Kampen for anerkjennelse

BØKER: I Our Bodies, Their Battlefield. What War Does to Women gir Christina Lamb krigen et kvinnelig ansikt.

På bildet: Kvinne og barn i Badghis-provinsen i Afghanistan-
På bildet: Kvinne og barn i Badghis-provinsen i Afghanistan-
Publisert

Etter å ha reist rundt som utenrikskorrespondent og dekket konflikter verden over, stod Christina Lamb igjen med utallige vitnesbyrd om krigens brutale påvirkning på kvinner. Felles for disse? De var alle ofre for voldtekt. Vitnesbyrdene var, som kvinnene selv, ofte oversett og ikke anerkjent som en del av den offisielle krigshistorien.

Voldtekt ble anerkjent som en internasjonal krigsforbrytelse i 1919, men Den internasjonale straffedomstolen i Haag har fortsatt ikke dømt noen for det. Det er dette som er utgangspunktet for boken: Voldtekt er verdens mest oversette krigsforbrytelse. Hvorfor er det slik?

Som Lamb påpeker, er voldtekt brukt som våpen i krig fordi det er «effektivt». Det har ofte en dobbel effekt: Det ødelegger ikke bare livet til kvinnen, men også den øvrige familien. Hun blir som oftest utstøtt av familien og ikke minst lokalsamfunnet. I Bangladesh har de til og med et eget, nedsettende ord på kvinner som ble voldtatt i den bangladeshiske frigjøringskrigen: Birangona.

Videre eksisterer det også et element av at offeret blir gitt skylden. Det å gi kvinnen skyld for overgrep, er ikke noe nytt. Snarere tvert imot, det er dypt vevd inn i vår egen historie og mytologi. For hvorfor ble Medusa forandret til et monster? Fordi hun ble voldtatt av havguden Poseiden i Athenes tempel, straffer Athene henne. Håret hennes ble forandret til slanger og deretter kunne ingen se henne i øynene uten å bli forvandlet til stein.

Krigen har intet kvinnelig ansikt

Argentina. Syria og Irak. Bosnia-Hercegovina. Kongo, Nigeria og Rwanda. Burma og Filippinene. Lamb går systematisk til verks og kartlegger de stedene i verden der voldtekt har vært en del av krigen. Lenge har voldtekt i krig blitt ansett som en konsekvens av krig, heller en krigsforbrytelse i seg selv. Det er nettopp dette synet Lamb ønsker å ta et oppgjør med.

Med det viser Lamb at den internasjonale strafferetten ofte kommer til kort, og det er verdt å diskutere i hvilken grad rettsoppgjør faktisk gir ofrene en følelse av rettferdighet. Professor i rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, Kristin B. Sandvik, tar opp dette temaet i sin artikkel «Internasjonal strafferett: Rettferdighet som tilskuersport?» (2011): Rettsliggjøringen gjennom opprettelsen av ICC og internasjonale ad hoc-tribunaler som International Tribunal for Rwanda (ICTR) og International Tribunal for the Former Yugoslavia (ICTY) er på mange måter en vestliggjøring fordi den internasjonale strafferetten representerer et anglo-amerikansk syn på rett og rettferdighet, og derfor også er reduksjonistisk.

I en konflikt må man spørre seg hvem konfliktløsningen anses rettferdig for. Et eksempel er utfordringene omkring ICTY, hvor det ble påpekt at ofrene ikke fikk ta stor nok del i prosessen og den påfølgende mangelen på økonomisk erstatning. Dette er også funn som Lamb gjør seg i møte med kvinner verden over. De ønsker selvsagt å se de ansvarlige stilt for retten, men for ofte blir de overlatt til seg selv, ofte etter en årelang rettsprosess.

Førsteamanuensis ved samme universitet, Sofie Høgestøl, påpeker også at et internasjonalt tribunal på mange måter er lite egnet til å gjenopprette ubalansen etter en konflikt, da det har vist seg å være svært ineffektivt: ICTY brukte rundt 25 år på å straffeforfølge ca. 110 personer og utregninger har vist at hver sak har kostet mellom 10 til 15 millioner dollar.

Dette er særlig interessante perspektiver å ta med seg i diskusjonen om krigen i Syria, der enkelte nå har tatt til orde for at IS-krigerne må stilles til ansvar foran et internasjonalt tribunal.

Håp for fremtiden

Å få gjenopprettet noen form for rettferdighet for kvinner som er ofre for krigens grusomheter krever systematisk innsats, både rettslig og politisk. Rettslig i form av at overgriperen blir stilt for en domstol, det være seg nasjonalt eller internasjonalt. Politisk i form av politisk villighet og anerkjennelse av at bruk av voldtekt som krigsvåpen er utbredt. Nylig gav FN og Norge ut «historiens første håndbok om seksualisert vold i konflikt». I 2018 ble Nobels fredspris tildelt jesidi Nadia Murad og lege Denis Mukwege, for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter.

Et svært viktig aspekt i boken, som for ofte ikke problematiseres, er hvorfor menn voldtar i krig. Er det kun et kynisk våpen, et maktmiddel? Ifølge Mukwege er det et kynisk våpen, og det er umulig å komme seg over det. Allikevel er det noe man til en viss grad kan arbeide med å komme seg gjennom – det er nettopp hans eget arbeid og Panzi-klinikken et vitnesbyrd om.

Det er også dette som gjør boken til Lamb verdt å lese, selv om historiene tidvis er grusomme. Det tilhører dessverre sjeldenhetene at kvinner kommer til orde på denne måten, med sine historier og på sine premisser.