Den nye åpenheten om psykisk helse er uheldig

«Sukk hjerte, men brist ikke», pleide jeg å høre fra mine foreldre når jeg var trist eller fanget i en eksistensiell krise. Fortsatt tenker jeg på det når ting butter i mot. For det er jo ikke sånn at hjertet brister. Det sukker. Det er normalt å ha det kjipt innimellom. Men hva skjer når vi får en sykeliggjøring av normale livsvansker og eksistensielle plager? Hva om vi alltid tror at hjertet brister når det egentlig bare sukker?

I den siste episoden av Innafor, «Blottlegg meg», er temaet åpenhet om psykiske lidelser. Blogger, sosiale medier og kjendiser som deler sine personlige erfaringer med sårbarhet og psykisk uhelse, viser at angst har blitt like trendy som D-vitamin-mangel.

Men som programleder Emma Clare Gabrielsen spør: Er det bra å være så åpen om det man strever om? Hva skal vi dele, og hvor mye, og med hvem? Det er et godt spørsmål, og det er vanskelig å finne tilfredsstillende svar. For det finnes neppe noen fasit. Likevel er det nyttig å ha med seg visse perspektiver inn i debatten om psykisk helse i offentligheten.