DEBATT

En mer aktiv stat krever nytenkende byråkrater, men ikke nødvendigvis flere

Publisert

Det grønne skiftet er over oss. Det innebærer også et politisk idéskifte. Et verdipolitisk skifte der både høyre- og venstresiden, på noe ulike premiss riktignok, åpner for en mer aktiv stat. En stat med et byråkrati som ikke bare forventes å forvalte Stortingets og regjeringers lover og regler, men som i tillegg skal vise sin evne som innovatør og tilrettelegger for en vellykket overgang til et grønnere næringsliv.

Spørsmålet som bør stilles, er om statens nye rolle som næringslivets kreative allierte og samarbeidspartner lar seg realisere innenfor rammen av et tradisjonelt statsbyråkrati? Et byråkrati som har lang tradisjon for å forvalte og kontrollere at lover og regler blir fulgt, og helst til punkt og prikke.

Politikere både til høyre og venstre mener sterkt at staten bør bli mer aktiv og delaktig i næringsutviklingen, men helst uten at statsbyråkratiet vokser. Høyresiden og Senterpartiet er fra tid til annen noe bekymret for byråkrativeksten, mens Arbeiderpartiet og SV nærmest monomant og repeterende, i valgkampmodus, lover «mer stat og en sterkere stat».

Er det virkelig mulig å la staten bli sterkere, og mer aktivt med i det grønne skiftet, uten å ansette enda flere byråkrater i departement- og direktoratkontorene? Og hvor innovative og kreative kan politikerne forvente at byråkraten kan bli, når de samme politikere samtidig krever et byråkrati som lojalt forvalter, kontrollerer og fører tilsyn med det etter hvert enormt store og detaljerte regelverk Storting og regjering selv har sørget for. På den ene siden krever politikerne et byråkrati der rettssikkerheten, rettferdigheten, likebehandlingen og forutsigbarheten settes i høysetet. På den andre siden krever de et byråkrati som er effektivt, nytenkende, og som ikke forsinker, fordyrer eller gjør hverdagen vanskeligere, og mer tungvint for folk flest.

Faren for et stadig økende og tungrodd byråkrati er overhengende. Det ligger i sakens natur at politikerkrav om stadig mer kontroll, stadig mer rettssikkerhet, og nå; en mer aktiv deltakelse i næringslivsutviklingen, vil generere flere byråkrater. Denne faren søkes riktignok kompensert med politiske løfter om avbyråkratisering og effektivisering, men har vi sett noen av dem innfridd? Det litt paradoksale er at de samme politikerne som vil forenkle og effektivisere byråkratiet, gang på gang vedtar byråkratiserende lover og regelverk, i rettssikkerhetens og tjenesteytingens gode navn og rykte.

Kanskje strider det også mot statsbyråkratiets natur å kreve at det skal opptre nyskapende, innovativt, og i et grønt ideologisk samspill med næringslivets (kapitalistiske) interesser? Ordet «byråkrati» oppfattes jo av folk flest som en ineffektiv organisasjonsform, der sendrektighet og en stivbent formalisme råder. Derfor, og for å minne både politikere og folk flest om byråkratiets muligheter og begrensinger, kan det være på sin plass å hente fram fra glemselen den tyske sosiolog, økonom og byråkratiteoretikeren Max Weber (1864-1920).

For Weber skal et godt byråkrati kunne fungere som en rasjonell og upartisk forvaltningsorganisasjon. En slags «organisk materie» uten følelser, såkalt nøytral, forutsigbar, og «rettferdig». En politisk- og embetsstyrt maktpyramide der man setter sin ære i å skille mellom politiske og faglige beslutninger. Eller for å bruke Webers termer, en organisasjon der embets- eller tjenestemannen/kvinnen skiller forbilledlig mellom de byråkratiske og de private interesser.

Selv om den weberske byråkrat ideelt sett skulle opptre upolitisk, nøytralt og «rettferdig» i sin saksbehandling, ble han også tilkjent et rasjonelt handlingsmønster, som var tuftet på kristen-luthersk nøysomhetstenkning, kombinert med en form for kapitalistisk, rasjonell nyttetenkning.

Kravene om å utvise evne til rasjonell nyttetenkning hos byråkraten var, så vidt jeg forstår Weber, viktig for at byråkratiet ikke skulle ende opp i en slags organisatorisk «Perpetuum mobile» situasjon der byråkratene kun produserer saker for hverandre, til hverandre, og foretar legalitetskontroll av hverandre. Opptatthet av nytteverdien av egen legalitetskontroll, ut over å kunne forsikre sine politikere om at alt har gått riktig (lovlig) var viktig nok, men ikke alltid like lett å registrere.

