IDEER

Nye lærdommer om motstandskraft og overvinnelse av kriser

Det liberale samfunnssystemets overlegne evne til å mestre sjokk og kriser er hevet over tvil.

Publisert Sist oppdatert

I en nylig artikkel i Financial Times ønsker historikeren Adam Tooze leserne velkommen til en verden i polykrise, en serie av sammenkoblete kriser. Det spesielle problemet med polykriser oppstår når ulike sjokk og akutte forstyrrelser samvirker på en måte som gjør helheten verre enn summen av enkeltkomponentene.

De aktuelle hovedkomponentene er alle velkjente: Koronakrisen, energikrisen etter Russlands angrepskrig mot Ukraina, sterkt tiltagende inflasjon og en tilsvarende rask økning i antallet økonomisk sårbare husholdninger. Dessuten: I bakgrunnen ruver klima- og naturmangfoldskrisen, samt etterdønninger fra finanskrisen og fremveksten av antiliberale, autoritære og nasjonalistiske krefter som truer både friheten, rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og den regelbaserte internasjonale orden.

Slikt kan det lett bli en polykrise av, noe også den kjente amerikanske makroøkonomen Larry Summers, som lenge har hevdet at USAs og Vestens økonomier befinner seg i en langvarig «sekulær stagnasjon», nylig ga uttrykk for i et lettere frustrert utsagn: «Dette er den mest komplekse, uensartete og gjennomtrengende kombinasjonen av utfordringer som jeg kan huske gjennom de 40 årene jeg har vært opptatt av å observere slike ting.»

Lange og korte perspektiver

En av vår tids mest fremtredende økonomiske historikere, Harold James fra Princeton University, ser det litt annerledes og i lengre linjer. I sin nylig utgitte bok Schockmomente (boken utkommer på engelsk i mai 2023) trekker James viktige lærdommer fra syv kriser som har bidratt til å forme globaliseringen siden 1840-tallet, fra potetpesten og hungersnøden i Irland på 1840-tallet til koronakrisen i vår tid.

Budskapet til James har en tydelig optimistisk undertone. Denne historisk funderte fremtidsoptimismen er ifølge James forankret i krisers påviselige tendens til å akselerere politisk, økonomisk og teknologisk læring og kunnskapsvekst, som i sin tur stimulerer til vesentlig mer eksperimentering, entreprenørskap og innovasjon – selve hoveddrivkraften bak verdiskapende teknologiske og økonomiske transformasjoner. Slik oppstår også nye vekstforsterkende globaliseringsmønstre som alltid har hatt en tendens til å forbedre livsstandarden til det store flertallet av verdens befolkning.

En historiker som forstår krisers bidrag til å forme de lange linjene i vår økonomiske utvikling besitter et privilegium som en politiker med blikket rettet mot neste valg bare kan drømme om. Historikerens tidshorisont er mye lengre, hvilket gjør det mulig å ta i betraktning det kanskje mest standhaftige av alle bidrag til en velbegrunnet fremtidsoptimisme: I det lange løp vinner de positive sumspillene – i politisk, sosial og økonomisk forstand – alltid over nullsumspillene. Sagt på en annen måte vinner liberalismen og det åpne samfunnet i det lange løp alltid over ulike former for proteksjonisme, nasjonalisme og sosialisme.

To komplementære bidrag

Men verken politikernes eller velgernes gjennomsnittlige tidshorisont befinner seg i dette landskapet. For å nærme oss politikernes og velgernes mer kortsiktige og aktuelle perspektiv trengs mer konkrete og håndfaste instrumenter. Det finnes flere veier til dette mer konkrete nivået, men her velger jeg å stoppe opp ved to relativt nye bidrag, som fra hver sin innfallsvinkel ender opp i en komplementær konklusjon som gir mening i den aktuelle politiske konteksten.

Det første bidraget er den tyske Princeton-økonomen Markus K. Brunnermeiers mye omtalte bok fra 2021, The Resilient Society, en systematisk teoretisk og empirisk analyse av hva som gjør et samfunn motstandsdyktig mot kriser, med god evne til rask innhenting, etter å ha blitt utsatt for eksterne sjokk eller akutte forstyrrelser. Siden det engelske ordet resilience gjerne oversettes med det noe snevrere norske ordet motstandskraft bør det tillegges at meningsinnholdet må leses slik at det rommer den nevnte evnen til rask innhenting og reetablering av en før-sjokk-tilstand. Det handler med andre ord mye om evnen til å håndtere og mestre inntrufne sjokk og akutte forstyrrelser, ikke bare om å hindre at kriser faktisk oppstår.

