BØKER

Økonomifaget trenger både kreativ ødeleggelse og dannelse

Publisert

Redaktørene bak artikkelsamlingen Økonomisk tenkning, alle med tilknytning til Rethinking Economics Norge, har et felles programmatisk utgangspunkt. Det springer ut av den mangslungne bevegelsen som forsøker å fremme mer teoretisk pluralisme i den samfunnsøkonomiske undervisningen på universiteter og høyskoler. Bakgrunnen er en frustrasjon blant studenter av faget, som har bygget seg opp gjennom flere tiår. Frustrasjonsnivået steg merkbart etter den internasjonale finanskrisen 2008-2009, da det blir tydelig for en hel verden at toneangivende økonomiske teorier med ekstremt urealistiske antagelser om fullkommen informasjon og rasjonelle forventninger hadde feilet stygt.

Bok

Bok

Økonomisk tenkning - bidrag til mangfold i økonomifaget

Tone Smith, Ebba Boye, Bent Arne Sæther (red.)

SolumBokvennen, 2021

Frustrasjonens hovedkilde er velkjent. Fullt så kjent er det ikke at lignende frustrasjoner har en historie som strekker seg langt tilbake i tid. Det vi gjerne tenker på i dag og som preger Rethinking Economics-bevegelsen kretser rundt den internasjonalt dominerende hovedstrømningen og læreboknormalen innen faget, som oftest går under navnet nyklassisk økonomi. Denne hovedretningen tar utgangspunkt i Lionel Robbins definisjon i boken The Nature and Significance of Economic Science (1932): samfunnsøkonomisk vitenskap handler primært om å forstå hvordan knappe ressurser med alternative anvendelsesmuligheter allokeres til konkurrerende formål under gitte og til dels svært idealiserte forutsetninger.

Det matematiske nirvana

Helt siden matematikeren Leon Walras på 1870-tallet utledet nyklassisismens nirvanatilstand, såkalt generell likevekt, har nyklassisk økonomi postulert og gravitert mot en vidunderlig harmonisk verden befolket av nyttemaksimerende forbrukere og profittmaksimerende bedrifter. Disse tilpasser seg slik at det er umulig å forestille seg en bedre teoretisk situasjon enn den som eksisterer i generell likevekt under såkalt perfekt konkurranse (som har svært lite til felles med reell markedskonkurranse). I denne idealtilstanden forutsettes det at alle aktører er ute av stand til å påvirke markedet og at alle aktører besitter fullkommen informasjon om alle relevante data. Der hersker med andre ord ingen usikkerhet og det skjer aldri noe nytt. Økonomien befinner seg i en arrivert tilstand hvor alle handlinger er redusert til ren rutine. Det var denne høyst urealistiske tilstanden den østerrikske økonomen Ludwig von Mises i sin tid treffende spissformulerte som «en jevnt roterende økonomi».

Men dette høyst urealistiske bildet av en jevnt roterende økonomi er forbundet med et ikke ubetydelig pedagogisk fortrinn. Det lar seg nemlig uttrykke matematisk. Derfor er det kanskje heller ikke så rart at det generelle likevektkonseptet ble unnfanget av nettopp matematikeren Walras, som ikke betraktet økonomifaget som noe annet enn anvendt matematikk. Den matematisk orienterte tilbøyeligheten stoppet som kjent ikke opp med Walras. Ifølge den norske samfunnsøkonomen Agnar Sandmo, som i sin bok Samfunnsøkonomi – en idéhistorie (2006) ga en oversikt over «de tenkere som har hatt sterkest innflytelse på faget slik vi kjenner det i dag» – altså på den dominerende hovedstrømmen – har utviklingen av faget over tid vært preget av tiltagende matematisk formalisering.