Webers teorier om byråkratiets funksjonalitet er i stor grad individorientert. En sosiologisk tankegang som ikke akkurat har noen fremtredende plass i dagens overforenklede forestillinger om byråkratiets funksjon, eller i de mange «synsinger» som fremsettes – særlig fra politisk hold – om effekten av alle de avbyråkratiserings- og effektivitetsreformer/prosjekter som har vært og blir gjennomført, enten i blågul eller rødgrønn forkledning.

Det grønne skiftet kan vanskelig gjennomføres tilfredsstillende uten mer statlig regulering og styring av næringsutviklingen. Den liberale, kapitalistiske styringsform må med andre ord holdes i enda fastere politiske og byråkratiske tøyler enn i dag. Da kommer man ikke utenom den erkjennelse at enten må nåværende statsbyråkrater jobbe enda smartere og hardere enn i dag, eller så må Storting og regjering sørge for at det blir enda flere statsbyråkrater som skal regelstyre næringslivet og folk flest gjennom den grønne omstilling.

Max Weber la som antydet tidligere, at den gode byråkrat var drevet av en form for «nytterasjonalitet». En rasjonalitet, godt forankret i et kulturelt, religiøst og økonomisk verdisett.

For å forstå byråkratiets logikk må man ifølge Weber alltid forstå hva individene selv tillegger egen jobbatferd. Han må forstå den reelle mening bak, og det ratio som kan avledes av de handlinger, og av de prosesser eget arbeid omfattes av. Byråkratatferdens mysterium kan man altså (kun?) finne ut av ved å studere byråkratens verdier og holdninger. Studiet av byråkratens selvinnsikt, han evne til å forstå hvordan og hvorfor han blir regelstyrt politisk, hvordan han selv tolker rettssikkerhetskravene i loven, og hva han selv legger i begrepet en effektiv saksbehandling, høres spennende ut, men også særdeles krevende å forske i. Full identifikasjon med individets (byråkratens) tenkesett var det vel heller ikke mulig å oppnå, selv ikke for Weber.

I Webers tid var individet (også byråkraten) knyttet til familien, med gudstroen og kristendommen som en fast og trygg ramme rundt tilværelsen. Med andre ord få, men fundamentalt viktige verdier var til en viss grad styrende for byråkratens atferd. En type atferd som samtidig skal tuftes på lojalitet og forståelse for statens og politikerens lover og beslutninger. Ingen enkel dilemmahåndtering med andre ord

Dagens statsbyråkrat styres selvfølgelig heller ikke utelukkende av lover og regler. Han har sine egne verdipreferanser, og sikkert sine egne ideologiske og politiske meninger, men setter sin ære i ikke å eksponere dem – eller avsløre dem – i alle fall ikke overfor sine politiske overordnede. Weber-byråkraten var på sett og vis mer lesbar for omgivelsene, og hans verdisett mer innvevd i den rådende samfunnskulturen. Det gjaldt tradisjonsrike familie – og kristne verdier – verdier som kunne virke som et konserverende korrektiv til den form for styring og beslutningsform som politikerne ofte fant grunn til å anvende. Overført til dagens situasjon, preges nok statsbyråkratens atferd mer av å «legge seg på været» for å forstå bedre hva politikeren vil og krever med sin detaljerte regelstyring, enn at han fyller rollen som et korrektiv til politisk regelforståelse, basert på egne kulturelle og Luther-kristne verdier.

Dagens statsbyråkrat forutsettes uavkortet å følge lojalt opp enhver politisk beslutning, enten den er regelstyrt eller ikke. Beslutningen, og det politiske premisset for den, skal iverksettes på byråkratisk vis, på faglige, «upolitiske» juridiske grunnlag, men samtidig være i tråd med alle relevante «politiske styringssignal. Eget verdisyn, enten det dreier seg om familieverdier, religiøse verdier, eller kapitalistisk pregede nytte-rasjonalitetsverdier, er totalt irrelevant å snakke om i våre dager.

Uansett hvem som vinner valget, blir det spennende å se hvordan byråkratiet vil utvikle seg når målet er «en sterkere og mer aktiv stat». En stat med økt politisk regelstyring og med byråkrater som både skal være innovative, kreative, upolitiske, rettssikkerorienterte, formalistiske, og samtidig skape synergier og grønne verdier sammen med et næringsliv i full blomst og i en kreativ omstillingsmodus.