Det andre bidraget ble utgitt tidligere i år (2022) og er skrevet av to tyske politiske økonomer fra universitetet i Siegen, Nils Goldschmidt og Stephan Wolf: Gekippt. Was wir tun können wenn Systeme ausser Kontrolle geraten. Denne boken er skrevet med et mer føre var-perspektiv, med større oppmerksomhet på å motvirke overskridelser av farlige vippepunkter, slike som truer med å bringe kriser ut av kontroll, med store negative ringvirkninger. Med dette fokuseringspunktet for øyet begrunner forfatterne sin normative posisjon på en rekke aktuelle politiske spørsmål knyttet til økonomisk, sosial og økologisk bærekraft. Boken ender opp med et ordoliberalt argument for en sosial markedsøkonomi 2.0.

Resiliens på ulike nivåer

Utgangspunktet for Brunnermeier er at siden vi vanskelig kan unngå at sjokk og kriser – av ulike typer – inntreffer med ujevne mellomrom, er det desto viktigere å utvikle vår evne til å stå imot og innhente oss raskt etter at krisen er et faktum. Underforstått: Vi kan velge hvordan vi innretter samfunnet og derfor kan vi også unngå politiske valg som bidrar til å svekke vår motstandskraft. Men, vi kan også gjøre noe mer, hvilket Brunnermeier viser best i de delene av boken som omhandler makroøkonomisk stabilitet og global orden. Vi kan også utvikle våre institusjoner slik at sannsynligheten for at akutte forstyrrelser og sjokk minskes merkbart, den proaktive føre var metoden for å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. Her vil mange økonomer kjenne seg godt igjen, og det er også her Brunnermeier er mest på hjemmebane som makroøkonom.

Imidlertid er det andre perspektiver hos Brunnermeier som er vel så interessante og som også fremstår som det mest nytenkende i boken. Her sikter jeg spesielt til tre grunnpilarer i Brunnermeiers tenkning om motstandskraft mot kriser – eller resiliens. For det første betoner Brunnermeier viktigheten av å forstå den intime gjensidige sammenhengen mellom resiliens på alle nivåer i samfunnet; fra det enkelte menneske til lokalsamfunn, nasjonalstaten og den internasjonale orden. Individer og familier er ekstra sårbare i samfunn preget av lav motstandskraft mot sjokk og kriser.

Samfunnskontraktens forrang og betingelser

For det andre, i naturlig forlengelse av det første poenget, hevder Brunnermeier at samfunn essensielt består fordi de har innebygde mekanismer – i ett ord en samfunnskontrakt – som gjør at sjokk ikke eskalerer til en selvutslettende tilstand. For Brunnermeier er det den implisitte samfunnskontrakten som er selve ankerfestet i et velfungerende samfunns motstandskraft mot kriser. Uten en fungerende samfunnskontrakt, som i filosofen Thomas Hobbes naturtilstand, hvor den sterkeste rett rår i en rettsløs tilstand av en alles kamp mot alle, er det fritt frem for å påføre hverandre ubegrensede negative eksternvirkninger. De negative eksternvirkningene vil florere og vippepunkter overskrides, med ukontrollerbare ødeleggelser som konsekvens. Kort sagt, samfunnet går i oppløsning.

Som Brunnermeier utdyper er en bærekraftig samfunnskontrakt betinget av at den også, i seg selv, er resilient – det vil si motstandsdyktig mot dype splittelser og oppløsningstendenser. Hva det betyr, avslører Brunnermeier todelt: Samfunnskontrakten bør omfatte alle drivkrefter, mekanismer og institusjoner som bidrar til å bygge et samfunns motstandskraft i møte med kriser. Dette forutsetter videre at samfunnskontrakten har bred oppslutning blant samfunnsborgerne. For Brunnermeier betyr det at en samfunnskontrakt først kan bli bærekraftig når den i godt monn tilfredsstiller almene forventninger til rettferdighet, like muligheter og sosial mobilitet.

Samfunnskontrakter er dynamiske

For det tredje kan ikke en fungerende samfunnskontrakt være statisk i en foranderlig verden. Den må være tilstrekkelig responsiv og elastisk til å bevare samfunnets resiliens i møte med endringer, transformasjoner, samt nye typer sjokk og kriser. Brunnermeier har ingen enkle svar på hvordan denne ambisjonen skal realiseres, og er sensitiv nok til å understreke at svaret alltid må være situasjonsbestemt og vil variere med tid og sted.

