Nye perspektiver på samfunnskontrakten

Femti år etter publiseringen av den amerikanske filosofen John Rawls rettferdighetsteori i A Theory of Justice er samfunnskontrakten igjen blitt et omdreiningspunkt i samfunnsdebatten i flere land. Det gjelder spesielt i land som i lengre tid har vært preget av en markant økning i sosiale, økonomiske og geografiske forskjeller, som i Storbritannia.

For femti år siden hadde John Rawls en ambisjon om å løfte tidligere tiders filosofiske ideer om samfunnskontrakten opp på et høyere nivå, med rettferdighet som overordnet normativt kriterium. Rawls mente at samfunnskontrakten burde utformes «bak et slør av uvitenhet» om vår egen posisjon i samfunnet.

What We Owe Each Other. A New Social Contract

Minouche Shafik

The Bodley Head, London, 2021

233 sider.

I en slik tenkt utgangssituasjon hevdet Rawls at frie og rasjonelle mennesker ville foretrekke en samfunnskontrakt som er tuftet på prinsippet om at alle er utstyrt med like rettigheter og plikter. Deretter la Rawls til at sosial og økonomisk ulikhet kun er rettferdig dersom ulikheten resulterer i kompenserende fordeler for alle, med avgjørende vekt på å bedre livssituasjonen til de minst ressurssterke i samfunnet.

Rawls tanker ble raskt gjenstand for diskusjon i mange land, ikke minst i de nordiske landene. Sosialdemokrater tolket gjerne Rawls ideer som en støtteerklæring til egen politikk for et høyt skattenivå, omfattende omfordeling og en stadig mer omfattende velferdsstat. Moderate liberale og andre borgerlige så på sin side Rawls som en alliert forkjemper for et liberalt samfunnssystem preget av et stort spillerom for individuell frihet, innenfor rammene av et liberalt demokrati, en velfungerende markedsøkonomi og en moderat velferdsstat.

Den moderne samfunnskontraktens far

Men den som mer enn noen kan kalles pioneren bak innføringen av en universelt innrettet velferdsstat var den britiske liberale politikeren, økonomen og mangeårige direktør ved London School of Economics (LSE), William Beveridge. Ideen om den moderne universelle velferdsstaten ble på mange måter lansert i noe så uvanlig som en bestselgende offentlig utredning fra 1942, den såkalte «Beveridge Report». Den ble også finlest av kretsen rundt den norske eksilregjeringen i London under andre verdenskrig.

Sammenlignet med Rawls gikk Beveridge mer praktisk til verks. Beveridge så mulighetene som krigens solidaritet åpnet for å bygge et sterkere felles sosialt sikkerhetsnett som omfavnet alle borgere. Det var ingen ambisjon om flå de rike med høye skatter, kraftig omfordeling eller ønsket om en større og mer inngripende stat som stod i sentrum for Beveridges motivasjon. Det var snarere grunnideen om sosial forsikring og sosialpolitikk, som virkemidler til effektiv bekjempelse av «de fem store sosiale ondene», fattigdom, mangel på utdanning, uhygieniske boforhold, lediggang og helseplager, som var Beveridges anliggende.

Trygghet og frihet

Beveridges samfunnskontrakt var sterkere innrettet mot å sikre alle grunnleggende sosial trygghet, samt å skape en mer robust og kostnadseffektiv forsikring mot livets risikofaktorer, samt en tilsvarende styrking av den enkeltes utfoldelsesmuligheter gjennom livets ulike faser, fra vugge til grav. Beveridge anså sitt ambisiøse prosjekt som en stor vinn-vinn-mulighet for samfunnet som helhet, på tvers av tidligere klasseskiller.

En bærende idé var at kombinasjonen av effektiv sosialforsikring og større muligheter for alle til å få utløp for sine evner, til å leve selvbestemte liv og gi produktive bidrag til økonomien, ville redusere behovet for reparerende tiltak og omfordeling. En vesentlig bestanddel av denne bærende ideen var å legge til rette for at langt flere fikk oppleve den verdigheten som følger med å kunne forsørge seg selv og sin egen familie, basert på egen arbeidsinntekt.

Slike tanker om kombinasjoner av frihet, effektivitet og sosial rettferdighet finner vi også tydelige spor av i flere andre land, ikke minst i de nordiske landene, samt i den tyske modellen for en såkalt sosial markedsøkonomi.

Beveridge 2.0

I dag ser det ut til at det mer er den praktiske Beveridge enn den mer abstrakte og filosofiske Rawls som har gitt mest inspirasjon til å tenke gjennom samfunnskontrakten på nytt. Et talende eksempel er den nåværende direktøren ved LSE, Minouche Shafik, som i sin nylig utgitte bok, What We Owe Each Other – A New Social Contract, har argumentert overbevisende for sitt Beveridge-inspirerte forslag til å reformere samfunnskontrakten i møte med vår tids store utfordringer og endringskrefter: klima og miljø, digitalisering og teknologiske innovasjoner, internasjonalt samarbeid og globalisering, et nytt arbeidsliv, demografiske endringer, endringer i kjønnsrollemønstret, maktkonsentrasjon og ulikhet mv.

