Om å velge seg døden

Det er svært sannsynlig at flere vil reflektere over om de bør avslutte livet hvis det er et tilbud, men det er ikke i seg selv et utelukkende onde, sier Aksel Braanen Sterri.

Publisert   Sist oppdatert

I denne artikkelserien har Minerva utforsket hvordan nordmenn forholder seg til døden – og hva dette forteller oss om vårt syn på livet. I den anledning har Minerva snakket med Aksel Braanen Sterri, statsviter og doktorgradsstipendiat i filosofi ved UiO, om hva ønsket om å liberalisere dødshjelp forteller om vårt forhold til livet.

Dødshjelp slik det diskuteres i vesten i dag er et moderne, vestlig fenomen. Og selv om det ofte snakkes om smerte antyder forskning eksempelvis fra Oregon at de som får dødshjelp primært handler med utgangspunkt autonomi: Man velger død slik at sykdom ikke skal begrense ens liv – altså slik at man ikke opplever tap av frihet eller tvinges inn i et liv man ikke trives med.

Tidligere i artikkelserien forklarte Lisbeth Thoresen, førsteamanuensis ved UiOs Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap og redaktør for antologien Alt som lever, må dø (2019) at «mange ønsker dødshjelp velkommen fordi de ikke holder ut tanken på seg selv som totalt hjelpeløse og avhengige av andre være; de vil ta kontroll».

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her