Folketingsvalget i Danmark

Når politikken kommer i bakgrunnen, blir personlige konflikter viktigere. Noen trender kan vi merke oss som interessante også for norsk politikk fremover. Partiene blir mer og mer assosiert med lederne. Når disse begår feil, eller lykkes, trekker personene partiene med seg.

Når vi skal oppsummere de fire ukene med den dansk valgkamp, har flere pekt på at den ble utkjempet uten dominerende programsaker og temaer. På tross av partisplittelser, har de store internasjonale problemene ikke vært det som har skapt uenighet. Om Ukraina, Russlands overfall og trusselen mot den europeiske sikkerhet er det overveldende enighet på et plan over partipolitikken. Det er inngått brede forlik om forsvaret, og EU-forbeholdet mot forsvarssamarbeid er avskaffet på rekordtid.

Det er enighet om å samarbeide om å motvirke følgene av energiknapphet og inflasjon. Det er en naturlig debatt om hvordan man skal hjelpe best mulig, selvfølgelig, og her følger diskusjonen i vante spor mellom partiene. Men valgkampen har ikke vært spesielt usaklig eller intens.

Turbulensen ser i stedet ut til å foregå innad i partiene: Det har vært opprivende lederskifter siden valget i 2019 i Venstre, Radikale Venstre, Dansk Folkeparti, Alternativet og Liberal Alliance. To nye partilister er kommet som følge av slike stridigheter. Akkurat nå tilfører partiene mer ustabilitet enn velgerne, som på sin side mister illusjoner om politikk som noe anstendige mennesker bør befatte seg med.

Valget avgjør ikke hvem som vinner

Ustabiliteten i partiene vil påvirke valgutfallet. Men den innebærer også at valgutfallet ikke vil avklare alle spørsmål. La meg her gi noen prognoser og noen parametere det kan være nyttig å holde øye med for å forstå valget i Danmark.

Prognose 1: Det blir en spennende valgvake i København, men vi får ikke vite hvem som blir statsminister mens vi er der.

Sammen med stortingskollega Jan Tore Sanner og Thomas Berg Olsen fra Høyres Hovedorganisasjon vil jeg når stemmelokalene stenger, være tilstede i den gamle, markante børsbygningen fra 1620, få meter fra Christiansborg («Borgen»). Her har Det konservative folkeparti invitert til valgvake. Vi skal følge opptellingen utover kvelden og natten.

Valgdagsmålinger vil gi oss de første indikasjoner, selv før de første stemmene er opptalt. Vi skal nok få en hyggelig kveld uansett. Men det blir ikke avklart hvem som blir statsminister. Det avhenger nemlig ikke bare av utfallet, men av hva en av partilederne, tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen, vil gjøre etter valget. Og her ligger en komplisert forhistorie.

Prognose 2: Danmarks forrige borgerlige statsminister kan komme til å bestemme om den nåværende sosialdemokratiske skal få fortsette, eller om han vil slippe til en partikollega fra det partiet som ikke lenger ville ha ham som leder.

Mange tvilere gjør meningsmålingene usikre

Som i alle etablerte demokratier vil opptellingen rent teknisk skje raskt og effektivt, med avklarte mandater til partiene. En viss spenning kan knytte seg til de personlige stemmene kandidatene får. Danske velgere har større direkte påvirkning enn norske velgere på hvem de vil la seg representere av innenfor hvert parti. Når vi så legger til at det er hele fjorten partier som stiller til valg, skulle man jo tro at denne valgfrihet med hensyn til partier og personer ville gjøre det lettere for den enkelte velger å bestemme seg. Meningsmålerne melder om nesten en million tvilere. Noen blir sittende hjemme valgdagen, andre bestemmer seg de siste dagene før valget, noen først når de står i stemmeavlukket.

Valgdeltagelsen har alltid vært høy i Danmark. Noen meningsmålingsinstitutter har påpekt vanskelighetene med å forutse hva tvilerne gjør, særlig de som tidligere har stemt og ikke har det med å sitte hjemme som stillferdig protest mot alt og alle. De to nye partilistene – Moderaterne og Danmarksdemokraterne – ser ut til å få til sammen rundt 15 prosent av velgerne. Da blir det vanskeligere å korrigere for utvalgsfeil gjennom veiemetoder på bakgrunn av tidligere valg. I land med tilnærmet to-partisystem er det heller ikke ukjent at velgerne når de blir spurt om hva de skal stemme, svarer noe annet enn de faktisk vil gjøre – vel vitende om at man sende et signal om misnøye til sine egne uten dermed å stemme på motstanderen.