Ifølge Shafik er vi alle delaktige i både formingen og utøvelsen av samfunnskontrakten gjennom våre daglige aktiviteter, samtidig som vi paradoksalt nok sjelden stopper opp for å tenke kritisk gjennom den eksisterende «kontraktens» hensiktsmessighet. Dermed tar vi ofte altfor lett på den misnøyen, tvilen og frykten som mange reelt opplever, målt opp mot grunnleggende forventninger til både trygghet og livsmuligheter.

Minouche Shafik går i boken gjennom de konkrete utfordringene på område etter område (barn og oppvekst, utdanning, helse, arbeidsliv, alderdom, generasjonsrettferdighet), helt i Beveridges ånd, men med et langt mer feministisk utgangspunkt. I alt fremkommer et faktabasert, troverdig og godt underbygd bilde av behovet for å fornye samfunnskontrakten i vår tid. Shafik er imidlertid helt uten pretensjoner om å være like konkret som Beveridge var i sin tid, og hun erkjenner også hvor forskjellige utfordringene er i ulike land. Hennes bok er likevel preget av en britisk kontekst.

Boken ender opp med en optimistisk ladet konklusjon: At det er fullt mulig å utvikle en ny samfunnskontrakt som bedre vil kunne tilfredsstille folks behov for grunnleggende trygghet og livsmuligheter, samtidig som den adresserer de store utfordringene som berører samfunnet som helhet. En ny samfunnskontrakt må etter Shafiks mening hvile på tre hovedpilarer for å oppnå bred oppslutning: trygghet, risikodeling og muligheter for alle.

Passivitet kan koste dyrt

Shafik er ingen radikal formaner eller en moderne Robin Hood, men hun fremsetter et realistisk ris bak speilet til alle som velger å innta en passiv holdning til vår tids behov for fornyelse av samfunnskontrakten. Passivitet vil bare bidra til at de store transformerende endringskreftene, fra teknologi til demografi og klimaendringer, vil tvinge frem mer radikale endringer på en mer opprivende måte, ledsaget av større splittelse og mer sosial uro.

Shafik avslutter boken med en optimistisk oppfordring til at vi nå trenger å fatte mot basert på en balansert forståelse av hva vi skylder hverandre, og til syvende og sist, oss selv. Det understrekes med et sitat fra William Beveridges rapport fra 1942, Social Insurance and Allied Services:

«Freedom from want cannot be forced on a democracy or given to a democracy. It must be won by them. Winning it needs courage and faith and a sense of national unity: courage to face facts and difficulties and overcome them; faith in our future and in the ideals of fair-play and freedom for which century after century our forefathers were prepared to die; a sense of national unity overriding the interests of any class or section.»

Men før Shafik kommer dit, blir leseren møtt med langt mer konkrete tanker. Utgangspunktet er institusjonelt: Hvordan et samfunn er strukturert, spesielt hvordan samfunnets politiske, juridiske og økonomiske spilleregler er utformet og håndhevet, blir av Shafik forstått å ha stor innvirkning på våre liv. Med rette.

Spilleregler og legitimitet

Hun definerer samfunnskontrakten som summen av de felles normene og spillereglene som i sum former de retningsgivende rammebetingelsene for våre liv. Slike normer og spilleregler definerer våre gjensidige rettigheter og forpliktelser som samfunnsborgere. Kontrakt-delen av samfunnskontrakten forutsetter et liberalt demokrati, siden en fungerende samfunnskontrakt forutsetter støtte fra et flertall av befolkningen og dessuten en legitimert måte å gjennomføre periodevise reforhandlinger på.

Mangel på periodevise «reforhandlinger» av samfunnskontrakten representerer en fare for å produsere utbredt misnøye, skuffelse og politisk apati blant brede lag av befolkningen, noe Shafik antyder er en aktuell utfordring i dagens britiske samfunn. Motivasjonen bak boken har etter eget utsagn vært å gjøre det lettere å føre samtaler på tvers av samfunnet om hva vi skylder hverandre, i den hensikt å skape «a better architecture of opportunity for all». Den motivasjonen lyder mer liberal enn sosialdemokratisk.

Fra vugge til grav

Helt konkret tar Shafik for seg livsløpet, fra vugge til grav, og analyserer viktige problemstillinger og angir retning for gode, balanserte løsninger. Under det første kapitlet om barn og oppvekst er det sammenhengene mellom familiepolitikk, barnehagetilbud og kvinners fullverdige muligheter i arbeidslivet som tas opp. Dernest følger hun opp med et kapittel om utdanning, hvor betydningen av et løft for livslang læring, videreutdanning, omstillingsstøtte og aktiv arbeidsmarkedspolitikk står i fokus. Her ser hun for seg et spleiselag mellom den enkelte, arbeidsgiver og storsamfunnet.

