Trekløver dominerer

Biden leder fremdeles demokratenes nominasjonsstrid, men Harris og Warren puster ham i nakken.

Publisert   Sist oppdatert

I slutten av juni gikk nominasjonsvalgkampen inn en i ny fase, ved at kandidatene møtte hverandre til den første dysten – riktignok delt opp i to TV-debatter. To av kandidatene så store endringer i oppslutningen etterpå.

Joe Bidens svakheter ble tydelige i debatten. Han har en lang historie, så lang at standpunkter fra førti år tilbake nå fremstår som utdaterte, og Biden strever med å ro seg inn. Derfor ble Kamala Harris’ angrep på hans motstand mot «busing» effektivt. Men mer enn selve det saklige innholdet kom utslaget fordi Biden, som aldri har vært den beste debattanten, fremsto som defensiv. Harris fremstå som den som er best i stand til å takle råskinnet Trump i en debatt.

Biden måtte tåle en rask og betydelig nedgang på meningsmålingene, men den stoppet like raskt opp, og oppslutningen er nå stabil. Bare i en eneste måling – Change Research som gjennomgående har dårlige tall for ham, mistet han sin ledelse. Nå ligger han omkring der han var før han offisielt erklærte sitt kandidatur, og fremdeles godt i tet.

Flere målinger viser at han i hovedsak har beholdt sitt sterkeste kort – at han er best i stand til å slå Donald Trump, på tross av den litt bleke debattinnsatsen. I gårsdagens CNN-måling for New Hampshire, der Biden leder knapt med 24 prosent, er det for eksempel 45 prosent som svarer at de tror han har best sjanser til å vinne neste november.

Han fortsetter også å dominere mediedekningen, selv om noe av dette i etterkant av debatten var negativ dekning. På minussiden er det betydelig nedgang i andelen som har han som førstevalg. Det kan bli et problem når feltet etter hvert tynnes ut. Hans fundraising er heller ikke så imponerende, særlig fordi mange av donorene allerede har gitt maksimalt beløp.

Harris også sårbar

Harris trådde endelig frem, etter en skuffende start på valgkampen, der hun ofte har vært vag i svarene på spørsmål fra journalister og velgere. I debatten så vi hvorfor hun tidlig var min, og mange andre kommentatorers favoritt til å vinne nominasjonen.

Men hennes svakheter var også tydelig, og nå som hun regnes som frontrunner av media, blir hun også utsatt for mer kritikk.  Mediene elsker å bygge en kandidat opp, for så å rive den ned, og gjenta syklusen.

Joe Biden er åpenbart på leting etter hva som er sentrum i det demokratiske partiet nå. Men Harris forsøker minst like åpenbart å tilpasse seg en sentrum-venstre-posisjon, og fremstår rett og slett som en værhane. Busing-saken er et eksempel. I dagene etter TV-debatten fremkom det at hennes standpunkt til hva som bør gjøres i dag er til forveksling likt Bidens.  Hun klarte også å rote til spørsmålet om privat helseforsikring skal vekk, og måtte forklare dagen etter, slik at hun nå har svart ja, nei, ja og nei på dette i løpet av en måneds tid. Til hennes forsvar: Spørsmålstillingen i debatten var klønete og kunne misforstås.

Både mediedekningen og meningsmålingene kan tyde på at hun har nådd en foreløpig topp. I den neste debatten, som foregår 30-31. juli i Detroit, er det hun som er i forsvarsposisjon, og må regne med angrep. Dette, sammen med at forventningene til hennes debattinnsats nå er høye, skaper en nedside for henne.

Warren har taket på Sanders

Warren var i klar oppgang før debattene, og den har til en viss grad fortsatt etterpå. Slår man sammen de tre ferske målingene fra New Hampshire, en stat hun (og Sanders) må vinne, ligger hun like i hælene på Biden, med Sanders og Harris noe bak. Sanders er på sin side på defensiven, og jeg har store problemer med å se hvordan han skal kunne vinne nominasjonen.

Men selv om Warren og Sanders ligger nær hverandre på venstre fløy, betyr det ikke at velgerne deres automatisk går til den andre som andrevalg. Sanders-velgerne har tvert imot mer moderate Biden som andrevalg. Og demografien er svært forskjellig. Som Politico oppsummerte på fredag:

“In poll after poll, Sanders appeals to lower-income and less-educated people; Warren beats Sanders among those with postgraduate degrees. Sanders performs better with men, Warren with women. Younger people who vote less frequently are more often in Sanders’ camp; seniors who follow politics closely generally prefer Warren.”

Dersom Warren virkelig skal klare å samle en bred nok koalisjon til å ta nominasjonen, må hun vinne over mange av disse Sanders-velgerne.

Utover disse fire er det for tiden bare Pete Buttigieg som levnes noe særlig sjanser. Hans fundraising i andre kvartal var svært imponerende, men hans oppslutning etter debattene har snarere gått ned, og han risikerer å havne i samme uføre som Beto O’Rourke, som han erstattet som det unge, karismatiske hvite håpet. Sistnevnte ser både medieinteressen og fundraisingen forvitre, og det ser ut til å kreve et mirakel for å snu dette. Kanskje vi får se Beto som senatskandidat i Texas igjen, istedenfor presidentkandidat.

