Boris og hans undersåtter

På oppløpssiden mot Brexit er Tory-toppene fortsatt mer opptatt av makt enn av britenes fremtid. 

Publisert

«Boris, du burde bli statsminister!». 

Året var 1998, utsagnet kom fra statsminister Tony Blair. Senere er historien blitt velkjent: Britene holdt den siste pressekonferansen under sitt eget EU-presidentskap. Brüssel-korrespondenten til The Daily Telegraph, den unge, arrogante Boris Johnson, hadde nettopp fylt rommet med en lang enetale om EUs udugelighet. Både politikerne og de andre journalistene måtte pent vente på tur. 

Neste uke kan det se ut som om Blairs utsagn fra 1998 går troll i ord. Den selvsikre korrespondenten, som er kjent for å ha initiert den ensidig negative og lite faktabaserte britiske EU-dekningen, blir sannsynligvis valgt til partileder og statsminister. Med det har journalister og andre kastet seg over både denne og andre gamle legender om Boris. 

Jeg skal ikke gjenta alle her, men hvis du er interessert, bør du følge med i britiske nettaviser for tiden. Er det én ting som er sikkert, er det at Boris har hatt et liv fylt av de utroligste historier og skandaler, enten det gjelder journalistikken, politikken eller privat. 

Underveis har han gått fra å være kynisk journalist som gjør alt for en «good story» til koseliberal London-ordfører til å konkurrere med Nigel Farage om grasrotvelgernes gunst.

Alt med en personlighet som beskrives som en blanding av rotete, kynisk, sjarmerende, glemsk og hyperintelligent. Det turbulente privatlivet har resultert i utroskap og barn utenfor ekteskap, og senest i forrige uke var det en nabo som ringte politiet på grunn av høylytt krangling mellom Boris og kjæresten Carrie Symmonds. 

Øystein Kløvstad Langberg har skrevet en fin oppsummering for Aftenposten: «Boris Johnson er ikke en britisk Trump. Ennå.»

Isolert politisk

Men viktigere enn hva Boris har sagt og gjort opp gjennom årene, er hvilke konsekvenser hans inntog i statsministerstolen kan få for Brexit. Som vi vet, har han tidligere vinglet i synet på EU. Samtidig har han sagt at hvis han ikke fornøyd med avtalen EU har å tilby, går han heller for et no deal scenario. 

På en pressekonferanse mandag sa både Boris og rivalen Jeremy Hunt at dersom det blir noen avtale, skal den omstridte «backstopen» skrotes. De vil ikke godta små justeringer. Ellers har Boris holdt kortene ganske tett til brystet – det kan virke som om strategien for å få den populære kandidaten valgt har vært å sørge for at han sier minst mulig. 

For å danne oss et bilde av situasjonen, bør vi derfor ikke bare se på hva Boris selv sier og ikke sier, men på landskapet rundt ham. I likhet med Trump er Boris mer populær blant velgerne enn han er blant andre politikere. Mens statsministrene Gordon Brown, Tony Blair og David Cameron hadde hver sin ideologiske «fløy» som vant frem i partiene, og et tydelig fundament for politikken, minner Johnsons situasjon mer om Theresa Mays. Hun ble politisk isolert tidlig i statsministerperioden. 

Men i motsetning til May er altså Boris svært populær på grasrota, og vi får dermed en situasjon der det viktigste er at kandidaten kan «velges» – helt uavhengig av hva han mener eller greier å gjennomføre politisk. Mye tyder derfor på at britene er kommet et skritt nærmere en situasjon der maktspill trumfer ideologi – der politikere er sirkushester og apparatet hopper etter. 

Artikkelen forsetter under lenken.

 

Maktspill

I USA har vi sett dette skje med det tidligere ideologiske republikanske partiet. De som vil holde seg inne med presidenten, passer på å innsmigre seg, mens de som er uenige eller holder fast ved sine politiske prinsipper, stort sett forsvinner ut. 