Det samme temaet videreutvikles i et senere kapittel om fremtidens arbeid og arbeidsliv, som er tydelig inspirert av den danske flexicurity modellen. Gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk à la Danmark, hvor staten målrettet støtter enkeltpersoner i omstilling, men ikke enkeltbedrifter, ser hun for seg langt bedre og mer produktive svar på det nye arbeidslivets hyppigere omstillingsbehov og krav til fleksibilitet, sammenlignet med tanker om en garantert minsteinntekt (borgerlønn).

For norske lesere er det ikke så mye ny inspirasjon å hente i kapitlene om helsetjenester og trygg alderdom, siden anbefalingene langt på vei gjenspeiler våre ordninger med universelt garanterte tjenester til alle.

Kapitlet om generasjonsrettferdighet er mer interessant. Her blir vi kjent med hvordan de økonomiske fremtidsutsiktene til unge i dag vurderes opp mot foreldregenerasjonen i ulike land. Når Shafik legger til hvordan den generasjonsbestemte byrdefordelingen for statsgjeld og naturkapital (klima og miljø) antas å slå ut i fremtiden blir det vanskelig å overse den nye betydningen av samfunnskontraktens generasjonsaspekt.

På toppen av det hele er vi vitne til et stadig større demokratisk dilemma i et aldrende samfunn. Det dilemmaet består i at unge velgere i et aldrende samfunn utgjør en stadig mindre andel av velgerne, og følgelig står i fare for å få mindre å si. Det i en tid hvor hensynet til generasjonsrettferdighet skulle tilsi et klart behov for det motsatte. Shafik frykter derfor risikoen for at vi ender opp med en ubalansert samfunnskontrakt, som er designet av dem som ikke vil merke konsekvensene og uten innflytelse fra dem som vil måtte leve med konsekvensene.

Hva vi skylder hverandre

I det oppsummerende avslutningskapitlet kommer det heller ikke mange konkrete løsningsforslag, men snarere et oppsummerende og prinsipielt retningsvalg. Vi tilbys tre gjennomgående hovedprinsipper for fornyelse av samfunnskontrakten:

1. Trygghet for alle: Alle skal sikres et garantert minimum for å kunne leve et verdig liv, hvor nivået på denne minimumsstandarden må tilpasses det enkelte lands økonomiske bæreevne.
2. Maksimal investering i arbeidskapasitet: Samfunnet bør investere så mye som det har råd til i utvikling av egne borgeres muligheter og kapasitet til å være produktive og bidra til fellesskapet, så lenge de kan.
3. Effektiv og rettferdig risikodeling: For mange risikofaktorer blir i dag skjevt fordelt og kan fordeles bedre mellom individer, familier, arbeidsgivere og stat.

Det som kanskje vil overraske enkelte lesere er at hun er like tydelig på hva en ny samfunnskontrakt ikke handler om: høyere skatter, mer reparerende omfordeling og en større velferdsstat. Som et ekko fra Beveridge understreker også Shafik at når flere gis bedre muligheter for å bruke sine evner og gi bidrag tilbake til samfunnet, vil samtidig behovet for reparerende omfordeling i etterkant bli mindre.

Heller «pre-distribution» enn «re-distribution» synes å være Shafiks motto. Samtidig sender hun en klar melding til høyskatteland som Frankrike og Danmark, i det hun minner om at ingen land har klart å opprettholde en økonomisk bærekraftig beskatning av befolkningen på et nivå over 50 prosent av BNP.

Et spørsmål om politikk

Til slutt minner Shafik om at alle spørsmål om samfunnskontrakten er dypt politiske av natur. Også her formidler hun en interessant faktabasert utdypning:

Research on 153 parliamentary elections across Europe since the 1970s found that citizen’s subjective satisfaction with their lives was a much better predictor of who they should vote for than conventional economic measures such as GDP growth, unemployment or inflation. The determinants of that subjective well-being are the key elements of the social contract such as good health and meaningful work.

Den innsikten gir i seg selv en god grunn til å omgås spørsmålet om samfunnskontrakten på en aktiv og utforskende måte.

Jeg er ikke sikker på hvordan Shafik selv ser på sitt eget bidrag opp mot John Rawls rettferdighetsteori. Forskjellen er trolig ikke større enn at Shafiks tanker om en ny samfunnskontrakt kan tolkes som et slags bevis på at den retningsgivende motivasjonen bak John Rawls rettferdighetsteori trolig har vist seg mer verdifull enn Rawls pretensjoner om en perfekt teori om rettferdighet.