Sandmos tolkning sammenfatter temmelig treffsikkert, om enn utilsiktet, hovedkilden til den frustrasjonen som studenter i mange land har opplevd i møte med samfunnsøkonomi-studiet: et teoretisk ensrettet fag, innpakket i et matematisk språk, som det i liten grad gis rom til å stille kritiske spørsmål til, innenfor rammen av studiets pensum og undervisning. Men studentene er ikke alene. Selv Assar Lindbeck, mangeårig medlem av nobelpriskomiteen, har gitt tydelig uttrykk for sin frykt for at faget kan stå i fare for å utdanne altfor mange rene «teknikere» som behersker de matematiske og statistiske metodene til fingerspissene, men som ikke har med seg den genuine interessen for samfunnsspørsmål og politikk som er så avgjørende for fagets praktiske anvendelse og samfunnsnytte.

1911: Schumpeter vs. Walras

Det er nå over 100 år siden en annen østerriksk økonom og studiekamerat av Mises, Joseph Schumpeter, i boken A Theory of Economic Development (1911), for første gang forklarte hvorfor det er helt umulig å forstå virkelighetens økonomiske utvikling med hjelp av Walras’ likevektkonsept. Schumpeter viste at dynamisk økonomisk utvikling og vekst umulig kan forklares med tilpassende adferd under fullkommen informasjon og null usikkerhet om fremtiden. Tvert imot kan dynamisk utvikling kun forstås som resultat av det stikk motsatte: av kreativ og innovativ adferd som hele tiden forstyrrer den bestående likevekten og som drives frem av entreprenører som gjennomfører «nye kombinasjoner», i håp om å oppnå høy lønnsomhet i en usikker fremtid. Produktiviteten øker når nye og bedre produkter og prosesser erstatter mindre konkurransedyktige gamle løsninger – gjennom markedets «kreative ødeleggelse».

Schumpeter er en av dem som med rette trekkes frem i artikkelsamlingen, av den uortodokse økonomen Erik Reinert, riktignok under det diskutable begrepet «evolusjonær økonomi». Reinert viser til Schumpeters berømte metafor om «kreativ ødeleggelse» og betydningen av ny teknologi. Det er vel og bra, men av en eller annen grunn lar Reinert være å knytte Schumpeters forståelse til innovasjonsdrevet konkurranse og åpne, dynamiske markedsprosesser – der hvor den i høy grad hører hjemme. I stedet ledes leseren over til mer normative betraktninger om nasjonale innovasjonssystemer, med røtter tilbake til Reinerts yndlingsøkonom Friedrich List, samt til Mariana Mazzucatos statlige mobiliseringsøkonomi i vår tid.

Det er uansett verdt å registrere at det tok 70-80 år før Schumpeters og andre østerrikske økonomers banebrytende dynamiske innsikter ble bredt akseptert. Riktignok skjedde det gjennom en bakdør: Det skjedde takket være fremveksten av en empirisk fundert endogen vekstteori, som løftet frem betydningen av økonomiens institusjonelt betingede egenskaper og indre utviklingskraft som hovedforklaring på produktivitetsvekst. Selv om det tok lang tid før økonomifagets hovedstrøm tok til seg schumpeterianske innsikter, er det ikke urimelig å tolke dette eksemplet som et av flere bevis på at økonomifaget faktisk har endret seg siden 1980-tallet, til og med langs andre linjer enn Sandmos varslede formaliseringstrend skulle tilsi.

En bredere hovedstrøm

Et annet eksempel er såkalt adferdsøkonomi, som blant annet har bidratt til å minne økonomer om at de reelle motivene bak våre økonomiske handlinger ofte er langt mer sammensatte enn de man finner i Gary Beckers rendyrkede rasjonalistiske forestilling om den nyttemaksimerende homo oeconomicus. Det er samtidig litt rart å tenke på at knapt noen er klar over at Ludwig von Mises både forutså og løste spenningsforholdet mellom virkelige menneskers sammensatte handlingsmotiver og den stiliserte homo oeconomicus, allerede på 1940-tallet, i hans hovedverk Human Action (1949). Mises’ teoretiske løsning hadde ingenting med maksimering å gjøre, men snarere med å erkjenne at alle formålsrettede menneskelige handlinger av økonomer bør forstås som enkeltaktørers forsøk på å erstatte en lavere verdsatt tilstand med en høyere verdsatt tilstand, hinsides egoisme og altruisme. Han hadde et poeng.