Med så mange oppgitte tvilere må man også ta i betraktning at det i en tid med stor usikkerhet og mistillit til partiene også vil være desto flere av dem som har oppgitt partipreferanse, som i virkeligheten sitter ganske løst. Det betyr at de kan forsvinne hvis det blåser til motvind, for eksempel i form av dårlig presseomtale av sentrale folkevalgte eller partiledere.

Hold øye med: valgdeltagelsen og meningsmålingenes treffsikkerhet.

Våre venner i motvind – blåst tilbake til start?

Særlig Det konservative folkeparti har merket et slikt omslag, uten at det hadde noe med partiets politikk å gjøre. Langsomt, men sikkert, hadde partileder Søren Pape Poulsen bygget seg opp som en lun og sympatisk partileder som etter å ha vært justisminister i den avgåtte borgerlige regjeringen rangerte høyest i personlig tillit blant velgerne. Da pressen så kunne «avsløre» at opplysninger om hans ektemann fra den dominikanske republikk var usanne, raste tilliten. Pape hadde i god tro referert til ektemannens fantasifulle påstander, blant annet om nært slektskap til presidenten i republikken. Pape hadde ikke brutt noen regler, lot seg separere, men ble fremstilt som i overkant godtroende.

Det konservative parti ble målt til 16,7 prosent oppslutning i august og har siden hatt nedgang på målingene frem til dagens 5,9 prosent. Valgforskere uttaler at de har ikke sett noe tilsvarende fall for et parti i løpet av så kort tid.

Noe av motgangen har også politiske og taktiske årsaker. Pape – som neppe har studert Trygve Slagsvold Vedums erfaringer – erklærte seg som statsministerkandidat da hans parti så ut til å passere Venstre som det største borgerlige parti. Deretter fikk han et helt annet og kritisk søkelys på seg. Også partiets utspill om den økonomiske politikken ble endevendt – nå som han muligens skulle føre den ut i livet – på en helt annen måte enn vanlig er for opposisjonspartiers ulike utspill. Under den første store partilederdebatten i TV under valgkampen – gjorde han noen dristige valg. Presset av en uheldig uttalelse om det grønlandske samfunn – ba han Mette Frederiksen se inn i TV-kameraet og be landets mink-avlere om unnskyldning. Det fungerte ikke. Heldigvis for Pape gikk det langt bedre i den siste TV-debatten i hovedkanalen DR søndag kveld. En ny avsluttende debatt fulgte mandag kveld.

Høye forventninger skaper grunnlag for skuffelse. Stor skuffelse utløser som regel debatt om lederen.

Hold øye med: Om det er mandatgevinst for de konservative – tross alt.

Tar Venstres tidligere ledelse hevn over sitt gamle parti?

De to nye partilistene, Moderaterne og Danmarksdemokraterne er utelukkende etablert av personer som har hoppet fra Venstre og begynt for seg selv. Lars Løkke Rasmussen har vært leder i Venstres Ungdom, amtsborgmester, sundhedsminister og to ganger statsminister for Venstre. Han ble presset ut av ledervervet etter valget i 2019. En god del av irritasjonen i Venstre som førte til hans fall, har han selv forårsaket. Rett før valget i 2019 utga han «Befrielsens øjeblik», en bok hvor han skisserte et samarbeid over midten. Samarbeide med Socialdemokratiet, for å svekke ytterpartienes innflytelse, av hensyn til landet, var de isolert sett sympatiske tankene Løkke lanserte. Problemet var at han satte sin egen regjering på oppsigelse, og at ingen andre i Venstres ledelse var orientert. Etter at Løkke hadde tatt med seg sin største rival i fallet, Kristian Jensen, var det duket for Jakob Ellemann Jensen.

Hold øye med: Om summen av venstrefolkenes nye partier er større enn det gjenværende Venstre.

Dømt av Riksretten for embetsmisbruk og kastet ut av Folketinget. Velgerne sender likevel Støjberg tilbake til Borgen.