Utslag i markedene

De to viktigste betting-markedene, som også styrer bookmakerne, reagerte ganske forskjellig på TV-debattene. På engelske Betfair, som har flest europeiske spillere, var Biden tidligere klar favoritt, men nå gis Harris nesten dobbelt så gode sjanser som ham – omkring 29 mot 16 prosent. (Biden sank så lavt som 12 prosent, Harris steg til 34 prosent). Hos New Zealand-baserte PredictIt, der amerikanske spillere dominerer, ligger de to helt like, på omkring 23 prosent, og endringene har vært mye mindre.

PredictIt har for øvrig Biden som knapp favoritt i tre av de fire første statene – Iowa, South Carolina og Nevada. I New Hampshire, der han leder i to av tre ferske målinger, ligger han litt bak Warren og Sanders.

For Warren er utslagene mindre, men positive, og hun ligger på drøye 20 prosent i begge markeder. Sanders får omkring 13 prosent hos PredictIt, mot 7 prosent hos Betfair. Selv det siste er for mye, etter min mening.

Oppsummert: Akkurat nå står nominasjonen mellom tre kandidater – Biden, Harris og Warren – i den rekkefølgen. (Se også Nate Silvers gjennomgang). Men det er fremdeles mer enn et halvt år til de første avstemningene. Det ville være rart om dette bildet holder seg stabilt helt til da.

Trump stabil, men for lavt

Vi har vent oss til at Trumps målinger – altså andelen som sier han gjør en god jobb, er stabile på nedre halvdel av 40-tallet. Slik er det fremdeles, selv om han for tiden ligger i øvre del av intervallet. Hos RCP er gjennomsnittet 44,4 prosent, hos 538, som har en mer sofistikert modell, er den 43 prosent blant registrerte/sannsynlig velgere, og 41,4 prosent blant alle voksne.  Trump har et høyt gulv – snaue 40 prosent vil stemme på ham uansett. Men han har også et lavt tak – nesten ingen målinger fra andre enn notorisk upålitelige Rasmussen viser ham over 50 prosent.

Hos Betfair har hans sjanser bedret seg noe i sommer, og er nå om lag 47 prosent, mot 45 prosent hos PredictIt. Markedet tror altså på et jevnt valg, og er mer positive til Trump enn meningsmålingene der han settes opp mot ulike demokrater skulle tilsi. Slike målinger er ganske upålitelige på et så tidlig tidspunkt, men de viser temmelig konsekvent at Biden har en ganske klar ledelse på Trump, Sanders leder i de fleste målinger, mens for de andre er det mer jevnt, dog med en knapp demokratisk ledelse i de fleste av dem.

Demokratene krangler

At Trump gis litt ekstra av markedet tror jeg henger mest sammen med usikkerheten om demokratene vil nominere en sterk kandidat mot ham, og det potensialet for splittelse og uro på demokratisk side som vi allerede har sett tegn til. Trumps siste twitter-storm ble utløst av krangel mellom den radikale fløyen til Alexandria Ocasio-Cortez og den pragmatiske speakeren Nancy Pelosi.

Den første TV-debatten viste at det ligger en gevinst i å gå til kraftig angrep på partiets frontrunner. Andre kandidater kan plukke opp Harris strategi, og bruke den mot henne, Biden eller Warren.

Mens demokratene bråker, kunne Trump sittet stille og innkassert. Men det er ikke hans instinkt, og hans innblanding bidrar til at demokratene samles igjen. Jeg tror dette vil være mønsteret helt til neste november. Nominasjonsstriden kan bli opprivende på demokratisk side, men Trump vil hele tiden minne dem om at det finnes en større, ytre fiende. Trump kommer til å mobilisere sine egne, men han mobiliserer også for demokratene, og vi går mot uvanlig høy valgoppslutningen, som i mellomvalget sist høst.

Gjenvalg innen rekkevidde

Det taler fremdeles til Trumps fordel at økonomien fortsetter å være god og da blir sittende presidenter normalt gjenvalgt. Det er imidlertid visse tegn til fall i veksten.

Valget i 2016 viste at Trump dessuten hadde fordel av valgmannskollegiet, og kunne vinne med bare 46,1 prosent av stemmene, to prosent mindre enn Clinton. Trumps approval rating ligger bare et par-tre prosentpoeng lavere enn andelen som stemt på ham forrige gang.

Blir Biden nominert, tyder målingene på at Trumps forsprang blant lavt utdannede i rustbeltet svekkes eller elimineres, og at han kan tape disse statene som vippet valget i 2016 med knapp margin. Det er langt mer usikkert om Harris eller Warren kan vinne tilbake denne velgergruppen, og da må de isteden vinne stater som North Carolina, Florida og Arizona.

Men kartet er samlet sett gunstigere for demokratene. De har flere veier til målet. Trump på sin side har dårlig med alternativer dersom han taper Pennsylvania, Michigan og Wisconsin. Da har han 260 valgmenn, og Colorado, Nevada, Virgina og New Hampshire ser ikke gunstige ut for ham.