DEBATT

Taiwans president Tsai Ing-wen under en seremoni ved landets militærakademi i 2016.
Taiwans president Tsai Ing-wen under en seremoni ved landets militærakademi i 2016.

Faller Taiwan, faller vi etter

DEBATT: Vestens og Taiwans fremtid er sammenvevd, fordi våre verdier er like.

Publisert Sist oppdatert

Varsellampene blinker. Mars i fjor kom sjefen for det amerikanske militærets indopasifiske kommando med en dyster opplysning: Kina kunne invadere Taiwan innen seks år. I oktober varslet den taiwanske forsvarsministeren et enda kortere tidsrom: Kina ville være i stand til en fullskala invasjon innen 2025.

Advarslene er alarmerende, men slett ikke nye. Allerede på attenhundretallet kom Napoleon med en forutsigelse: Når Kina våkner, vil verden skjelve. Noen hundre år senere er Kina våken, og hun vil ikke nøye seg med å spise Taiwan.

Motstandslandet

Historien om Taiwan er en historie om motstand – om et land som tviholder på sin rett til å eksistere tross konstante invasjonstrusler. Det var etter kommunistenes seier i den kinesiske borgerkrigen at nasjonalistene flyktet til den taiwanske øyen, som de med vestlig støtte overtok etter japanske okkupanter. Siden har Kina sett på Taiwan som en frafallen provins som skal gjenforenes med fastlandet.

Men motstandslandet beskytter ikke bare egen selvstendighet. Den vestorienterte og østasiatiske øykjeden som hindrer Kina fra å ekspandere sørover, ville blitt brutt ved en okkupasjon av Taiwan. Sikkerhetsarkitekturen som har gitt fred og velstand i regionen ville kollapset i hendene på det kinesiske regimet. På sikt kunne et ekspanderende Kina truet flere stater, som oss selv, på livet.

Som Asias beste og verdens åttende beste demokrati, har Taiwan også interesse av å demme opp for demokratifiendtlige krefter. Skulle landet falle, ville verdensdelen mistet en av sine eneste stater med ytringsfrihet, pressefrihet og frihet for religiøse og seksuelle minoriteter. Det ville svekket verdens demokratiske alliansesystem og gitt autoritære krefter en seier over liberale verdier.

Naive Norge

En slik skjebne er ikke uunngåelig, men hittil har Norge gjort det mer sannsynlig ved å føre en naiv utenriks- og forsvarspolitikk.

For å bedre det surnede forholdet til Kina etter fredsprisutdelingen til den kinesiske aktivisten Liu Xiaobo i 2010, undertegnet Norge normaliseringsavtalen i 2016. Den forplikter oss til å godta landets sosiale system, kjerneinteresser og territorielle krav. I praksis betyr det at vi legitimerer det kinesiske diktaturet og står på deres side mot Taiwan.

I tillegg fører Norge en altfor langsom opprustningspolitikk i en tid med akutte trusler mot våre demokratiske venner. Flere tiår med beskjeden forsvarssatsing i Vesten motiverte Putin til å invadere Ukraina. Hvis ikke vår del av verden prioriterer forsvar og sikkerhet i større grad enn før for å avskrekke ekspansjonistiske stormakter, vil forestillingen om et svakere demokratisk alliansesystem også motivere Xi Jinping til å invadere Taiwan.

På godt og ondt

Det eneste nyttige med bombene over vår europeiske nabo, er at lyden av dem forhåpentligvis vekker Europa fra lang tids dvale. Om vi ønsker en fremtid for demokratiet, hjemme eller i Taiwan, kan vi ikke fortsette å lage handelsavtaler med ideologiske fiender eller underfinansiere militærvesenet.

Vi kan ikke fortsette å bivåne undergangen av verdens mest vellykkede samfunnssystem.

I stedet bør vi bryte normaliseringsavtalen med Kina. Ruste opp forsvaret. Innse at det finnes onder vi bør bekjempe. Og goder vi bør bevare.

Powered by Labrador CMS