Siden artikkelsamlingen Økonomisk tenkning i første rekke er ment å gi et bidrag til å presentere andre perspektiver og skoleretninger innen økonomifaget enn den konvensjonelle, nyklassisk orienterte hovedstrømmen, er det også naturlig at kontrastene og konfliktene med det dominerende tankesettet gis stor plass. Det gjelder både kapitlene om evolusjonær økonomi, feministisk økonomi, marxistisk økonomi, post-keynesiansk teori, økologisk økonomi og østerriksk økonomi. Hovedlinjene i kapitlene om marxistisk og økologisk økonomi står dessuten i så tydelig opposisjon til et romslig tolket nyklassisk perspektiv at det er vanskelig å se for seg gode muligheter for dialog.

Unntaket her er i så måte Arild Vatns kapittel om institusjonell økonomi. Det fremstår som mer forenlig og komplementært med en romslig tolket nyklassisk hovedstrøm innen økonomifaget. Kanskje ikke så rart, tatt i betraktning at vi her også finner omtalt en rekke nobelprisvinnere som har bidratt til å sette sitt preg på deler av faget siden 1970-tallet, som Douglass North, Ronald Coase, Oliver Williamson, Herbert Simon, Elinor Ostrom og James Buchanan.

Coyles spørsmål

Et kjettersk spørsmål er om ikke Vatns unntak mer fremstår som «unntaket som bekrefter hovedregelen»: at hovedstrømmen innen økonomifaget faktisk er mer åpent for læring, nytenkning og utvikling enn Rethinking Economics-bevegelsen har for vane å gi inntrykk av. Kan det til og med være et poeng, som blant andre Diane Coyle nylig har gitt uttrykk for, at de siste par tiårenes fremganger innen statistiske analyseteknikker, anvendt på mer rikholdige tidsserier med data, i seg selv har bidratt til å åpne dørene for flere nye innsikter, hypoteser og teorier? Eller kanskje til og med bidratt til å bringe innsikt fra gamle heterodokse teorier bedre frem i et nytt mainstream-lys?

Jeg tror Diane Coyle har et viktig poeng her. Et eksempel på det sistnevnte er IMFs empiriske studie av økonomiske kriser gjennom historien, gjennomført rett i etterkant av finanskrisen. Et hovedfunn var at dype økonomiske resesjoner, i motsetning til milde tilbakefall, som regel alltid blir utløst av en omfattende krise i det finansielle systemet. Dette funnet bidro til å rette fornyet oppmerksomhet mot både den østerrikske konjunkturteorien (Mises-Hayek-teorien) og Hyman Minskys kredittsyklusteori. Begge teorier er forøvrig berørt i artikkelsamlingen av henholdsvis Andreas Hardhaug Olsen, Anton Hellesøy og Thorvald Grong Moe.

Politikk etterspør alternativer

En annen mulighet for fruktbare samtaler mellom teorier fra ulike idéretninger, inklusive den nyklassiske hovedstrømmen, er knyttet til økonomisk politikk. Ut fra et hvilket som helst normativt perspektiv og mål for den økonomiske politikken er det faglig sett helt naturlig å stille seg spørsmålet om hvilke økonomiske teorier som kan være best egnet til å belyse de valgene man står overfor, samt konsekvensene av å velge en virkemiddelmiks fremfor en annen. To eksempler, som ikke nevnes i artikkelsamlingen, kan være illustrerende.

