KULTUR

En fortelling fra Dekameronen (A Tale from the Decameron), malt av John William Waterhouse i 1916.
En fortelling fra Dekameronen (A Tale from the Decameron), malt av John William Waterhouse i 1916.

Når kunsten settes i karantene

De tre livsvilkårene for en levende kunst er skapelse, formidling og konsum. Hva skjer med disse vilkårene under en pandemi?

Publisert Sist oppdatert

Kunst skapes kontinuerlig, også i krise, og historien er full av eksempler på dette. Professor emeritus i historie og medisinsk historie ved Yale University, Frank M. Snowden, har skrevet om hvordan pandemier endrer historien. I sin siste bok, Epidemics and Society. From the Black Death to the Plague (2019) gir han et tverrfaglig blikk på hvordan pandemier endrer synet på offentlig helse og velferd, kunst og idéhistorie. Pandemier endrer også premissene for samfunnet.

I et interessant intervju med The New Yorker påpeker han nettopp den uunngåelige konsekvensen av en pandemi: Man begynner å stille de store, eksistensielle spørsmålene. I dette spørsmålet ligger potensialet til mye store kunst.

Karantene i koronaens tid

Som et eksempel på kunst skapt i krise trekker professor Snowden selv frem Dei trulovade (1825-1827) av den italienske forfatteren Alessandro Manzoni (1785-1873). Flere av vår histories største litterære verk er skapt eller lagt til under en pandemi.

Middelalderens store diktverk Dekameronen (1353) av Giovanni Boccaccio (1313-1375) er kanskje kroneksempelet. Mens pesten herjer i Firenze i 1348 rømmer ti personer ut av byen. De syv kvinnene og tre mennene samler seg i en forlatt herskapsvilla og de bruker dagene på å fortelle hverandre historier. Ti personer, ti dager og ti historier daglig. Her er sorg, humor, erotikk og lengsler og mye lærdom for tiden framover.

Italia ser ut til å være fellesnevneren her og Døden i Venedig (1912) av tyske Thomas Mann (1875-1955) er aktuell. Pesten (1947) av franske Albert Camus (1913-1960) er også leseverdig, men bør unngås av dem som lett henfaller til hamstring av mat og medisiner. Fellesskapets beste er fokuset og er i tråd med statsminister Erna Solbergs formaning om at vi ikke må ta på, men ta vare på hverandre. Kjærlighet i koleraens tid (1985) av colombianske Gabriel García Márquez (1927-2014) må selvsagt nevnes. Sann kjærlighet overlever alt, selv en pandemi.

Litteraturen er altså full av eksempler, men for annen formidling av kunst møter man nå bokstavelig talt stengte dører. Direkte formidling utgår når teater, bibliotek og museer nå har stengt. Pandemien utfordrer selve kunstens betingelser. Formidling og konsum henger direkte sammen, og spørsmålet blir dermed: Hvordan kan man oppleve kunst når man sitter i karantene?

Kurator ved kunstmuseet Castello di Rivoli i Torino, Carolyn Christov-Bakargiev, har satt inn arbeidet med å digitalisere. I et intervju med artnet News påpeker hun at det er museets «offentlige ansvar» å formidle kunst og resultatet er en slags virtuell samling man har valgt å kalle Digital Cosmos. Uffizi Galleriet i Firenze har selv startet en omfattende kunstkampanje under den på ingen måte tilfeldig valgte hashtaggen #UffiziDecameron og på Facebook-siden deres oppdateres det nå jevnlig.

Spørsmålet blir så om all kunst kan digitaliseres? Stillebensjangeren trekkes fram som et eksempel som nettopp egner seg til dette, fordi kunstneren ofte har brukt stillebenet til å reflektere over naturen og dødeligheten.

Men digitalisering har en iboende begrensning. Jeg kan raskt og enkelt finne fram bildene av Claude Monets (1840-1926) vannliljeserie, Nymphéas, men det blir aldri det samme som å oppleve storheten på Musée de l’Orangerie i Paris. De åtte komposisjonene er fordelt over to ovale rom. Disse ovale rommene skaper optimale lysforhold for kunstneren som nettopp var kjent som «lysets maler». Står man midt i rommet er man bokstavelig talt omringet av kunsten.

Å oppleve Klaus Mäkeläs kyndige ledelse av og samspill med Oslo-Filharmonien får man ikke på hjemmebane, uansett hvor godt høyttaleranlegg man har. Filharmonien deler forøvrig små glimt fra øvelsene sine under hashtaggen #kunstenlevervidere.

Kunsten er i midlertidig karantene, men den lar seg altså ikke stanse av den grunn.

Den tyske pianisten Igor Levit har begynt med en moderne versjon av «huskonserter». Hver kveld kl. 19. avholder han livekonsert på Twitter. Berliner Philharmoniker spiller gratis digitale live-konserter. I går lanserte The Switch-medlem og Jazznytt-journalist Filip Roshauw sammen med andre ildsjeler Facebook-initiativet Brakkesyke 2020, en online-festival der musikere vil spille live fra ulike steder i landet mens live-Norge holder stengt.

Her har du dessuten en oversikt over 12 virtuelle utstillinger du kan besøke – på kjente museer verden rundt.

Kunstens uttrykk er vårt avtrykk

Blir det noen ny Dekameronen av koronaen, eller vender vi oss den neste tiden til strømmetjenestene? Boccaccio hadde som kjent ikke Netflix. Jeg skal allikevel på ingen måte avskjære den store kunsten som ligger i filmen. Er du en av dem som kjenner på karantenens kvelende hånd? Da anbefales filmene The Exterminating Angel (1962) av den spanske surrealisten Luis Bunuel (1900-1983) og Blodig alvor (2011) av Roman Polanski.

Sistnevnte baserer seg på teaterstykket God of Carnage (2006). Historiene i de to filmene er ulike, men konseptet er likt: En gruppe mennesker samles i et rom og av en eller annen grunn evner de ikke å forlate dette rommet. Enten det er i Bunuels storslåtte middagsselskap eller Polanskis møte mellom to foreldrepar fra beste middelklasse, utfordres sosiale og kulturelle konvensjoner. For hva skjer når man er tvunget i isolasjon og ikke har noen utvei?

Brakkesyke er et kjent begrep for mange, men i disse filmene tas det til neste nivå. Når konvensjonene utfordres, trer den underliggende råskapen i mennesket frem.

Kriser er med andre ord avslørende for både styrker og svakheter i vår egen og andres karakter. Man skal selvsagt unngå å romantisere krisen, noe professor Snowden i intervjuet eksemplifiserer med 1800-tallets tuberkulose:

«They thought – and the medical doctrines of the early nineteenth century taught them this – that it was a disease of the élite, of the artist, of the beautiful, of the refined, and that it made people much more beautiful, so that fashion tried to turn women into tubercular creatures.»

Kunstens uttrykk er vårt avtrykk, den er vår måte å etterlate spor av at vi en gang var her og lot oss berøre. Den skaper et fellesskap som potensielt sett overskrider tid og sted. I tiden framover blir slike fellesskap viktigere enn noensinne.

Felles for kunsten er nemlig fellesskapet. Vi mennesker har et grunnleggende behov for tradisjon og tilhørighet. Fremover vil flere av oss oppleve mer isolasjon enn det vi er vant med og nettopp derfor trenger vi mer samhold.

Skogens dikter, Hans Børli (1918-1989), sier det så vakkert i diktet Junikveld: «Den er så svinnende kort den stund, vi mennesker er sammen.»