I stedet for å gi et umulig detaljsvar foreslår Brunnermeier heller et slags handlingskompass, som er ment som et instrument til å balansere de tre viktigste metodene for å implementere resiliens: sosiale normer, gjennomføring av politiske tiltak og markedsprosesser. Det rette balansepunktet mellom disse tre gjensidig avhengige og samvirkende prosessene vil etter Brunnermeiers mening bidra til å styrke samfunnets og dermed også individenes motstandskraft mot kriser.

Hvordan dette er å forstå i mer konkrete tilfeller får leseren eksempler på i kapitlene som tar for seg Covid-19, finansiell stabilitet, pengepolitikk og inflasjon, betydningen av innovasjon, ulikhet og sosial mobilitet, fremvoksende økonomiers dilemmaer, viktigheten av en regelbasert internasjonal orden, samt i kapitlene om klimapolitikk og nye fremtidstrusler knyttet til cyberangrep, AI, sosialt samhold og multikriser.

Samfunnskontrakter er forankret i en samfunnsorden

Brunnermeier skriver primært for et amerikansk publikum og velger bevisst å unngå politiske provokasjoner. Det er likevel ingen tvil om at Brunnermeiers argument utgjør et sterkt faglig underbygget forsvar for aktivt vedlikehold av en balansert samfunnskontrakt innenfor rammene av en liberal samfunnsorden, så vel nasjonalt som internasjonalt. Sterkere uttrykt kan det sies at Brunnermeiers samfunnskontrakt kun gir mening innenfor et liberalt og demokratisk samfunnssystem.

Fra et europeisk perspektiv er det også lett å se at Brunnermeiers tenkning har mange likhetspunkter med den sosialt bevisste ordoliberale tilnærmingen til politikk.

Mest politisk brodd er det i avslutningen av boken, hvor Brunnermeier advarer mot to illusjoner: Å stikke hodet i sanden gjennom bagatellisering og fortrengning av alvorlige samfunnsutfordringer, samt å forsøke å tviholde på en status quo-tilstand.

Et normativt kompass

I Nils Goldschmidts og Stephan Wolfs drøfting av forutsetningene for å sikre motstandskraft mot kriser i sin alminnelighet og avverging av farlige vippepunkter i særdeleshet er det normative siktemålet mer eksplisitt. Det handler om å videreutvikle et samfunn som setter respekten for det enkelte menneske i sentrum for samfunnsutviklingen, med særlig vekt på å sikre alle frihet, muligheter, anerkjennelse og verdighet på en måte som fremmer en robust og inkluderende demokratisk samfunnskultur preget av toleranse og institusjonell stabilitet. Toleranse forstås interessant nok som en beskyttelse mot at ukontrollerbare ødeleggelser utløses som følge av en fatal kritisk massebevegelse på et vippepunkt. Her er det lett å dra kjensel på Nils Goldschmidts mangeårige engasjement for en moderat, ansvarlig og forsonlig liberalisme, forankret i den ordoliberale økonomisk-politiske tradisjonen.

Goldschmidt og Wolf skriver primært for et tysk publikum med et europeisk perspektiv. De skriver også med en merkbar større politisk-institusjonell selvtillit enn Brunnermeier. Når forfatterne ender opp med et argument for en revitalisert sosial markedsøkonomi, mer demokratisk engasjement og en styrking av EUs verdibaserte integritet er det en naturlig følge av at utgangspunktet anses mer som en styrke enn som en svakhet.

Radikale problemer trenger ikke radikale løsninger

Derfor er det heller ikke overraskende at vi møter på en analyse av de store utfordringene i vår tid, som alle kan true med å overtre et farlig vippepunkt, som munner ut i moderate og skrittvise reformer snarere enn i radikale løsninger. Deres prinsipielle svar på klima- og naturmangfoldkrisen, digital maktkonsentrasjon, demografisk endring og utenforskap i det nye arbeidslivet vil sikkert høres radikale ut for noen, men de er alle markedskonforme i beste Walter Eucken-ånd.

Noen av bokens mest interessante analyser og løsningsforslag kretser rundt en aktiverende og verdighetsorientert sosialpolitikk, samt et sterkt humanistisk-økonomisk argument mot innføring av en betingelsesløs garantert minstelønn. I sentrum står idealet om deltagende samfunnsborgere og et mulighetsskapende program for aktiv inkludering i samfunns- og arbeidslivet tilpasset den enkeltes evner – endringstrygghet, hjelp til selvhjelp og mer flexicurity snarere enn passive kontantutbetalinger.