Den ordoliberale Freiburger-økonomen Walter Eucken er særlig kjent for sin svært innflytelsesrike (spesielt innen den tyskspråklige verden) bok om prinsipper for økonomisk politikk fra 1952, Grundsätze der Wirtschaftspolitik. I den boken tok Eucken utgangspunkt i et eksplisitt normativt spørsmål: «hvordan kan vi innrette økonomien på en måte som både er funksjonsdyktig og menneskeverdig?» Han besvarte spørsmålet todelt: 1) hvilke grunnleggende institusjonelle prinsipper må være på plass og 2) hvordan bør spillereglene som definerer politikken konkret utformes, enkeltvis og i samspill med hverandre, samt i tråd med de grunnleggende prinsippene (for en velfungerende markedsøkonomi). I sine anbefalinger til både 1) og 2) mente Eucken at økonomer burde innta en åpen og pluralistisk holdning til hvilke teorier som til enhver tid er best egnet til å belyse og informere de konkrete politiske valgene. Eksemplet er interessant i denne sammenheng fordi det så tydelig illustrerer at en normativt økonomisk-politisk retning, i dette tilfellet en ordoliberal retning, er fullt ut forenlig med teoretisk pluralisme innen økonomifaget, ja til og med inviterer til pluralisme.

Et lærebokeksempel

Et annet eksempel er Diane Coyles bok Markets, State, and People – Economics for Public Policy (2020), en lærebok i politisk økonomi innenfor det feltet som gjerne kalles offentlig økonomi, med vekt på drøfting av statens og markedets respektive roller i økonomien. Her minner hun om at det eneste økonomisk teori kan bidra med er å informere politiske valg om viktige sammenhenger og mulige konsekvenser. Derfor hevder Coyle at økonomisk teori, alene, aldri er tilstrekkelig når vi står overfor konkrete politiske valg: det finnes med andre ord ingen vei utenom politiske verdivurderinger – altså et normativt syn på økonomi og samfunn.

Til å være en i utgangspunktet relativt mainstream nyklassisk økonom er det bemerkelsesverdig i hvor stor grad Coyle eksplisitt ikke begrenser de teoretiske perspektivene til en typisk «lærebokaktig» fremstilling av den nyklassiske lære. Snarere tvert imot: Coyle åpner opp verktøykassen til flere teoriretninger, som inntar en dels korrigerende og dels utfyllende rolle til en nyklassisk tilnærming. Verdien av teoretisk pluralisme trer aller tydeligst frem i drøftingen av helt konkrete politikkutfordringer, fra konkurransepolitikk og regulering av naturlige monopoler til næringspolitikk, velferdsytelser, ulikhet og styring av offentlig sektor. Coyles konstruktive teoretiske pluralisme har mange likhetstrekk med Walter Euckens tilsvarende bidrag om lag sytti år tidligere.

Pluralisme og dannelse

Hvis jeg skulle ønsket meg noe mer av en artikkelsamling som Økonomisk tenkning, så måtte det nettopp være en mer inngående drøfting av de to forskjellige måtene å forstå pluralisme i faget på. På den ene siden et mangfold av perspektiver og teorier som står i tilsynelatende uforsonlig konflikt, uten spesielt gode utsikter til fruktbare dialoger, med en romslig forstått nyklassisk hovedstrøm innen økonomifaget. På den andre siden et mangfold av spørsmål, metoder og teorier som kan utfordre, korrigere og bygge ny innsikt gjennom konstruktiv dialog og forskningsbasert konkurranse med økonomifagets hovedstrømning.

I valget mellom de to velger jeg meg den sistnevnte pluralismeforståelsen. Jeg mener økonomifaget har mye å vinne på å kultivere en konstruktiv, imøtekommende og inkluderende tilnærming til pluralisme innen faget. Og motsatt: Både faget og pluralismeforkjempere vil tape på harde fronter mot nye ideer og en motsvarende ekskluderende opposisjon til alle spor av nyklassisisme. Valget mellom de to pluralismene blir fort også et valg mellom dynamisk kunnskapsvekst og dogmatisk stagnasjon.

Det er ikke bare vår forståelse av dynamiske markeder som trenger tilførsel av mer schumpeteriansk kreativ ødeleggelse. Det samme kan sies om et fag med ambisjoner om dynamisk kunnskapsvekst.

Samtidig er det mye som taler i favør av at det rådende økonomifaget innen høyere utdanning blir tilført både økonomisk historie og økonomisk idéhistorie som obligatoriske deler av et mer romslig og søkende samfunnsøkonomisk fagfelt. Kall det gjerne et dannelsesprosjekt.

Powered by Labrador CMS