Ellemann Jensen fikk en vanskelig start som ny Venstreleder. Han måtte ta belastningen med å stemme for at hans nestleder Inger Støjberg ble stilt for riksrett for brudd på ministeransvaret da hun som utlending- og integrasjonsminister ga en ulovlig instruks om å adskille asylpar hvor man nok kunne mistenke tvangsekteskap, men uten individuell saksbehandling. For dette ble hun idømt to måneders fengsel, og Folketinget ekskluderte henne deretter for resten av perioden. Hun startet imidlertid sitt eget parti Danmarksdemokraterne – Inger Støjberg. Det er imidlertid velgerne i valg som avgjør om de vil la seg representere av en straffedømt som har sonet straffen.

Velgerne ser ut til leve bedre med en riksrettsdømt maktpolitiker enn – som i Papes tilfelle – en pikant, men privat sak om en ektefelles særegenheter.

Støjbergs parti måles foran et av Danmarks eldste partier, men hun har falt litt i valgkampen fra over 10 prosent, ned til 6–7 prosent. Hun har profilert seg særlig med tanke på å tiltrekke seg Jyllands-Venstre, som er dette partiets kjerneområde. Her ligger Venstre godt over 20 prosent, mens partiet ligger på omkring 7–8 prosent i hovedstadsområdet. Godt hjulpet av sin skarpe innvandringsprofil fremstiller hun seg som representant for det utkant-Danmark som hun nå mener hennes gamle parti Venstre glemte. Hennes base er de velgerne i Venstre vest for Kattegat som stadig støtter henne og ikke minst de frafalne fra Dansk Folkeparti som det er blitt en del av. Danmarksdemokraterne er sårbare fordi så mye er konsentrert om Støjbergs personlige hevnprosjekt, av en vagt uttrykt utkant/sentrum-misnøye og stram innvandring som det ikke har vært så sterke rop etter under denne valgkampen.

Et svekket Dansk Folkeparti under press fra to sider og anklagemyndigheten

Dansk Folkeparti, som under flyktningkrisen var det største ikke-sosialistiske partiet med over 20 prosent oppslutning, har siden siste valg vært gjennom et lederskifte presset frem av Morten Messerschmidt. Maktkampen har etterlatt store motsetninger. Elleve av partiets folketingsgruppe på 16 har meldt seg ut, primært på grunn av partilederens måte å lede på. Det hjelper ikke at Messerschmidt har en uavklart straffesak for svindel med EU-midler hengende over seg. Partiet ser ut til å klare sperregrensen på 2 prosent, men er uansett redusert til et miniparti uten innflytelse. Dansk Folkeparti har noen ganger ydet Mette Frederiksen støtte til økte bevilgninger til en større velferdsstat, og vært lite opptatt av skattelettelser. Men den sosialdemokratiske flørten har kostet velgere, samtidig med at sosialdemokratene strammet inn innvandringspolitikken.

Dermed ble «velgermarkedet» åpnet for ytterligere et innvandringskritisk parti, men som hadde mindre byråkrati og lavere skatter på menyen – Nye Borgerlige. Partiet fikk sitt gjennombrudd ved forrige valg, og dets partileder Pernille Vermund, ser ut til å holde på sine velgere fra sist. Nye Borgerlige er dermed, sammen med sosialdemokratene og i noen grad Danmarksdemokratene – Inger Støjberg, fra hver sin kant i ferd med å gnage på restene av det konfliktherjede Dansk Folkeparti.

Hold øye med: Dansk Folkepartis marginer til sperregrensen.

Vil Løkke til slutt gi seieren til den blå siden?

Tre av partiene som stiller blant de syv ikke-sosialistiske, har ledere som alle har vært med i Venstres sentrale ledelse. Felles for Lars Løkke Rasmussen og Inger Støjberg er at de foruten en kjerne av tilhengere fra sitt gamle parti, også må henvende seg til andre enn de som noen gang har stemt Venstre. I særlig grad gjelder det Lars Løkke Rasmussen som med sitt parti Moderaterne prøver å erobre midten av dansk politikk.

Midten har lenge vært definert av Radikale Venstre. De radikales innflytelse har bestått i at de kunne danne flertall mot Sosialdemokratene, men uten å velte en sosialdemokratisk regjering. De har ofte nøyd seg med politiske gevinster uten hver gang å kreve ministerposter. Men i innvandringspolitikken har de radikale vært til venstre for sosialdemokratene. Det har forsuret forholdet når sosialdemokratene bygget flertall utenom de radikale mandatene.

Radikale venstre straffes for å ha overspilt, partilederen henger i en tynn tråd.