Soziale Marktwirtschaft 2.0

Den gjennomgående ideen i Goldschmidts og Wolfs ulike svar på spørsmålet om hvordan vi best kan sikre et samfunns motstandskraft mot kriser kan kort oppsummeres med aktivt og kontinuerlig vedlikehold og forbedringer av institusjonene som former desentraliserte, åpne og liberale samfunn med et inkluderende menneskelig mål: Å styrke den enkeltes frihet, livsmuligheter og verdighet. Dette normative kompasset er selve hovedsvaret, som i mer detaljerte politiske løsninger tilføres og modereres av faglighet, teoretisk innsikt og empirisk evidens.

Det er bare ett ord som Brunnermeier trolig også ville savnet hos Goldschmidt og Wolf: samfunnskontrakten. I realiteten er nok det perspektivet likevel med i stort monn via begrepet Soziale Marktwirtschaft, omtrent som vi i Norge lettest tyr til å snakke om den norske eller nordiske samfunnsmodellen. Et Soziale Marktwirtschaft 2.0 kan ifølge forfatterne, tydelig inspirert av Ludwig Erhards opprinnelige slagord Wohlstand für alle, gjerne spissformuleres som Anerkennung für alle.

Dermed bekrefter også Goldschmidt og Wolf Brunnermeiers innsikt om hvorfor vi må forstå den reelle motstandskraften mot kriser i et utvidet perspektiv, hvor både individet, samfunnet og internasjonalt samarbeid inngår i et skjebnefellesskap.

Den store systemlærdommen

Som Harold James nylig har minnet oss om, etter å ha reflektert over årsaker og konsekvenser av syv historiske globale kriser, er læring det viktigste som har kommet ut av krisene, fordi vi har en tendens til å lære aller mest i krisetider. Men han legger til, i det han retter blikket fremover, at vi også har god grunn til å tenke nøye over hvordan vi kan lære på en mer effektiv måte. Det spørsmålet antyder også at vi har god grunn til å stille oss spørsmålet om hvilket samfunnssystem som har vist seg best egnet til å fremme sosial kunnskapsvekst gjennom dets grunnleggende forutsetninger: frihet, autonomi, eksperimentering, mangfold og et fravær av frihetsundertrykkende maktkonsentrasjon.

Svaret på det spørsmålet er det Karl Popper kalte det åpne samfunnet og som Friedrich Hayek kalte den liberale samfunnsorden. Det vil si det eneste samfunnssystemet som hele tiden er åpent for desentrale initiativ til forbedringer og som er fundert på et mangfold av balanserende institusjoner som former åpne oppdagelsesprosesser. Her finner vi også de mest distinkte differensierende karakteristika ved det liberale samfunnssystemets viktigste grunnpilarer: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet – satt opp mot sine motsetninger. Sosial bærekraft og motstandskraft mot kriser er i siste instans en dynamisk kvalitet – ikke en statisk kvalitet.

Det er essensielt den samme forståelsen som sammenfatter hovedlærdommene i de omtalte bøkene om resiliens og vippepunkter av Markus Brunnermeier, Nils Goldschmidt og Stephan Wolf, og interessant nok også Harold James analyse av historiens lange linjer. Det eneste som bør tilføres er at den liberale samfunnsorden – så vel nasjonalt som internasjonalt – ikke kan forventes å være bærekraftig hvis den ikke er forankret i en inkluderende, balansert og responsiv samfunnskontrakt med bred støtte fra det store flertallet.

Motstandsdyktig liberalisme

John Maynard Keynes forstod også dette temmelig klart når han i 1926 sammenfattet den liberale politiske oppgaven med å kombinere tre ting: økonomisk fremgang, sosial rettferdighet og individuell frihet.

Det finnes mange grunner til å ikke undervurdere liberalismens resiliens og motstandskraft i krisetider. Liberalismens fremste styrke består nettopp i dens evne til å fornye og gjenskape seg selv i møte med forandringer.

Den som allerede har erklært liberalismen død kan med andre ord ha tatt munnen for full. Og de som fortsatt intenst ser frem til liberalismens endelikt kan komme til å bli alvorlig skuffet – igjen.

Bøker omtalt i denne teksten:

Markus K. Brunnermeier, The Resilient Society, Endeavor Literary Press, Colorado Springs, 2021, 409 sider.

Nils Goldschmidt og Stephan Wolf, Gekippt. Was wir tun können, wenn Systeme ausser Kontrolle geraten, Verlag Herder, Freiburg, 2022, 272 sider.

Harold James, Schockmomente. Eine Weltgeschichte von Inflation und Globalisierung 1850 bis heute, Verlag Herder, Freiburg, 2022, 540 sider.


Powered by Labrador CMS