De siste ukene har vi sett noen slike tendenser også i Storbritannia. Nå handler det om å posisjonere seg for Boris’ regjering. Flere av de som tidligere har tatt klart avstand fra no deal-scenario, er blitt mildere innstilt for å tilpasse seg Boris’ posisjon. Et eksempel er Amber Rudd, tidligere minister i Mays regjering, som offentlig sa hun ville akseptere en no deal tidligere denne uken. Det er den samme Rudd som tidligere i vår var med på å tvinge Theresa May til å utelukke no deal

Andre som har gått ut og levert «offentlige jobbsøknader» til Boris Johnson er markedsliberalisten Liz Truss, som gjerne vil bli finansminister, og helseminister Matt Hancock. 

I blinde

Det er naturligvis ikke noe nytt at politikere snur seg etter vinden, ei heller at politikken er mer av et kynisk maktspill enn hva vi ofte opplever her i Norge. Men det som peker seg ut som absurd hos britene for tiden, er at maktspillet – både for politikere og journalister – fremstår som viktigere enn den krisen landet faktisk står midt oppi. 

De siste dagene har jeg fulgt med på det konservative magasinet Spectators podcast Coffee house shots, hvor de ivrig diskuterer hva som skal bli Boris Johnsons politiske prosjekt etter at Brexit er «overstått». Politikerne selv virker mer ivrige etter å vinne velgere fra Brexit-partiet enn å snakke om hva som skjer med selve Brexit. Og som den siste Yougov-målingen viser, er velgerne når det kommer til stykket mer opptatt av å hindre at Jeremy Corbyn blir statsminister enn å gjennomføre Brexit.

At britene er lei av hele Brexit, er lett å forstå. Men utviklingen bekrefter det vi har sett gjennom hele forhandlingsperioden: at britene beveger seg mot 31. oktober nærmest i blinde. Boris Johnson sier han skal bruke no deal som trussel, mens EUs sjefsforhandler Michel Barnier holder fast ved at EU «aldri har blitt imponert over en slik trussel»

Dessuten understreker en av de mest prominente EU-rådgiverne, Martin Selmayr, at EU er langt mer forberedt på en hard Brexit enn hva britene selv er. Både Boris og rivalen Jeremy Hunt snakker om at de skal undersøke de teknologiske mulighetene for en grense mot Irland slik at de kan slippe backstopen. Men ærlig talt – hva kan de to få til på under fire måneder som deres forgjengere ikke har fått til på over to år? 

Kunne vært en ny mulighet

Da Theresa May mislyktes med å få Brexit-avtalen gjennom parlamentet og annonserte sin avgang, tenkte jeg at valget av Boris Johnson kanskje, tross alt, kunne representere en mulighet nå på oppløpssiden. En kandidat med bred forankring blant velgere og Brexit-tilhengere kunne kanskje, med noen få justeringer på backstopen, selge inn avtalen godt nok til å få flertall i parlamentet og sikre en Brexit som i det minste er ryddig. Boris er tross alt pragmatisk. 

Et optimistisk scenario ville dermed vært at partikollegaer og rådgivere gjorde en felles innsats for å sikre et utfall som var til å leve med. Dagens rapport fra regjeringens uavhengige budsjettdirektorat, Office for Budget Responsibility, slo fast no deal- Brexit vil være et hardt slag for britisk økonomi, en påminnelse om at det tross alt er en nasjonal krise det handler om.

I stedet har det motsatte skjedd. Johnson har signalisert at backstopen helt sikkert må skrotes i sin nåværende form. Samtidig er apparatet rundt ham mer opptatt av maktspill enn å redde en Brexit-avtale. 

Flere og flere tror nå på et nyvalg etter at no deal er et faktum 31. oktober. De som fortsatt håper på en avtale eller på en ny folkeavstemning, kan håps at de liberale og grønne, som går inn for ny avstemning, vil gjøre det så bra at at topartisystemet bryter sammen og EU er nødt til å trykke på pauseknappen. 

I mellomtiden går maktspillet sin gang. Boris og hans undersåtter virker mer opptatt av at Jeremy Corbyn på det tidspunktet vil være så svak at Labour kan slås ned i støvlene, og at et nyvalg dermed kan sikre mandatet videre. Blir han først statsminister, vil de konservative for enhver pris holde på makten. De færreste later til å ha lyst til å tenke på hva som skjer den 31. oktober.

Det er fristende å sende en tanke med tidsmaskin tilbake til Tony Blair: «Be careful what you wish for.»