Radikale Venstre ledes ved dette valg av Sofie Carsten Nielsen, som ble valgt umiddelbart etter at hennes forgjenger, Morten Østergaard måtte trekke seg på grunn av en gammel #metoo-sak. Hennes autoritet innad har vært diskutabel, ikke minst fordi det var noe uavklart hva hun selv kjente til av varsler i den forbindelse. Da den såkalte minkkommisjonen som rettet kritikk mot Mette Frederiksens ordre om å slakte 17 millioner mink uten at lovgrunnlaget var i orden, støttet Sofie Carsten Nielsen den uttalte borgerlige mistillit. Hun annonserte i juli å ville stemme for et mistillitsforslag ved Folketingets åpning i oktober, hvis ikke statsministeren skrev ut et nyvalg. Det er dette «valget i utide» som avvikles 1. november.

Sofie Carsten Nielsen har feilvurdert hvilken betydning minksaken ville ha etter juli – etter ytterligere fire måneder med krig i Europa, energimangel og inflasjon. Radikale Venstre satte regjeringen på oppsigelse, for deretter å snakke om å delta i den. Partiet ser ut til å bli halvert på grunn av denne signalforvirringen. Det vil være en av valgkveldens minste overraskelser hvis hun bekjentgjør sin avgang etter å ha entret den berømte trappen opp til partilederrunden i Borgen natt til 2. november.

Samtidig som Mette Frederiksen har gått til valg på et bredere regjeringssamarbeid over midten, har hun gjort det klart at Radikale Venstre ikke inngår i en slik plan. Det kan dog endre seg etter et lederskifte, for eksempel hvis Martin Lidegaard overtar. Alle partier i blå blokk har på sin side avvist at de vil bidra til at Frederiksen fortsetter. Mye av opposisjonens kritikk er dessuten rettet mot Frederiksens ledelsesstil og personlig maktfullkommen.

Hold øye med: Om Radikale Venstre virkelig blir halvert, om partilederen har problemer med å forsvare sitt kretsmandat, og hvordan Martin Lidegaard kommenterer partiets stilling.

Løkke som hjelperytter for en ny etappe med Mette Frederiksen?

Den eneste som har tilbudt noe som kan ligne en imøtekommelse av Mette Frederiksens ønske om en regjering over midten, er Løkke. Han har skrevet en politisk bok om dette. Radikale Venstre er i fryseboksen så lenge lederen er Sofie Carsten Nielsen. Samtidig har Løkke selv vært utsatt for koordinerte angrep fra regjeringspartiets underoffiserer. Han har også antydet at det hadde vært lettere å få til samarbeid hvis sosialdemokratene var ledet av en annen. Det er formodentlig finansminister Nicolai Wammen Løkke har i tankene.

Sosialdemokratene vil ikke la andre partier bestemme over deres personvalg, og det vet Løkke. Han oppnår ved disse uttalelsene å fremtvinge svar, og dermed å holde seg selv i sentrum av oppmerksomheten i det politiske Danmark. Frederiksen selv har ikke valgt noen konfrontasjon med Løkke, åpenbart med tanke på det som skal skje etter valget.

Synes mange nok velgerne at det kan bli i overkant mye Løkke?

Begge de tradisjonelle blokkene har i innspurten prøvd å så tvil om Løkkes egentlige motiver. Rød side, særlige Frederiksens støttepartier, SF og Enhetslisten har hevdet at en stemme på Løkke er en stemme til de blå når de våkner opp etter valgnatten. Det blå sier det samme med motsatt fortegn: «Løkke er mest opptatt av seg selv. Han tar nå avstand fra blokkpolitikken som gjorde ham til statsminister». «Han har egentlig ikke noe program, bare en viss interesse for helsepolitikken (sykehusene) der han nå vil avskaffe de regionene han i sin tid innførte som helseminister», minner andre om.

At han nyter å være tilbake i sentrum for oppmerksomheten, er det ingen tvil om. Det er åpenbart at han ikke kommer til å peke på noen før valget er over. «Jeg er mer opptatt av «noe» enn «noen», bedyrer han. Altså hvilke reformer som kan gjøres med utgangspunkt i midten, fremfor hvem som skal gjennomføre. Med det vi vet om hans tidligere interesse for posisjoner, virker denne nye idealisme ikke helt troverdig. Dessuten har han ikke et prinsipp- eller partiprogram som bugner av reformideer. Han minner mer om «en gammel rotte i faget» (stående uttrykk) som er tilbake i spillet han kan så utrolig mye bedre enn de fleste.

