Jeg kjenner konservative som mener at strømningene i USA og Europa er vår sjanse

Selv er jeg bekymret, og jeg er redd for den brennende, ensporede lidenskapen som leder til at verden ses i sort og hvitt.

Publisert

Er det de konservative ideene som får sin renessanse i de strømningene vi ser i Europa og USA?

Folket vender elitene ryggen, og folkelig visdom settes opp mot ekspertveldet. Det er et oppgjør med ideen om det grenseløse individet, og en gjenreising av ideen om nasjonalstaten som et kulturelt, politisk og moralsk fellesskap. Det er reaksjonene mot den sosiale ingeniørkunsten og det politisk korrekte. Og, ikke minst, det er kravet om en bærekraftig innvandringspolitikk i stedet for den abstrakte ideen om at mennesket har føtter, ikke røtter.

Jeg kjenner konservative som mener at dette er vår sjanse. Ikke fordi Trump eller LePen er konservative som sådan, men fordi de brøyter vei for en konservativ revolusjon.

Selv møter jeg ikke utviklingen med entusiasme, men med dyp bekymring.

Å være politisk konservativ betyr at man tror på bestemte ideer om hva et godt samfunn er. Samtidig skiller konservatismen seg fra de fleste andre -ismer ved å legge avgjørende vekt på politikkens metode: Varsomhet, visdom, moderasjon og gradvishet. Den politiske konservatismens fremste uttrykk finner vi hos Edmund Burke.

Men det finnes også noe vi kan kalle en konservativ livsanskuelse, kanskje best formulert hos filosofen Michael Oakeshott. En konservativ livsanskuelse betyr at man føler tilhørighet til noe konkret, ikke bare til ideer.

Konservativ hverdag

Jeg er konservativ også når det kommer til mitt eget liv, og i stadig større grad ser jeg hvordan dette henger sammen med min politiske konservatisme. Det handler ikke først og fremst om en klesstil, en talemåte eller en preferanse for bestemt litteratur eller musikk. Det handler om en konkret og fast tilhørighet til sitt eget liv og sin egen hverdag.

Jeg forstår at verden endrer seg, ja, til en viss grad liker jeg det også, men jeg vil at endringene skal komme så gradvis at de ikke forstyrrer det som virkelig betyr noe for meg: familien min, vennene mine og mitt daglige liv.

Jeg vil stå opp klokken seks om morgenen og drikke min kaffe.

Jeg liker ikke usikkerhet eller brå omskiftninger som påføres meg utenfra, verken av amerikanske presidenter eller av naboer. Jeg har intet ønske om å bestige en barrikade så sant det ikke er strengt nødvendig.

Hvis verden blir mer usikker for meg selv og dem rundt meg, hjelper det lite om det skyldes aktivister som jeg deler noen ideer med eller som hevder å representere konservatismen. Min verden, min fremtid, blir like fullt mer usikker.

Redd for lidenskap

Derfor er jeg også redd for lidenskap. Ikke for empati, men for den brennende, ensporede lidenskapen som så altfor ofte leder til at verden ses i sort og hvitt.

Derfra er veien kort til at konservatismen fanges av de andre -ismenes synd: Ideen om Det rette blir så viktig at man glemmer at livet leves i hverdagen. Jeg vil gjerne ha en annen verden, men jeg vil ikke at min verden skal bli annerledes.

Jeg er konservativ i mitt forhold til noe faktisk, noe her og nå.

Jeg vil stå opp klokken seks om morgenen, drikke min kaffe, følge min datter til barnehagen, gå på jobb og vite at i morgen, ja, da skal jeg gjøre akkurat det samme en gang til.

Teksten er også publisert i Minerva nr. 1/2017.