmaskineriet i dag? Hvor mye rom er det for annerledes livstil? Eia og Ihle har langt på vei rett i at velferdsstatens størrelse, frontfagsmodellen, den lave ulikheten, tilliten og brede universelle ordninger skaper en enestående statsindividualisme. Men en liberaler vil se at begrepet «statsindividualisme» også er motsetningsfylt. «Alle skal med», som Arbeiderpartiet sier. Og det er det vi skal og må om vi skal bevare velferdsstaten. Vi trenger arbeidskraften din. Et foreldrepar får ikke dele permisjonen slik de vil. Mor må ut i jobb. Barna må tidlig i barnehage, læringen må starte tidlig om de skal bli smarte nok til å gå inn i et arbeidsmarked som krever høy kompetanse. Barna må bli produktive fagorganiserte arbeidstakere. Lønnsomme skattebetalere, slik at velferdsstaten kan gi oss masse goder som skal gjøre oss «uavhengige» fra familien og Gud. Alt dette er på mange måter riktig og viktig hvis vi ønsker å bevare den norske modellen, men vi kommer ikke unna at det samtidig gjør rommet for en uavhengig livstil mindre. Vi er frie fra den kristne Gud, men har skapt en annen: den norske modellen.

Råd til bokens lesere

Eia og Ihle beskriver likevel godt hvor lite «snill» den norske modellen er, men det burde vært hardere hamret inn. Bakerst i boken har de takket ulike personer i norsk offentlighet. Vi finner anerkjente akademikere som er vanskelig å plassere politisk, men ellers takkes snarere folk som har for vane å synes synd på de trygdede, enn å forfekte arbeidslinja.

Det er ikke helt riktig å bruke personene som er takket som et argument mot boka, men likevel kan det ha noe å si for de perspektivene som kommer frem i boken? På slutten av boken kommer forfatterne med en anbefaling for hva vi kan gjøre for å bevare den norske modellen. De mener at vi bør melde oss inn i en fagforening, for å bidra til lønnspress oppover som igjen tvinger frem produktivitetsvekst. Dette er ikke bare feil, men de burde gjentatt sitt gode poeng om hvor viktig omstilling, fri konkurranse og lavt lønnspress også kan være for frontfagsmodellen. Kanskje særlig i en tid som nå hvor offentlig sektor er stor og det ikke bare argumenteres for en aktiv velferdsstat, men også for en aktiv næringspolitikk. Det siste har Norge dårlig erfaring med. De nevner at statsbudsjettet er oljepengeavhengig, men hvordan skatteviljen kan påvirkes hvis overføringene fra Oljefondet reduseres burde vært drøftet mer.

Mysteriet Norge er en bok som kan anbefales på det varmeste. Men les den ikke selektivt. Er du til venstre politisk, kritisk til restriktiv innvandringspolitikk eller markedsøkonomi bør du lese det om Adam Smith og handel. Kan tilliten og den sammenpressete lønnsstrukturen ivaretas om det kommer mange innvandrere med lav kompetanse til Norge? På motsatt side bør vi konservative grinebitere eller markedsliberalister tenke gjennom hva universelle ordninger og likhet har å si for skattevilje og markedsøkonomisk effektivitet. Hvordan påvirker innvandring produktivitet og tillit? Konservative har rett i at staten representer makt, men den kan også berede grunnen for frihet.