Uklarhet som politisk kapital

Det er sikker erfaring at partier som ikke har sagt klart fra om hvem de støtter i regjering etter et valg, taper på det. Når Løkke ser ut til å motbevise denne regelen, kan det være et tegn på at velgerne etter hvert ønsker seg at nasjonalforsamlingens arbeid kan preges av mer dynamikk mellom valgene enn å være henvist til den blokken som med et par mandaters overvekt skal gjøre opp alle avveininger internt, og uten å involvere de andre innvalgte partier i et mer åpent samarbeid. Blokklogikken gjør regjeringene mer avhengig av ytterliggående partier hvis alle kompromisser skal legges utenom nasjonalforsamlingens tyngdepunkt. Velgerne føler at de kjenner Løkke. Han er ingen rabulist, og kanskje noen velgere til og med synes det er en god idé at han forvalter deres stemme i spørsmålet om hvem som skal være statsminister. Andre kan vel tenke at han vil benytte en slik posisjon for å oppnå for eksempel en ministerpost.

Prognose 3: Blå blokk blir sannsynlig mindre enn rød blokk. Da er det bare Løkke som kan hjelpe førstnevnte i regjering. Som representant for største blokk vil Mette Frederiksen ha serven, og mye vil avhenge av hvilke motytelser Løkke vil stille.

Hans uttalelse om at formålet med hans lilla prosjekt er «å få satt sosialdemokratene fri fra Enhetslisten og SF» peker isolert i retning av at han kan akseptere fortsatt sosialdemokratisk regjering bare den lener seg mer mot andre enn dagens samarbeidspartnere. Etter et langt politisk liv i Venstre, er han selvsagt ikke så langt fra sitt gamle parti i grunnholdning, men å samarbeide med noen av dem som sendte ham ut i kulden kan være vanskelig av rent personlige årsaker.

De beste grunner taler for at Løkkes selvforståelse nå er knyttet til hans prosjekt med å løse opp blokkbindingene i dansk politikk, og da dette gjøres mest synlig ved å hjelpe en ny Frederiksenregjering til verden.

Oppsummering – den danske partiflora er stor og har en del tistler

Oppsplittingen av det danske partilandskapet og de store interne endringene har først og fremst skjedd innen blå blokk. 14 partier stiller til valg, hvorav 12 partier har alle muligheter til å komme i Folketinget. Klarer man sperregrensen på 2,0 prosent, venter minst fire mandater, da valgordningen ellers er matematisk rettferdig for dem som er innenfor. Folketinget består av 179 innvalgte, derav uttrykket å kunne telle til 90, som gir flertall. Inkludert er to mandater fra Færøyene og to fra Grønland. Det ventes å gi 3–1-flertall for rød blokk, og kan i teorien vippe flertallet.

Frie Grønne og Kristeligdemokraterne ventes med god margin å havne under sperregrensen.

De tolv gjenværende partiene fordeler seg med fem på rød side: Enhetslisten, SF, Alternativet, Sosialdemokratiet og Radikale Venstre.

Blå blokk består av Venstre, Konservative, Dansk Folkeparti, Nye Borgerlige, Liberal Alliance, Danmarksdemokraterne.

Moderaterne er som nevnt Lars Løkke Rasmussens lilla prosjekt i midten.

Valgets overraskelsesmann?

I skyggen av de andre har Liberal Alliance under ledelse av Alex Vanopslagh hatt en påfallende fremgang. Fra noe over 2 prosent til over 7 prosent. Han har ført en konsekvent liberalistisk linje i økonomiske spørsmål, vil slanke staten, senke skattene markant og åpne grensene for innvandrere som vil og kan arbeide. Han har ført valgkampen i stor grad på sosiale medier og bruker TIkTok mest aktivt av alle. Det ventes betydelig gjennomslag hos unge velgere som ikke orienterer seg gjennom tradisjonelle aviser og kanaler.

Hold øye med:

Alex Vanopslagh – får han gjennombrudd som en annerledes og uredd politiker?

Og om Alternativet er på vei ut av Folketinget. Dets gamle leder og grunnlegger Uffe Elbæk er tilbake som medlem etter at han har vært innom Frie Grønne. Politisk løsgjengeri er først og fremst det som skiller norsk og dansk politisk kultur.

Prognose 4: Det blir en spennende høst i det politiske Danmark.